Problemet i saker som dette , dvs saker som har enorm medie fokus og hvor politiet har enormt press ser vi mer og mer et fenomen dukke upp "behovet for svar" for de etterlatte, og dette er selvsagt viktig, men vi ser ofte at dette "kravet om svar" often blir den drivende kraften, og denne er ofte baser på følelser.
Birgitte Tengs saken er her et godt eksempel, her var "skyld" utelukkende baser på at noen "følte" at det var skyld, dette på tross av bevis på det motsatte eller magle på bevis.
Vi har sett dette i flere saker, vi har sett uttalelser i denne saken som faller i samme kategori, etterlatte etter denne forferdelige ugjerningen har uttrykkt at selv med det vi nå vet og at det nå er serk tvil, om ikke bevis på VK sin uskyld har det fremdeles blitt sagt at man aser at dommmen var rett, og dette er selvsagt bare baser på følelser, men desverre er det disse følelesene og ikke om så de klade og kanske krenkende og smertefulle FAKTA som er motiv og drivet i sager.
jeg mener at selvsagt er følelser viktige, men de har ingen plass i en etterforskining og at det ikke på noen måte skal spille noen rolle have etterlatte/offer føler, men bare hva bevis sier uansett hav dette vil medføre av ytteligere emosjonell belastning for ettlatte/offer