Når det gjelder hundeviskeren så er vi vel mer uenige..jeg syns han gjør mye rett
Trenger ikke å kommenter det andre du skrev, der er vi helt enige i alt.
Men hva er du mener Millan gjør feil ? eller missforstår jeg ..
Millans filosofi er veldig enkel, behandl bikkja som det den er et dyr og stimuler den der etter. Gi den de behovene bikkja trenger.
Og så helt enkle ting som dresur begynner inne, ikke i sofaen uten lov, ikke rett i døra når det ringer på, vær rolig før båndet settes på og JEG skal gå tur med han.
Jeg ut & inn først.
Langs veien går han fot, i skauen er han bikkje.
Møter vi andre skal han gå fot, går automatisk i 90% av tilfellene, eller bare en liten plystre lyd så kommer han.
Og ingen haleføring/ reaksjon/blikk på andre bikkjer.
Der korigerer jeg momentant, ved å markere med handa på halerota, og han skjønner det med en gang.
For meg er bikkja mi alt jeg har den med meg overalt og på 3 år har jeg vert vekk fra han i 3 døgn.
Men jeg behandler han som ei bikkje.
Den Schæferen jeg nevnte i stad, (har hatt to andre her i sommer en Rottweier og en Bull Terier, så det har ingen ting med rase å gjøre.)
Jeg tar båndet bestemt og med en ting i hodet - her er det jeg som bestemmer, korrigerer den på plass, uten å si noe, etter noen minutter forstår de ganske enkelt at det ikke er de som bestemmer.
Ingen vold trusler eller skriking. Og det funker :-)
Eieren sto å så på å sa: jeg fatter ikke hvordan du greier det.
- En kan elske bikkja si i jæl. Ved å gi den "menneskelige "behov og meninger.
Feks. ei som sa: Bikkja mi trøster de som er redd bikkjer, for da vill den bare kose -