Jeg tviler på at de fleste motstandere av darwinismen egentlig ønsker å se tilbake til universets opprinnelse. Hvis det er mulig.
De har stort sett vært negativt innstilt til nye ideer og fakta.
Det er ikke bare et spørsmål om hvor langt vi kan se tilbake i tid, men også hvor mye vi tåler.
Når nåtid, fortid, vitenskap, astronomi og teologi smelter sammen i en nærmest universell lapskaus, kan kanskje tilværelsen oppleves som absurd og fortegnet.
Jeg vet ikke om det er grenser for hvor langt man kan se, men muligens må vi snu kikkerten mot vårt personlige og enorme indre for å finne svaret på univers og dimensjoner. Det er kanskje en skaper/gud, og det er vel der de fleste religiøse finner svaret på livets gåter?
Ateister og religiøse har èn ting som er felles, og det er at ingen vet med sikkerhet hva som er absolutte sannheter om universet- og en eventuell skaper.
Det hele blir vel mer eller mindre spekulasjoner.
Men det er artig...Ingen tvil om det...