Karl Johan

Karl Johan 1763-1844. (Det står på den bygningen Arbeiderpartiet kjøpte av Gud og Kongen)

Det er også en gate. Der er det mye rart. I går møtte jeg en jente jeg hadde snakket med på Møteplassen rundt Egertorget. Jeg orket ikke og sto og knyttet skolissene i tre minutter for å være sikker på at hun hadde gått videre. En søt mulatt som ble altfor opptatt i hele konseptet Lanista. Jeg ble litt redd. Hun så meg ikke.

På samme sted så jeg en svensk burger-butikk som jeg måtte prøve. For noe vås. Det værste jeg har smakt.

Men hva i helvete er det med alle selgerne? Det er selgere overalt! Jeg er kanskje verdens beste selger, tror jeg. Jeg respekterer gode selgere. Men dårlige? Nei!

Elexia, gjett min vegt? Herregud.. Vil du støtte hmehmm..? HÆ? Støtte hva?

Nordmenn er for skjenerte til å være selgere.

En fin ting med Oslo er alle svenskene. De er pene. (Blanding av russisk skjønnhet, litt krydder fra Riga og litt nordisk) De liker jeg. Og jeg elsker det svenske språket. Spesielt hvis det er en jente fra ca rundt Stockholm..:)

Men politi? Har ikke fått med meg alt, men har Jens lagt ned politiet? De finnes jo ikke lenger. Bare på TV.

Greit nok. Det er ikke jeg som trenger dem. Men det klikk-klakker noen bak meg på nattestid som sikkert hadde satt pris på om de gadd å få den feite ræva si ut på gaten!

En øl alene er undervurdert. Midt på dagen. Skal ha en i dag også. Ingen venner. Ingen bekjente. Bare meg. Kanskje en søster. Det hadde ikke gjort noe, men de er for opptatte midt på dagen.

Det er så rart. Et land uten bekymringer. Men det eneste du ser er fattigdommen fra andre land. Folk som bruker alle midler til å vise seg fra nederste etasje. De ville vært fjernet i en annen by.

Det er noe rart med Oslo. En blanding av Europa, samtidig en særnorsk lukt. De som kan litt historie merker at vi fortsatt er preget av et årtusen med hovedstad utenfor landets grenser.

Vi vil være for oss selv nå! Samtidig som vi vil være inkluderende. Mer inkluderende enn andre. Men fortsat være for oss selv, det er viktig:) Et paradoks? Vet ikke.

Men en døsen dag i Karl Johan er en artig opplevelse.

Mener fortsatt at tiggerne er pløsete i kinnene etter alle pølsene de har spist. Men jeg får allikevel vondt når jeg ser dem. Å knele i et land hvor ingen trenger å bekymre seg, må være ekstra nedverdigende.

Jeg har 30 dager jeg skal bruke på ingenting. Jeg takker Gud, hvis han finnes. Jeg takker uansett h*n som skapte verdensrommet. Du må være passe idiot hvis du ikke har tenkt så langt at noe(n) skapte det.

Jeg vandrer videre i bleke jeans og en hvit T-skjorte. Hvite joggesko og solbriller. Gode gamle Ray-Ban:)

Jeg sr på flotte bilder laget der og da. Får lyst å kjøpe noen, men vetikke hvor jeg skal ha dem. Jeg ser igjen en fra Romania. Jeg gir en hundrelapp men vet ikke hvor den havner.

Jeg ser massevis av søte jenter i ballerinasko, med hestehale eller uten. Noen sender frekke blikk. Jeg smiler for meg selv. Så var det dette som kanskje var livet?

Jeg, som er blå som få, skjønner plutselig de som stemmer Rødt eller SV. Å vandre opp og ned Karl johan uten mening, er ikke meningsløst.