Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Vi har ei lita tuste som begynte på skole august 2016. Ettersom vi er tilflyttere til området og det ikke var full barnehagedekning i nærområdet, gikk hun de siste årene i barnehage et stykke unna hjemmet. Ved skolestart var hun derfor den eneste eleven i hennes klasse som ikke kjente noen andre av barna. Dattera vår har alltid vært en type «frempå» person.

Hun liker å være først i køen og hater å tape konkurranser. I barnehagen fikk vi mye skyt av hvor inkluderende hun var, hvor flink hun var osv.. det eneste vi måtte «øve» på var å stå i kø – og at man ikke alltid kan vinne en diskusjon.

Så, etter skolestart har vi i mange sammenhenger fått høre «rykter» om vår jente. Ting hun skal ha gjort mot andre barn (slått) og ting hun skal ha sagt. Vi kan for eksempel. Levere henne i en fødselsdag og blir spurt: Hvordan går det men «jenta» deres på skolen nå? Ettersom tilbakemeldingene fra både skole og SFO har vært kun positive har vi aldri oppfattet at det har vært noen problemer og derfor ansett spørsmålet som «generelt – og hyggelig» INGEN foreldre har heller kontaktet oss og informert oss om noe annet.

Helt tilfeldig fikk vi for en ukes tid beskjed fra treneren til vår eldste sønn at han under en fortballcup hadde hørt at et knippe foreldre i klassen til vår barn hadde stått for åpen arena og diskutert hvor forferdelig vår datter var, alt hun hadde gjort og at det er ufattelig at vi foreldre ikke tar grep. Påfølgende dag kontakter jeg en av disse personene som treneren kunne navngi. Hun forteller hvor hun har hørt historiene og jeg kontakter da kilden.

Det viser seg da at hun har hatt en «sak» pågående med både lærere, SFO, rektor, og kommune og at vår datter er hovedgrunnen til dette. Denne saken har vårt pågående siden September – altså, i SEKS måneder?!?! Uten at vi er informert av hverken skole – sfo – rektor eller foreldre. Jeg tok derfor kontakt med denne mora, som hadde diskutert dette teamet på fotballbanene for å sjekke om det var andre historier som var blitt fortalt uten at vi visste om det. Jeg fikk da kontant svar – nei.

Dagen etter dette hadde vi, rektor og mor til barnet som føler seg mobbet et møte. Jeg fortalte at jeg var veldig skuffet over skolen, at dem ikke har gitt beskjed. Og jeg ga også beskjed til mor til dette barnet at jeg synes det er rart at det er gått 6 måneder uten at hun har nevnt noe for oss. Vi treffes titt og ofte i forskjellige sammenhenger, aldri et ord. Jeg sa også at jeg synes det er skuffende at hun finner tid og sted til å informere andre foreldre om episodene, mens foreldrene til barnet det snakkes om ikke får høre noe. Vi ønsker selvfølgelig ikke at vår jente skal være grunnen til at noen mistrives på skolen, men det er heller ikke lett for oss å ta grep når vi holdes helt utenfor. Hun informerer meg da om at denne mora fra fotballen hadde ringt henne dagen før og «advart» henne om at jeg hadde forsøkt å dra ut andre historier fra henne.. WTF?

Jeg er overbevist om at mange av disse historiene som er blitt fortalt er riktige, og at vår datter har hatt vanskelig med å finne sin plass i en gjeng som allerede kjenner hverandre godt. Jeg føler at vi har forsøkt med invitasjoner til "bakedag" hos oss - uten at dette passet for noen av barna. Vår datter blir ikke invitert andre veien.

Vi har en plan sammen med skolen på hvordan vi skal løse dette nå, og vi føler oss trygge på at vi skal klare det.

Men vi foreldre sitter igjen med en stor klump i magen. ALLE foreldre på hele første trinn går rundt med disse historiene i hode, ALLE foreldre tror vi har vært kjent med dette og valgt å ikke gjøre noe.

ALLE foreldre har sitte på vennegrupper – fødselsdagsfester – mammakvelder og diskutert dette. Foreldre går forbi oss på butikken uten å hilse, foreldre «hysjer hverandre» når vi kommer inn i rommet.

Det er veldig tydelig at mange av disse mamma foreldrene kjenner hverandre godt fra før og tar du opp en ting med den ene så ringes det sporenstreks til de andre for å «advare»

Kjenner at det hele tapper meg for energi og jeg føler meg deprimert. Jeg gruer meg til foreldremøter – og sniker meg rundt på butikkene i håp om å ikke treffe på en av disse foreldrene. Det skal snart være «foreldre kveld» og foreldre møte. jeg kjenner at jeg har ikke lyst å gå, jeg har ikke lyst å snakke med disse mødrene og jeg har ikke lyst å måtte forklare at – beklager, vi har ikke hørt om dette før nå! Jeg har egentlig bare lyst å flytte – bytte skole og starte på nytt.

Er det noen som har opplevd lignende og hva bør en gjøre?

2
20 svar

20 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

Neith

Det skal snart være «foreldre kveld» og foreldre møte. jeg kjenner at jeg har ikke lyst å gå, jeg har ikke lyst å snakke med disse mødrene og jeg har ikke lyst å måtte forklare at – beklager, vi har ikke hørt om dette før nå! Jeg har egentlig bare lyst å flytte – bytte skole og starte på nytt.

Jeg har vært borti lignende tilfeller, og kan ikke komme med annet enn et råd.

Jeg ville ha skrevet et brev, og sendt rundt til alle foreldre. Det gir mindre grunnlag for å feiltolke hva som "egentlig" blir sagt, og deg en mulighet for å forklare deg uten å bli konfrontert, motsagt eller hva det nå enn skal være.

Da kan du saklig legge fram det du har på hjertet, beskrive hvor vondt det er når noen ikke hilser og følelsen av å bli utestengt. Brevet kan også bli lest opp høyt på foreldremøtet, alt etter hva du selv ønsker.

Det virker ikke på meg som om du har noen problemer med å være ydmyk, og du skriver godt. Fikk jeg et brev levert av deg som mor, om hvordan du har opplevd dette (slik du beskriver her) ville jeg aldri i livet turt å gå forbi deg uten å hilse igjen ;)

3

fionolia

Tusen takk for godt svar!

Kanskje et brev er tingen – det har vi ikke tenkt på. Jeg er redd for at vi lager mer «bråk» for oss selv med å skulle lage et info skriv eller i det hele tatt å si noe. Samtidig som jeg

Synes det er forferdelig urettferdig at vår side av saken ikke er komme frem. Alle synes jo forferdelig synd på jenta som blir plaget på skolen (og det skjønner jeg godt) men ingen

Tenker at foreldrene til «rampen» kanskje ikke vet – eller forsøker å strekke ut en hånd.

Vi har alltid vært en inkluderende familie, får barna våre besøk så serverer vi middag, lager en gøy og koselig stemning ut av det hele. Hele denne «greia» er ny for oss, vi har

Aldri opplevd vår datter på måten historiene beskriver. Vi har aldri hatt problemer med å omgås, snakke med andre foreldre. Hadde dette vært en mor, eller en far.. så hadde det på en måte vært overkommelig. Men vi vet at hele fotballaget er informert, vi vet dette er diskutert i vennegrupper og man merker på foreldrene at de egentlig ikke vil omgås oss. Vi føler at skolen børster dette under tepper – «ja, men nå har vi jo i hvert fall en plan..» men skaden er jo allerede skjedd? VI er blitt de foreldrene ingen har lyst å snakke med eller omgås.

1

Neith

Kanskje et brev er tingen – det har vi ikke tenkt på. Jeg er redd for at vi lager mer «bråk» for oss selv med å skulle lage et info skriv eller i det hele tatt å si noe. Samtidig som jeg

Synes det er forferdelig urettferdig at vår side av saken ikke er komme frem. Alle synes jo forferdelig synd på jenta som blir plaget på skolen (og det skjønner jeg godt) men ingen

Tenker at foreldrene til «rampen» kanskje ikke vet – eller forsøker å strekke ut en hånd.

Nei, og da må det jo formidles på en måte. Det er heller tvilsomt at din versjon kommer fram av seg selv, og etter et slikt brev kan du jo legge saken død. Da har du på en måte gjort ditt.

Og i noen tilfeller er det kanskje best å bytte miljø, dersom det blir umulig å komme inn i varmen igjen. Synd, men sant. Det kan neppe være så greit for datteren din å være det sorte fåret heller.

1

Speciale

Er det noen som har opplevd lignende og hva bør en gjøre?

Nå har jeg ingen erfaring med problematikken rundt barn, men jeg er selv ett offer for bygdedyret, tiltross for at jeg er urinnvåner her jeg bor. For ett par år siden, så verserte det en historie om at jeg var en potensiell barneovergriper. Så jeg gjorde som deg, og klarte å nøste opp hvor det kom fra, og konfronterte personen som sto bak. 2 uker senere begynte folk plutselig å slette meg fra Facebook, og trusler fra utenlandske mobilnumre begynte å komme inn. Denne dama som ble svar skyldig, lagde ett nytt rykte om at hun hadde sett meg sammen med ett navngitt barn på ett gitt klokkeslett en gitt dato. Dette fikk jeg dementert, ettersom jeg var i København den aktuelle dagen.

Så skulle man da kanskje tro når folk forsto at dama bak ryktene ikke var til å stole på, at de forsto at alt bare var oppspinn, men i sommer fikk jeg bekreftet at det slett ikke var tilfelle, fordi de trodde jo at det måtte være noe sannhet i det hun hadde diktet opp, så dermed måtte jeg jo forstå at jeg ikke er velkommen når det var fester med barn tilstede. Så grunnet løgner og bygdetroll, så er jeg mer eller mindre isolert i bygda jeg kommer fra, og bor i.

Poenget med min historie, er ikke på noen måte å fjerne fokuset fra deg, men rett og slett at min erfaring er at det er særs vanskelig å få bygdedyret vekk, når det først har kommet på utsiden av døren.

2

fionolia

Åj, dette høres jo helt forferdelig ut! Heldigvis er vi ikke utsatt for rykter i den grad. Og jeg tror jo at ryktene som vi er blitt utsatt for er begrenset til «skolekretsen» selv om dette er mange nok

På plassen vi bor. Når man har barn så bærer en følelsene litt på utsiden. Det at andre skal kommentere på hvordan vi løser konflikter med våre barn og mene at vi «må» jo være elendige foreldre

Ettersom vi ikke har gjort noe med problemet, er sårt å høre når vi ikke har kjent til at det har vært et problem. Jeg lever i den tro at de aller fleste foreldre ønsker at deres barn skal ha det godt, og at andre barn skal ha det godt i lag med deres barn. Jeg har også god tro på kommunikasjon – er det et problem så går man først og fremst til kilden og ikke til alle andre. Hadde vi vært en familie som holder oss på sidelinjen og som ikke inkluderer oss i det lokale så hadde jeg kanskje skjønt om foreldre synes det hadde vært vanskelig å kontakt oss direkte. Men vi er det totale motsatte. Vi er begge frivillige i flere lokale aktivitetstilbud, vi er begge utadvente mennesker som er lette å snakke med og som viser at vi bryr oss. Nettopp derfor så synes jeg dette er som et slag midt i fleisen. Disse ryktene er lagd av de foreldrene vi kanskje omgås mest med i slike sammenhenger. De foreldrene som holder plass til oss i sofaen under foreldremøter og som spør om «felles» fødselsdagsfester. Jeg kommer ikke på et eneste ord som beskriver hvor ubehagelig det er å vite at denne gjengen med foreldre innad i gruppen har diskutert både det ene og det andre om oss med gud og hvermann, når vi står der helt uvitende som to idioter. Jeg er ikke ute etter å fremstille «oss» som et offer, eller som den folk skal synes synd på. Og vi synes selvfølgelig det er helt forferdelig om vår datter har plaget andre barn så mye at dem ikke ønsker å gå på skolen. Men hvorfor er det ingen, ikke en forbanna kjeft som kontakter oss og gir oss beskjed om hva som skjer? Poenget mitt med dette innlegget er først og fremst å fremme hvor viktig kommunikasjon mellom foreldre er. Man kan ha FAU møter opp og ned i mente, og planer mot mobbing men hva søren hjelper det når ikke en eneste person er tøff nok til å kontakt foreldrene til mobberen.

1

Torotto

Fionolia.

Hva har kommet frem på foreldremøter og i konferansetimer?

Dette er jo en sak som skole må ta tak i og finne løsning på.

Ettersom det ser ut til at dere er løsningsorientert og ser på at din datter er en del av problemet. Så er det klasseforstander og rektor sitt ansvar å skissere en løsning og holde dere løpende orientert.

Neste foreldre møte om mobbing? De som mobber og mobbere.

2

fionolia

På både foreldre møter og foreldresamtaler mottar vi kun positive tilbakemeldinger. Nå har vi ikke hatt foreldresamtale etter at vi fikk denne "informasjonen" så vi har da natruligvis ikke spurt om direkte hendelser vi har fått høre nå i senere tid.

Rektor sa i møte med denne foreldren at bakrunnen for mangelde tilbakemeldinger til "oss" var at ingen hadde sett disse hendelsene, hverken voksne på skolen eller andre barn. De følte derfor at det ble feil å ta opp "indisier" uten at dem hadde fakta å slå med i bordet. Hvorvid dette er hendelser som har skjedd eller ikke skjedd er for oss helt illrelevant. Et barn vil ikke på skolen på grunn av vår datter, sies det. Da må vi ta affære og være huntrogti prosent sikre på at vårt barn faktiskt ikke gjør noe for at dette barnet skal misstrives. Som jeg skrev i et tidligere innlegg så har litt av problemet her vært at vi ikke har fått beskjed. Vår datter er 6 år. Hun husker ikke om hun 21 nov 2016 sa han "blabla" var en dust.. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at min datter skal mobbe eller bli mobbet. Og jeg vil gjøre alt i min makt for at denne jenta som føler seg ertet skal trives på skole.

Jeg er enig i at skolen må ta tak, det har dem gjort. Vi har fått et enkeltvedtak som føler opp både fornærmede og vår datter. I tillegg har jeg invitert fornærmede med mor på lekedag hos oss - for å bryte isen. Som antatt, passet ikke denne dagen eller de andre 8 datoene vi foreslo. Dette er problemet. Jeg kan garantere deg at denne mora ikke forteller videre at vi har invitert på lekedag, på samme måte som øvrige rykter.

Jeg prøver ikke fremstille oss som en skinnhellig familie som bidrar så vanvittig til felleskapet og lokalsamfunnet. Men vi prøver - Vi prøver så godt vi bare kan, på alle måter å bli inkludert. Ikke for vår sklyd men får våre barns skyld. Det er nesten så jeg har lyst å pakke sekken og flytte. Ukentlig så holder vi 58 barn i akrivitet på frivilig basis, mens andre foreldre drikker kaffe (og sladdrer) Hadde vært forbaska gøy å se trynet dems for fotballen, turn og koret plutselig forsvinner!

1

Rhabagatz

Kjenner at det hele tapper meg for energi og jeg føler meg deprimert. Jeg gruer meg til foreldremøter – og sniker meg rundt på butikkene i håp om å ikke treffe på en av disse foreldrene. Det skal snart være «foreldre kveld» og foreldre møte. jeg kjenner at jeg har ikke lyst å gå, jeg har ikke lyst å snakke med disse mødrene og jeg har ikke lyst å måtte forklare at – beklager, vi har ikke hørt om dette før nå! Jeg har egentlig bare lyst å flytte – bytte skole og starte på nytt.

Er det noen som har opplevd lignende og hva bør en gjøre?

Det er en vanskelig situasjon.

De andre foreldrene oppfatter din datter som en mobber, mens du oppfatter foreldrene som mobbere.

Skolen må på banen og og ta tak i begge problemene. Men det er liten tvil om at skolen har et ansvar, dersom de ikek har tatt opp dette med dere før - men er du sikker på at dere ikke har fått tilbakemeldinger fra skolen om at datteren deres kan være krevende, frempå eller utfordrende?

Ellers er ette med å være utenfor vanskelig for et barn. Mange prøver da å tøffe seg, være frempå osv, noe som gjør at de blir enda mer ekskludert og sett på som "rare".

Det skal også sies at det er begrenset hva skolen får til i slike tilfeller. I stor grad dreier det seg om å begrense skadeomfanget, samt noen fåfengte forsøk på å få de andre barna til å inkludere din datter. Men barn lar seg ikke detaljstyre, verken hjemme eller på skolen.

1

fionolia

Etter møte med rektor kom det frem at tilfellene mor til dette barnet har meldt inn er tilfeller ingen andre har sett. Hverken barn eller voksne på skolen. Så om dette er historier det andre barnet finner på, eller om dette har skjedd men at vår datter ikke husker 6 måneder tilbake i tid er vanskelig å ta stilling til. Dette er også bakgrunnen for at skolen ikke har meldt i fra til oss. Mor til det andre barnet hevder at vår datter er grunnen til at hennes datter ikke vil på skolen, skolen har hatt et "ppt - team" på hele første (dette er helt vanlig i vår kommune) for å se hvordan barna går i lag og hvordan dynamikken er i klassen. Tilbakemeldingene fra dem til rektor er: En flott klasse, jente gruppen sliter litt med å "finne plassen sin" generelt - altså ikke kun vår datter.

Jeg har en type jobb som gjør at ofte jobber med mennesker som er på feil side av loven. Jeg tar meg selv i å "dømme" når vi mottar rapporter. Det er sikkert HAN, det er alltid HAN.. Selv om jeg hverken har sett, eller fått bekreftet dette. Vår datter er blitt den personen i klassen som alltid får skylden fra andre foreldre og barn når noe i klassen skjer som ingen vet hvem har gjort. Jeg tror vi mennesker alltid leter etter noen å skylde på, og da er det veldig enkelt å tenke/tro at den personen som har fått stemplet "BØLLE" i panna - H*n er grunnen!

1

Morra-DI-2

Etter møte med rektor kom det frem at tilfellene mor til dette barnet har meldt inn er tilfeller ingen andre har sett. Hverken barn eller voksne på skolen. Så om dette er historier det andre barnet finner på, eller om dette har skjedd men at vår datter ikke husker 6 måneder tilbake i tid er vanskelig å ta stilling til. Dette er også bakgrunnen for at skolen ikke har meldt i fra til oss. Mor til det andre barnet hevder at vår datter er grunnen til at hennes datter ikke vil på skolen, skolen har hatt et "ppt - team" på hele første (dette er helt vanlig i vår kommune) for å se hvordan barna går i lag og hvordan dynamikken er i klassen. Tilbakemeldingene fra dem til rektor er: En flott klasse, jente gruppen sliter litt med å "finne plassen sin" generelt - altså ikke kun vår datter.

Nå setter du spørsmålstegn ved om denne mobbingen noen gang har skjedd. Datteren din "husker ikke" om hun har mobbet noen eller ikke. Mor til det andre barnet "hevder".. Rektor sier at "det er en flott klasse".Nå må du bestemme deg. Tror du mora lyver om dette? Tror du ikke dette er reellt? ...Eller er dette din måte å takle konflikter på?

Jeg tror ikke du er den enkleste person å forholde seg til, selv om du utvilsomt har snakketøyet i orden og all termologi korrekt. Det kan være en grunn til at folk velger å snakke seg i mellom, istede for å henvende seg direkte til deg.

1

Morra-DI-2

Du reagerer på andre voksne reagerer på barnet ditt. På oppførselen. Det er kanskje ikke så rart hvis ungen din er stygg med andre?

Hva skal de gjøre? Hylle oppdragelsen din? Det er kanskje ikke så rart at de er sure. Det virker jo som de har tatt godt mot dere ellers..

Jeg skjønner at du er skuffet over skolen og at du er skuffet over måten dette blir tatt opp på. Men du er tross alt ikke offeret her. Hva har du gjort mht datteren din. Har hun bedt om unnskyldning til de hun har vært stygg med?

Jeg har fire døtre, og har opplevd litt dette litt fra alle kanter, og mht relasjonen til andre foreldre. Vi har også flyttet til en "lite plass". Når ungen min plaget noen så hadde det konsekvenser.

1

Neith

Når ungen min plaget noen så hadde det konsekvenser.

Kanskje ikke så lett når hun ikke har vært klar over hvor omfattende problemet har vært. Men nå virker det ikke som om det er datteren som er det aller største problemet lengre, i og med at hun er ivaretatt av hjem og skole, men det faktum at hele familien er fryst ute. Og det hjelper ingen på sikt.

1

fionolia

Nettopp. Vår datter kommer selvfølgelig ikke hjem å forteller at hun har vært slem med noen dersom vi ikke spør konkret. Tanken har heller aldri falt oss inn når vi har spurt på SFO og Skole om hvordan ting går og tilbakemeldingen er - Kjempe bra!

Jeg er selvfølgelig skuffet over at skolen ikke har gitt oss beskjed og synes at dem har primæransvaret. Men det overasker meg også hvor mange foreldre som tillater seg å høre på "sladder", videreformidle sladder om barn og ikke melde fra. Foreldre kan sitte på FAU møter og fortelle hvor viktig det er med foreldre kommunikasjon - men å utføre det i praksis, det klarer dem ikke.

1

fionolia

Jeg vil våge å påstå at problemet her ikke er manglende konsekvenser eller feil i barneoppdragelsen. Problemet ligger i manglende komunikasjon.

Som alle andre oppegående foreldre så ønsker vi selvfølgelig ikke at var datter er vond mot andre. Men hvordan skal vi vite at hun er det når ingen gir beskjed? Er det slik at dine barn kom hjem å sa at, Hei Mamma, i dag har jeg slått to personer?

Når vår eldste havnet i en konflikt med en annen i klassen, så ringte denne moren meg samme ettermiddag. Jeg dro guttungen ut i bilen, kjørte ned til foreldrene og han måtte stå forran dem å forklare seg og beklage. Vi har siden aldri opplevd problemer med ham.

Jeg mener at man i dagens opplyste samfunn, hvor en kan kontakte hverandre på mail, sms, telefon, facebook eller på nærbutikken. Hvorfor da ikke gi beskjed? Hvorfor finner disse foreldrene tid og sted til å informere alle andre foreldre enn foreldrene til barnet dette gjelder? Er det "vi" som er problemet - som gir beskjed om at - TA KONTAKT OM VÅRE BARN ER MED PÅ NOE DUMT" Eller er det foreldrene som sitter en fredagskveld å drikker vin å forteller hvor jævlige vi er som foreldre og hvor uoppdragen vår datter er?

1

Lignende temaer

Bilde

Politikk - Norsk

Politikk - Norsk

Bilde

Koronaviruset

Koronaviruset

Bilde

Amerikansk politikk

Amerikansk politikk

Bilde

Midtøsten

Midtøsten

Bilde

Terrorangrepet 22. juli

Terrorangrepet 22. juli

Laster...