Bil esc

Innlegg

Bil

SirOwen

Mannen med ljåen var opptatt den dagen...

...og for det er jeg sjeleglad.

Året er 1982. Vi snakker sen høst / tidlig vinter, altså begynnelsen av november.

Det er stille ute, mørkt som i trusa til en tysk bondejente, jeg ligger og sover, og aner fred og ingen fare. Lite ante jeg at denne dagen skulle forandre mitt liv. B-menneske som jeg er, er jeg mest sannsynlig nærmere koma enn våken tilstand i det klokka passerer 7 om morgenen. Plutselig går døra opp til soverommet, og muttern forvandler mitt fredfylte soverom til en lys og håpløs arena, hvor kampen om hvorvidt jeg skal stå opp eller ikke er i ferd med å begynne.

Selvdisiplin er noe dritt, hvordan er det mulig å overbevise seg selv om at man skal true seg ut av en varm seng, kjempe seg gjennom 2 plussgrader og regn som skytes mot deg både vannrett og loddrett, for deretter å lide seg gjennom en helt ordinær dag på ungdomsskolen?

"Bare 10 minutter til", hveser jeg fra senga, omtrent som en klapperslange som har forspist seg på levende mus. Og mirakelet skjer, søknaden blir innvilget av muttern. 13 sekunder senere er jeg tilbake i drømmeland, denne gangen i en tilstand som nærmer seg flatline, og som sammenlignet med en kålrabi ville fått sistnevnte til å se lys levende ut.

Hvor lenge var Adam i Eva, kan man så spørre seg? De fleste vet at å slumre i noen minutter etter man har fått røsket ut innvollene (les: bli vekket unormalt tidlig til b-menneske å være), ofte kan gjøre ting enda verre. Så også denne gang. Med øyne mer sammenklistret enn hos en ihjelslått bokser, klarte jeg omsider å karre meg ut av himmelen (senga), og inn på det kalde baderomsgulvet (helvete). Dette var lenge før utbredelsen av varmekabler, ihvertfall blant oss "vanlige" mennesker.

30 minutter og en sårt tiltrengt dusj senere, var jeg endelig i form til å begynne å fundere på hvilken dag det var, og hvorfor jeg befant meg i "våken" tilstand. I det jeg slentret ned trappa til første etasje, slo det meg at jeg visste nøyaktig hva muttern hadde lagd til frokost. Brødskiver med bringebærsyltetøy. Det skulle gå fort for de voksne også, og dermed var det alltid lave odds for at kneippbrød med bringebærsyltetøy ønsket meg velkommen ved frokostbordet. Trolig spiste jeg så mye bringebærsyltetøy når jeg vokste opp, at jeg har hatt en mindre aversjon mot det i voksen alder. Det er ikke slik at jeg stormer mot syltetøyhylla når jeg går i butikken, heller tvertimot. Og spiser jeg vafler, har jeg en tendens til å velge jordbærsyltetøy 19 av 20 ganger.

Og riktig nok, to brødskiver med bringebærsyltetøy sto og gliste mot meg i det jeg kom ned trappa. Alle mine sanser, samt mage og tarmsystem "jublet" stille, og tok bølgen i ren protest. Men på et vis fikk jeg dyttet det i meg.

Så var det å pakke sekken, "ikke glem matpakka" (mer bringebærsyltetøy?), dra på seg regnjakke og støvler, og kjempe seg ut i det "nydelige" høstregnet. Sykkelen knirket motvillig når jeg satte meg på den, det var tydelig at også den hadde foretrukket å sove litt lenger.

Satte kursen mot en kompis som jeg alltid tok følge med til skolen. På veien var det endel trafikk, og jeg syklet vekselvis på fortau og langs høyre side, mens jeg forbannet alle regndråpene som lekte hide and seek langs ryggraden min.

Etterhvert kom jeg til hovedveien, som jeg måtte krysse for å komme til kompisen. Jeg stoppet ved fotgjengerovergangen, og ble sittende på sykkelen. Fortsatt like trøtt som en hvilken som helst NRK-meteorolog, var jeg bare interessert i å komme meg vekk fra helvetesværet, og inn på en tørr skole. På motsatt side av hovedveien sto det en jente som skulle over til min side. På henne side stoppet det en bil, for å la henne gå over veien. Og det var i samme øyeblikk jeg gjorde mitt livs største tabbe.

Det er et ordtak som heter "Assumption is the mother of all fuck ups". Hvilket var nettopp det jeg gjorde meg skyldig i da. Jeg antok at det var klart også på min side, ettersom det hadde stoppet en bil for jenta på motsatt side. Derfor slapp jeg bremsen, og trillet sakte ut i veien, fortsatt sittende på sykkelen.

I det jeg trillet ut i veien, kom erkjennelsen av at jeg kanskje hadde latt hjernen sove litt for lenge den dagen. Rent instinktivt snudde jeg hodet til venstre, og så bare en stor, mørk skygge.

Det neste jeg husker er at jeg lå hylende midt under en stor rutebuss. Plutselig kjente jeg hender som grep tak i meg, og dro meg ut fra under bussen. Ingen smerter overhodet, jeg befant meg bare i en stor grå sky av redsel, sjokk og tårer. Tiden var ikke lenger et begrep jeg kunne forholde meg til, der jeg lå på bakken mens folk stimlet rundt meg. Plutselig så jeg kompisen og faren hans, de hadde hørt alt levenet og kommet ut fra huset som lå knappe 100 meter unna. Noen fortalte jeg skulle ligge stille, og andre spurte om jeg kunne si hva jeg het. Etter noen minutter, som for meg virket som både sekunder og en evighet på samme gang, hørte jeg sirener, og kort tid etterpå lå jeg i ambulansen på vei til det som den gang het Sentralsykehuset i Akershus, nå bedre kjent som AHUS.

I ambulansen husker jeg at en av ambulansepersonellet klippet opp buksene mine, men skjønte fort at det ikke var så mye å henge seg opp i. Etter en drøy halvtime med blålys og sirener, ankom vi SiA, hvor det umiddelbart ble foretatt undersøkelser for å finne ut hvor alvorlig dette var. Mens alt dette skjedde, ankom muttern og fattern, som hadde blitt ringt opp av faren til kompisen jeg hadde vært på vei til. De var overraskende rolige, noe som sannsynligvis var til det beste for meg akkurat der og da. Like etterpå fikk jeg ønsket mitt oppfylt mht mer søvn, da jeg havnet på operasjonsbordet. Det viste seg at metallbøylen på ranselen min hadde blitt presset seg et lite stykke inn i nederste del av ryggen, så derav en mindre operasjon med påfølgende arr til minne om hendelsen. I tillegg viste det seg at jeg hadde brudd i bekkenbenet, samt en brukken ankel.

Hendelsen medførte et opphold på 60 dager på sykehuset, hvor jeg de første dagene var nødt til å ligge så mye som mulig helt vannrett. Kjempegøy. Jul og nyttår ble behørig feiret i de festlige 6-manns rommene, og plutselig var det å sove om natta ikke lenger en selvfølge, da man ofte delte rom med folk som snorket verre enn fulle flodhester. Og snorket de ikke, kunne man banne på at de utstøtte alle slags andre merkelige lyder. Tilsammen ble det hele en symfoni i ulyder, ulyder som skar seg inn i sjela, helt til man utmattet falt inn i drømmeland. Bare for å bli vekket 4 timer senere for å ta tempen...

Sykehusmaten var som alltid et kapittel for seg, og jeg husker at muttern "smugla" inn brødskiver med ketchup og sennep, som var favoritten den gang (kanskje som en balanse mot det søte bringebærsyltetøyet..?).

Og som ikke det festlige sykehusoppholdet var nok, så slapp jeg ikke unna skolearbeid. Neida, leksene kom jevnt og trutt, og det var ikke snakk om å skulke unna (hvor skulle jeg tatt veien i den tilstanden, hehe).

Blomster kom regelmessig, og noen av dem var fra busselskapet som var involvert i ulykken. I ettertid har jeg fått høre at bussjåføren (naturlig nok) hadde vært hvitere enn et laken i ansiktet, men at det var han som var årsaken til at ulykken ikke fikk en verre utgang. Vitner forteller at han hadde åndsnærværelse nok til å styre bussen over meg, slik at jeg ikke havnet under noen av hjulene. Hadde jeg havnet under hjulene hadde det gått med meg som med sykkelen min sannsynligvis, for den var delt i to.

Til slutt var jeg oppegående nok til å slippe ut av sykehuset, og i midten av januar var jeg tilbake på skolen, dog gående med krykker. Velkomsten tilbake på skolen varmet skikkelig, og et øyeblikks "berømmelse" gjorde hverdagen litt lysere.

Siden den gang har jeg tenkt på denne ulykken ganske ofte, og det er delvis litt av grunnen til at jeg poster historien her. Det positive med ulykken er at jeg har innsett hvor griseheldig jeg var den dagen, når alt kommer til alt. Ulykken har satt kraftige spor, med minner som vekkes stort sett hver gang jeg ser (og ikke minst kjenner lukten av) en buss. Jeg kan prise meg lykkelig over at mannen med ljåen var opptatt med andre ting den dagen, og hendelsen har samtidig gjort (antar jeg) at jeg har fått et mer bevisst syn på hvor fort det kan gå galt i trafikken.

Følelsen av å ha vært usannsynlig heldig, kom nok en gang til overflaten her om dagen, hvor det skjedde en dødsulykke i nærheten av der jeg bor. Jeg hørte sirener, mange av dem, og trodde først det var en brann. Deretter fikk jeg tekstmeldinger fra venner med spørsmål om jeg og min familie var hjemme og like hele. Det viste seg å være en front-til-front kollisjon, angivelig med en fyllekjører bak det ene rattet. En 8 år gammel gutt omkom, og hans 12 år gamle søster ble hardt skadet. En hel familie fikk altså livet sitt ødelagt i løpet av noen få sekunder.

Bortsett fra å dele historien med VGD, en skriveøkt som også er nyttig "terapi" for meg, vil jeg vel minne folk om hvor fort ting kan gå galt.

Ta det piano, man kommer alltid fram hvis man bruker hodet. Lær barna skikkelig trafikkvett fra de omtrent har tatt sine første skritt. Og ikke minst, se deg for når du skal over veien. Neste gang er det ikke sikkert at mannen med ljåen er opptatt...

93
55 svar

Vi ønsker å legge til rette for en god debatt på nettsidene våre, og for å kunne sikre god moderering holder vi nattestengt mellom klokken 00.00 og 08.00.

Corvette_Stingray

...

Takk for tankevekkeren! :)

1

Beste innlegget på VGD hittil i år :))

2

Knallbra.

De fleste av oss trenger en liten påminnelse om hvor små marginer det handler om i trafikken, og ellers i livet, for den del.

1

Slike ting kommer når man minst venter det, en av mine beste kamerater ligger i skrivende stund på sykehuset etter å ha kjørt seg av på motorsykkel. Det går bra, men han vil alltid ha noen stygge arr på den ene foten.

1

Kjempebra innlegg!!

Det viser bare hvordan ting kan forandre seg på et øyeblikk. Tenk om du ikke hadda spist de brødskivene? Da hadde du gått litt før, kommet til stedet litt før, og bussen hadde ikke vært der da.

Ikke sant? Hva om? Hva om det hadde vært en skive til? Da hadde du kommet litt senere til stedet, og bussen hadde passert i det samme du kom dit, og du måtte vente til bussen hadde kjørt.

Marginer...

1

SirOwen viser nok en gang hvorfor han er eneste på VGD som fortjener sine fem stjerner! :)

2
Pekka2813 Kjempebra innlegg!! Det viser bare hvordan ting kan forandre seg på et øyeblikk. Tenk om du ikke hadda spist de brødskivene? Da hadde du gått litt før, kommet til stedet litt før,...

Tenk om du ikke hadda spist de brødskivene? Da hadde du gått litt før, kommet til stedet litt før, og bussen hadde ikke vært der da.

Akkurat det har jeg også tenkt på en haug med ganger. Dog blir man sprø i hodet av å tenke for lenge på slikt :)

Ellers takk til alle for gode tilbakemeldinger. Selv om det er mange år siden, var det utrolig nok en positiv ting å skrive om det, fikk det på en måte mer ut av hodet. Burde gjort det mye tidligere.

4
SirOwen [sitat…] Akkurat det har jeg også tenkt på en haug med ganger. Dog blir man sprø i hodet av å tenke for lenge på slikt :) Ellers takk til alle for gode tilbakemeldinger. Selv om de...

Sir Owen skrev: "Akkurat det har jeg også tenkt på en haug med ganger. Dog blir man sprø i hodet av å tenke for lenge på slikt :)"

Pekka: Kan anbefale filmen "Sliding doors"

Sir Owen skrev: "Ellers takk til alle for gode tilbakemeldinger. Selv om det er mange år siden, var det utrolig nok en positiv ting å skrive om det, fikk det på en måte mer ut av hodet. Burde gjort det mye tidligere."

Pekka: Var det smellen i forrige uke som trigga det?

1

Fantastisk velskrevet innlegg. Dette burde stå på trykk andre steder også.

2
Pekka2813 Kjempebra innlegg!! Det viser bare hvordan ting kan forandre seg på et øyeblikk. Tenk om du ikke hadda spist de brødskivene? Da hadde du gått litt før, kommet til stedet litt før,...

Ikke sant? Hva om? Hva om det hadde vært en skive til? Da hadde du kommet litt senere til stedet, og bussen hadde passert i det samme du kom dit, og du måtte vente til bussen hadde kjørt.

På en annen side kan man jo gruble over hvor mange ganger man har unngått slike ting, uten å vite om det.

Mon tro om vi får en slags oppsummering ved livets slutt, der Erik Bye leser opp hvilke tilfeldigheter som slå inn i livet.

"Hvis du hadde dratt hjemmefra 13 sekunder før 12. desember 2002, så hadde du truffet et rådyr, som du ikke engang så den gangen"

"Om du hadde kjøpt flaxloddet før bonden med FK-capsen julaften 2011, så hadde du vært rik den dag i dag"

"Hadde du stoppet Haakon Magnus på Quart-festivalen i 19xx og spurt om autografen som du nesten gjorde, så ville han aldri truffet Mette-Marit"

2

Fantastisk velskrevet og tankevekkende innlegg!

Tusen takk! :)

1

Særdeles godt skrevet, og vekkende historie

1

Har ikke flere tomler jeg kan gi ut i dag, men du skal få en! Fantastisk innlegg.

1

Utrolig bra innlegg, ikke ofte jeg gidder å lese så lange tekster på VGD!

Du fortjener hver tommel, jeg er sikker du får mange...

1

Meget bra, tror du fikk 3 tommler av meg elns :P

1

Lignende innlegg

Bil trondergutt Publisert

Opel Astra J 2015 motorproblemer

Hei Har noen på forumet noen erfaringer med det samme som meg ? Har problemer med at motoren rykker litt i motbakke, spesielt med noe lavt turtall og typisk 3∕4 gir. Vært inne på verksted flere ganger...
1
0 svar
Bil volodiabilek Siste svar

Autodoc selger forfalsket olje!

Jeg har kjøpt mobil1 olje. Emballasjen var uten QR kode og produksjon dato. Jeg kontakted kunde service men de kunne ikke forklare det. Jeg spurte hvilke leverandører de bruker men de svarte at der ko...
1
1 svar
Bil Avantii Publisert

Bil med langt passasjersete?

Heisan Ett familie medlem sliter for tiden med væskeansamling i kneet, og sliter meget med å bøye det. Beinet skal egentlig være helt rett så mye som mulig, noe som gjør det problematisk for ham å sit...
1
0 svar
Bil OslomannOslo Siste svar

Ford Focus 1.6 TDCi III MK 2011

Jeg kjørte aldri startrask når jeg kjører fra veien til hovedveien. Jeg kjører alltid rolig å kjøre fordi jeg vil motor skal leve lenge. Fornuftig, men jeg er stor bekymre på grunn av bilen min begyn...
1
1 svar
Laster...