Hus, Hage og Oppussing
Psykologi
Jul og høytid
Seksualitet
Samliv og kjærlighetsrelasjoner
om barnets mor flytter fra Oslo til Tromsø, hvordan blir det da med tidligere inngåtte avtaler om f.eks annenhver helg, ferie osv når barnefaren fortsatt bor i Oslo? og vil utgifter til reise deles på mor og far ?
Jeg regner med at med slike avstander, så vil det være best å reforhandle alle avtaler, og sette opp nye.
Men husk å sjekke reisetider, og ta også med hvilken belastning en slik reise kan være på barna, barnas alder spiller selvsagt en rolle. Barna må i tilfelle reise med fly, det er mye uvær, mye turbulens, mellomlandinger, så her er det mye å tenke på.
Deling av reiseutgifter blir etter mitt skjønn det minste problemet.
Det beste i slike tilfeller at far om mulig flytter etter.
Det beste i slike tilfeller at far om mulig flytter etter.
Det beste i slike tilfeller er vel at mor ikke legger hele landet mellom far og barn
Men nå er saken den at hun etter ts mening kanskje gjør det.
For alt vi vet kan hun ha gode grunner for det, faktisk så gode at de trumfer samværet mellom far og barn. Det hender noe gjør det.
Kjærligheten og kjønnslivet er selvsagt mye viktigere for mor og far enn det faktum at de faktisk er foreldre. Det er jo bare å glemme unger og slikt heft. Klart barna har det mye bedre når mor og far får lystene og kjærlighetshungeren sin tilfredsstilt på hver sin kant. Samvær 50-50 er mest rettferdig, for de egosentriske voksne. Men man kan jo ikke noe for at man har barn, de kommer jo bare trillende. Er jo glad i dem, elsker dem - nesten like mye som seg selv.
For alt vi vet kan hun ha gode grunner for det, faktisk så gode at de trumfer samværet mellom far og barn. Det hender noe gjør det.
Vilke gode trumf-grunner kan det være at man legger hele landet mellom far og barn..?
At man har fått en ny kjæreste som bor i Tromsø...eller at man har fått tilbud om drømmejobben..?
- Holder ikke vann i det hele tatt ..syns jeg
Men selvfølgelig kan det være at barnefar er en drittsekk som stalker barnemor og lager masse bråk og styr, samt at barnemor kommer fra Tromsø og har hele sitt familiære nettverk der som kan være til støtte for henne og barnet....bare det da...at da bør i hvertfall ikke barnefar flytte etter...
- Så strengt tatt kan jeg ikke tenke meg noen grunner gode nok for å legge hele landet mellom far og barn og virkelig vanskeliggjøre samvær og kontakt - bortsett fra i de tilfeller at far er destruktiv/kranglefant/truende og knapt nok bør ha samvær i det hele tatt.
I slike tilfeller kan mor ta med seg barnet/barna og flytte til Amsterdam om så..hva som helst bare det blir avstand nok for barna , slik at de kan ha en trygg og forutsigbar hverdag.
For alt vi vet kan hun ha gode grunner for det, faktisk så gode at de trumfer samværet mellom far og barn. Det hender noe gjør det.
Her vil jeg si at hvis mor velger dette, er det selvfølgelig barna som må bære den tyngste byrden, nemlig savnet etter pappa. Og selvfølgelig må jo pappaen bli knust av savn. Fedre er stort sett mennesker med følelser for sine barn. Det samme gjelder om det hadde vært omvendt.
Men barna er de skadelidende. Hva grunnen til mor måtte være kan sjelden være en veldig god grunn. Skal ikke spekulere i dette her, men det er veldig uheldig for barna at hun gjør det.
Vilke gode trumf-grunner kan det være at man legger hele landet mellom far og barn..? At man har fått en ny kjæreste som bor i Tromsø...eller at man har fått tilbud om drømmejobben..?
Jeg ser ingen grunn for å spekulere i det, da dette ikke har noe med saken å gjøre. Men ja, det finnes mange gode grunner til å flytte, også som trumfer samværsavtaler med far.
Trådstarter vil ha råd om samvær over så lange avstander, ikke en moralpreken over mors valg.
Da ble mitt råd at de først og fremst tar hensyn til hva barna takler, barnas alder osv.
Men jeg råder også far til evt å flytte etter. Om ikke helt til Tromsø, så kan han likevel flytte til ett sted som ligger nærmere Tromsø enn Oslo.
Jeg undres på om det hadde blitt samme moralisering dersom det hadde vært pappa som hadde flyttet?
Det er ikke alltid hva man gjør som er utslagsgivende, men heller måten man gjør ting på.
For alt vi vet så kan denne flyttingen være til det beste for barna.
Men som sagt, dette vil jeg ikke spekulere i. Jeg nekter også å se på dette som noe helt forferdelig, uten å vite at det er det det er.
Jeg tror nemlig at folk stort sett tar gode og fornuftige valg.
Men jeg råder også far til evt å flytte etter. Om ikke helt til Tromsø, så kan han likevel flytte til ett sted som ligger nærmere Tromsø enn Oslo.
Hvorfor i alle dager skulle han gjøre det...tenker jeg...
Fordi mor har fått for seg at hun skal legge hele landet mellom far og barn, og dermed frata barnet jevnlig og tett kontakt med far - noe som blir barnets savn og tap..
Hvorfor skulle da far føye mors innfall og flytte etter...vinke farvel til kjente og kjære og prøve å bytte jobb og bosette seg på en vilt fremmed plass - for å bøte på mors infantile innfall som får slike følger..?
Det kan være like viktig at far bor nettopp der han bor, slik at barnet har et kjent,kjært miljø og det samme nettverket som før - for å unngå fremmedgjøring - når det kommer på besøk.
Hvorfor skulle da far føye mors innfall og flytte etter...vinke farvel til kjente og kjære og prøve å bytte jobb og bosette seg på en vilt fremmed plass - for å bøte på mors infantile innfall som får slike følger..?
Innfall? Du er ikke sann. Hva vet du liksom?
Det kan være like viktig at far bor nettopp der han bor, slik at barnet har et kjent,kjært miljø og det samme nettverket som før - for å unngå fremmedgjøring - når det kommer på besøk.
Veldig viktig. Tilknytning er et fremmedord etter hvert i vår tid. Dessverre. For vi er jo så globale og bereiste at pytt. pytt.
Og hva vet du liksom, som tipser barnefar om å slippe det han har i hendene og flytte etter...?
barnefar er etablert med samboer , og to barn i Oslo, Eksen er opprinnelig fra Tromsø, mulig derfor hun endte der.
Så det blir meningsløst for barnefaren å flytte så da gjelder det å gjøre det beste ut av saken, det ble vel nevnt at reiseutgifter var det minste problemet..............?
barnefar er etablert med samboer , og to barn i Oslo, Eksen er opprinnelig fra Tromsø, mulig derfor hun endte der.
Sannsynligvis derfor hun endte der. Jeg sto en gang innfor det valget selv ; å flytte hjem til foreldre og nettverk, eller bli igjen på barnefars hjemsted....
Jeg var 22 år og valgte å bli, fordi hadde jeg først fått barn med en familietilhørighet til fars hjemsted, så var terningen allerede kastet. Bruddfasen tok 1 år og 4 måneder, fordi barnefar var så redd for at jeg skulle ta med barnet og dra.
Det barnet er i dag 27 år og har gitt oss vårt første barnebarn og er etablert 3 mil fra oss - slik at vi har anledning til hyppig kontakt :)
Så tilbake til saken...jeg ser at barnefar er etablert og har to barn med ny samboer...vilket får meg til å tro at barnet det dreier seg om må ha nådd skolelader.
Tidligere inngåtte samværsavtaler må derfor re:forhandles - og hvis barnet har nådd skolealder bør samvær legges til ferier eller lang week-ender slik at barnet har noe tid sammen med far og ikke blir en kasteball for korte samværshelger.
Det ender kanskje med noe mindre samvær, men lengre samvær når det først er samvær.
Man må jo ta utgangspunkt i hva som egner seg best for barnet, hvor gammel barnet er osv
Reiseutgifter skal i utgangspunktet deles . Typ at mor betaler reiseutgiftene sørover og far betaler reiseutgiftene nordover.
Hei er ny her, noen som kan fortelle meg litt om hva jeg kan gjøre er eller noe sånt ? :)
Ok, da blir vel den beste løsningen å avtale sjeldnere samvær. Barna kan ikke presses til å måtte reise så langt annenhver helg.
Men har dere klart for dere hvor barna skal bo, skal de bli med til Tromsø, eller være igjen hos deg?
20 stemmer • Avstemningen er over