Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Historien om min nye 93-modell Mazda 323:

Onkelen til faren min gikk bort for snart to uker siden. Han eide gården vår før oss, og har bestandig bodd en drøy kilometer unna. Og var det nærmeste jeg noen sinne har hatt en bestefar. Selv om jeg bare kalte han for ”onkel Oddgeir”.

Etter å ha røyket siden han var 14. Vært en av "gutta på skauen". Blitt overkjørt av traktor i en alder av 65. Kjørt ut og sunket med bil i Hurdalsjøen som 84. Og til sammen seks hjerteinfarkt i løpet av 2007 og 2008. Ga hjertet omsider opp, under en måned før han ville fylt 88. Han satt hjemme i godstolen i huset han alltid hadde bodd i på gården vår. To av hans yngre søstre var besøk. Han pratet og lo, og fortalte om hvor artig han syns det var når damene fra hjemmehjelp-tjenesten hjalp han med å vaske seg. Plutselig falt han tilbake i stolen sin, hjertet hadde stoppet. Og han mistet sigaretten sin på stuegulvet.

Minutter senere var både ambulanse, brannvesen og legehelikopter på plass. Etter å ha vært klinisk død i nærmere 15 minutter, fikk de i gang hjertet hans. Og han ble fraktet til Kongsvinger sykehus. Her kjempet han videre i to dager, før han omsider fikk hvile. Som vi pleide å si "han tåler faen meg mye."

*

Onkel Oddgeir likte å kjøre ofte, langt, og fort. Mamma mener bestemt at det er han jeg har alle mine uvaner fra. Første gang jeg øvelseskjørte på "ordentlig", var i hans gamle BX 14. Som for øvrig var min alder da vi dro ut i trafikken første gang. "Den går ganske freskt, syns jeg." pleide han å si. Og da måtte det jo selvsagt testes. 140 km/t var vi oppi ved en anledning. Da syntes han det greide seg. Men han fikk bevist at bilen var "fresk". Og det var stas.

Da jeg og mine kompiser omsider fant ut at det å drikke og dra på fest var måten å bruke helgene på. Var han alltid den som ville kjøre oss rundt, og hente oss midt på natta. Her i bygda visste vel omtrent alle på min alder hvem Oddgeir og Citroënen var. For han var snill og ville alltid kjøre. "Det er bare moro å være litt med ungdommen og se hva dere driver med", sa han.

*

I løpet av året som har gått, har vi blitt stadig mer bekymret for at han fortsatt hadde lappen, og at han insisterte på å kjøre til og fra butikken nærmest hver eneste dag. Det å kjøre bil, komme seg ut, møte folk og være sosial har alltid vært noe av det viktigste i livet til Oddgeir. Og bilene hans var det kjæreste han eide. Selv om de sjelden var storslåtte saker - mens jeg har levd har han hatt Fiat Ritmo, Citroën BX 14, Toyota Carina og nå sist, Mazda 323 - så var det alltid verdens beste biler for han.

Det var i fjor sommer det virkelig gikk opp for meg at han ikke burde kjøre mer. Jeg husker godt at vi møttes på grusveien som går mellom de to gårdene våre. Vi stoppet og snakket litt mellom bilvinduene, men da han skulle kjøre videre, kom han ikke av flekken. "Er det noe gærent med bilen?" spurte jeg. "Nei, jeg får ikke foten av clutchen." sa han. Ikke så lenge etter denne episoden, kom et brev fra fylkesmannen med beskjed om at han ikke lenger var ved god nok helse til å inneha førerkort. Og samme dag fikk han hjerteinfarkt nummer fem.

*

Siden den gang har flere i familien ønsket å kjøpe bilen hans. En tante som ville ha den for å kjøre de få kilometerne til og fra bussen. En nevø som trengte billig vinterbil. I tillegg til et par kamerater av meg, som også var interessert i noe de kunne kjøre i filler. Alle som én fikk nei. Bilen skulle IKKE selges. Om ikke annet, kunne han la den gå for "tja...litt over 20 er'n vel verdt?" - og hvis noen betalte det, kunne de bare gi pengene til meg.

Jeg syns det var både frustrerende og noe flaut å være midtpunkt i denne bilsalg såpeoperaen. Frustrerende fordi jeg syns han var både vrang og urimelig. Han kunne jo ikke kjøre lenger, så hvorfor skulle han ha bil? Og når selv nær familie spør om å kjøpe den av han, hvorfor skulle han ta blodpris for den? Attpåtil insisterte han på at jeg skulle ha pengene. Ja, til og med måtte jeg bestemme hvem som eventuelt skulle få kjøpe. Denne åpenbare favoriseringen var selvsagt hyggelig på et vis, men samtidig ubehagelig ovenfor de andre.

*

Rett før nyttår tok jeg skiltene av bilen, så han skulle slippe å betale årsavgift. Det var ikke særlig populært. Han ville ha de tilbake, og om jeg kunne være så snill å få den på verksted for han så den kunne bli EU-godkjent, så hadde det vært fint. Vissheten over å ha en bil uten skilter, og uten å være i topp stand plaget han åpenbart. Selv om han ikke fikk kjøre noe sted.

Jeg ordnet aldri verken skilt eller EU-kontroll. Og Mazdaen ble stående på plenen utenfor huset hans. Der han parkerte den for aller siste gang på senhøsten 2008. Etter hvert gikk lufta ut av det ene dekket, og gresset begynte å gro rundt den. Og slik ble den stående.

For en måned siden spurte Oddgeir meg om jeg ville sette på sommerdekkene på bilen. For han hadde tenkt å begynne å kjøre igjen. Og ønsket dermed at bilen skulle være i god stand. Optimist, tenkte jeg. Den bilen er vel i beste fall klar for skraphaugen. Jeg spurte om han regna med å få igjen førerkortet sitt snart. Og jo da, det var bare å snakke med legen, det. En skarve rullator, kols og skrantende helse var ingen hindring. Og om ikke annet, så kunne jo jeg bruke bilen til å kjøre på jobb;

"Den er jo ganske fresk. Sikkert freskere enn denna Suzuki'n".

*

Sommerdekkene kom aldri på Mazdaen. Jeg var i det hele tatt veldig lei av bilen og alt maset rundt den. Hvorfor i all verden skulle han beholde en bil han ikke kunne bruke? Han var jo knapt nok i stand til å stå opp av senga på egenhånd.

*

Siden vi hele tiden hadde hatt et nært forhold. Så nært at jeg dessverre tok han for gitt. Prøvde jeg å tenke ut en siste ting jeg kunne gjøre for han som skulle være "vår" greie. Bil og bilkjøring var sannsynligvis det beste han visste. Og det var etter min oppfatning noe han var besatt av helt til det siste. Derfor tok jeg det ene nøkkelsettet til Mazdaen, og la det i jakkelommen på dressen hans mens han lå i kista. Dette førte til et sjeldent innslag av munterhet under seremonien i den fullsatte kirken. Folk smilte og sa ting som "Ja, det var veldig fint gjort. Bil var jo den store lidenskapen, det."

Etterpå kom en gammel mann jeg aldri hadde sett før, og sa at han syns det var veldig morsomt. Og ikke minst perfekt for Oddgeir. Han ville nok ha bilnøklene sine med seg i døden. Det hadde han alltid mens han var i live, i hvert fall.

Både jeg og resten av familien har alltid trodd at Oddgeir insisterte på å beholde bilen i et slags siste forsøk på å bevare sin mobilitet. Sin egen rådighet over mobilitet og frihet. Og at selv om var inneforstått med at han - i teorien - ikke kunne kjøre selv, så var det i hvert fall en viss mulighet der. "I tilfelle rottefelle", som han pleide å si. Det var nemlig ikke måte på hvor vondt han hadde for å kvitte seg med den, selv om all logikk tilsa at bil var overflødig.

*

I går fant jeg imidlertid ut den egentlige grunnen til at han skulle beholde den til det siste. Ingen var klar over at han hadde ordnet noe testament, men på onsdag dukket det opp en kopi i postkassa mi. Det var datert mai 1989, fire dager før jeg fylte fem. og der stod det som punkt nummer 2 at: "Min personbil skal gå til..." meg.

Oddgeir ble aldri en rik mann. Huset han bodde i tilhørte gården vår, og dermed var det pappa som eide det med det meste av innbo. Bilen var dermed det "største" av hans jordiske gods. Han insisterte på at den var både "fresk" og fin helt til det siste. Det eneste som mangla var at jeg satte på sommerdekka og fikk henta skiltene hans. Så var det visstnok bare å tute og kjøre. På freskt vis.

Etter begravelsen, etter at nyheten om mitt lille nøkkelstunt ble kjent, var det noen som spurte meg om hva vi skulle gjøre med bilen hans. Jeg svarte at jeg regna med den ville bli skrotet, men nå må jeg trekke det tilbake. I over 20 år hadde Oddgeir vært fast bestemt på at bilen hans skulle overtas av meg, og han ønsket sikkert at den skulle holdes like godt som han i sin tid gjorde. Jeg kan rett og slett ikke kvitte meg med den. Staheten lever videre.

*

Tidligere i kveld fant jeg det resterende nøkkelsettet og prøvde å få start på Mazdaen. Batteriet var dødt, naturlig nok. Så jeg kjørte Jimnyen inntil den, koblet på startkabler, og gjorde et nytt forsøk.

En ting Oddgeir alltid syns var morsomt, var når ting startet på første forsøk. Gressklipperen på den første fine vårdagen. Motorsaga når det var på tide å hugge ved. Og ikke minst, bilen, midt på vinteren i mange minusgrader, uten motorvarmer. "Han smalt i vegen på første forsøk" pleide han å si hver gang slikt skjedde. Dette gikk hånd i hånd med trangen til å eie ting som var godt vedlikeholdt. Og de at en motor "smalt i vegen på første forsøk", det var stor stas.

Med stabil strøm levert av Suzukis fineste, satte jeg meg nok en gang inn i Mazdaen. Den luktet en blanding av gammel mann og innstengt rom. Tror ingen hadde vært inne i den siden den ble parkert for over et halvt år siden. Men da jeg vred om nøkkelen surret starteren i ca. fire sekunder før motoren startet. Eller "smalt i veg", som det også kan sies. Bilen våknet til liv, og displayet i cd-spilleren sa "Hallo hallo".

Etter over et halvt års dvale hadde den våknet til liv. På første forsøk. Mazda er aldri et bilmerke jeg har hatt et nevneverdig forhold til. Det er i hvert fall ikke et bilmerke som har rørt meg på noen som helst måte, men der og da må jeg innrømme at følelsene kom strømmende. Oddgeir ville smilt fra øre til øre hvis han hadde visst at bilen hans startet så lett etter så lang tid. "Den er like fresk enda, ja?" - ville han sagt.

Jeg kjørte bilen forsiktig bort til pappas hjemmeverksted. Vasker vekk den verste dritten med høyttrykksvasker, og pumper opp lufta i det dekket som var blitt flatt. Deretter lar jeg den gå i et kvarters tid før jeg kobler på en batterilader.

*

Mazdaen er matt blå med rustne hjulbuer og grå støtfangere av plast. Langt ifra noen fryd for øyet. Spesielt ikke for en som foretrekker det sære franske eller det elegante italienske. Men hvis man kan si at biler har sjel, så har denne gamle Mazdaen åpenbart massevis. Oddgeirs sjel. Like seig, like pålitelig. Og med en gjenkjennelig lukt fra setene.

For å være ærlig, aner jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med den, der og da innser jeg at vi sannsynligvis kommer til å være knyttet sammen i all overskuelig fremtid. Den gamle Mazdaen og jeg.

*

I morgen blir det vask av interiøret og spyling av motorrommet, samt skifte til sommerdekk. Som Oddgeir kommer jeg sikkert til å bare la den stå, jeg har jo nok av biler fra før. Men om ikke annet skal den være klar til bruk. Slik Oddgeir ville ønsket.

I tilfelle rottefelle.

114
104 svar

104 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

trheim11

Må si jeg er forundret over at det er så mange av dere som gidder å kaste bort tid og innlegg på en 14 årig drittunge uten venner som sitter på promperommet og lager kvalm til stadighet. La være å svare han og han blir bort er mitt råd.

Sorry for avsporing av den fine tråden FP!

3

pinglepongle4

Må si jeg er forundret over at det er så mange av dere som gidder å kaste bort tid og innlegg på en 14 årig drittunge uten venner som sitter på promperommet og lager kvalm til stadighet. La være å svare han og han blir bort er mitt råd.

Haha, det har seg sånn at jeg er litt sliten etter nettopp å ha vunnet en cup og kjørt litt langt, så jeg orker ikke være ute nå så tidlig.

1

Forfun

Du år ta lærdom, fiks bilen skikkelig og avslutt med å følge drpain sine råd. Hvis jeg ikke hadde hatt tid til å gjøre det skikkelig hadde jeg kastet bilen. Skal være gøy å hente frem bilen.

2

CV14200

Flott historie. Oddgeir virket som en artig skrue:)

Tommel gitt.

2

janek_3

Ikke mat trollet folkens, det har blitt sagt gang på gang. At han sannsynligvis er en liten idiot uten noe form for sosiale antenner i det vanlige liv og, får være hans problem.

Takk for en flott historie til trådstarter.

2

pinglepongle4

Ikke mat trollet folkens, det har blitt sagt gang på gang. At han sannsynligvis er en liten idiot uten noe form for sosiale antenner i det vanlige liv og, får være hans problem.

Jeg har da aldri vært et troll, jeg har vært seriøs også. Mange ganger. Sannsynligvis, eller helt sikkert, vet ikke du noen ting om det og kan heller ikke trekke konklusjoner i di baner basert på uttalelser på et diskusjonsforum.

1

RapName

Flott innlegg, kanskje det aller beste jeg har lest her på VGD. Fikk en liten tåre i øyekroken mot slutten.

Kondolerer ang. Oddgeir, han hørtes ut som en fantastisk fin fyr. På en finurlig måte.

2

Lignende temaer

Bilde

Motorsport

Motorsport

Bilde

Båt og Sjø

Båt og Sjø

Bilde

Motorsykkel

Motorsykkel

Bilde

Fotball - Internasjonal

Fotball - Internasjonal

Bilde

OL

OL

Laster...