Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Veien fra York til Doncaster er ikke oppsiktsvekkende lang, og takket være Kaz her, kom jeg til å tenke på den fabelaktige fjerdedivisjonssesongen 1990/91 (hvorfra den tidligere posta Darlo vs Dale-snutten også var plukka), som antakelig til evig tid vil stå bokført i historiekladdene som den divisjonens svar på andredivisjon anno 1987/88 (altså: som den beste i sitt slag, i alle fall av nyere historie).

Darlington gjennomførte under manager Frank Gray en kynisk termin, og endte opp med å snappe ligatittelen poenget foran Stockport og lokalrival Hartlepool, mens Peterborough kneip fjerdeplassen på sesongens siste dag, takket være Blackpools 0-2 i Walsall, som også hadde et høyst dugelig lag.

Jeg ønsker imidlertid å konsentrere fokus rundt Doncaster, som skandaløst nok havna nede på ellevteplass det året, trass i ei kanonoppstilling og en fysisk spillestil av ei anna verden. Det siste der lå litt i korta når man la seg på minne at Billy Bremner var manager, mens Nobby Stiles' sønn, John, fronta midtbana med tacklinger som fikk knehasan til å vri seg før duellen inntraff.

Bremner tura avgårde i ei sirlig oppsatt 5-3-2-formasjon, der elefanter som Colin Douglas (nevn navnet hans for en Rovers-fan, og du har et par timers foredrag foran deg) og Brendan Ormsby (også han ankom fra Elland Road), mens en knapt tørrskodd jypling ved navn Andy Holmes fikk æra av å stille i trespann med disse to giganter. Han hadde kommet fra Stoke sommeren '90, og tar jeg ikke aldeles feil, fikk han ei opptreden i norske TV-ruter i DEN tippekampen, da Arsenal på svinaktig vis luska seg videre etter gjørmebadet på Victoria Ground i en FA-cupkamp sesongen i forveien.

Doncasters backrekke var imidlertid ikke komplett før Bremner påny hadde henvendt seg til sin gamle arbeidsgiver, og fått ei bekreftelse på at Jackie Ashurst var ledig på markedet. Dermed var manager'ns våte drøm komplett: Brendan Ormsby - Jackie Ashurst - Colin Douglas. Aldri i mi tid som supporter har jeg sett ei råere trebackskjede, og jeg kommer til å tenke på John MacPhails bevingede ord i opprykksvideoen til Hartlepool United, utgitt etter samme sesong: "That's the goal that actually took us up", som kommentar til den godlynna skottens 1-1-utlikning i kamp for Pools på Victoria Ground mot nettopp Rovers midt i april '91. Det var spredt latter blant de andre Hartlepool-gutta i TV-salen da kommentaren falt, men fanden skal vite at han hadde rett. Rovers var den gang hakkihæl på Pools i en durabelig playoffight, men siden skulle det rakne for Bremners utvalgte, som på de sju gjenstående kampene kun grabba til seg tre poeng, og dermed måtte se sluttspillet fra fluktstolplass på Menorca.

Ei ikke helt uvanlig Donny-oppstilling i 90/91 kunne se slik ut:

........................Mark Samways..........................

Paul Smalley - Jackie Ashurst - Brendan Ormsby - Colin Douglas - Rufus Brevett

.....Eddie Gormley - John Stiles - Kevin Noteman......

.............John Muir - Billy Whitehurst............

Særlige fotballoppmerksomme skal man imidlertid ikke beskylde veddeløpsfolket for å ha vært back then: da Ashurst Doncaster-hjemmedebuterte 24.november 1990, var kun 2113 møtt fram for å overvære 1-0-matchen mot Blackpool, og de 4015 som var møtt opp til Scunthorpe-dysten 8.mars i '91 skulle vise seg å være bestenotering for sesongen.

Peterborough var, under veiledning av Chris Turner (nei, ikke DEN Chris Turner), et anna lag som lefla en god del med tre stoppere det året, og siden skulle det fantastiske Cambridge-mannskapet ta lærdom av hvilken idé det er å basere seg på bånnsolid forsvarsspill, da Phil Chapple kontant stoppa alle tilløp til mål imot sammen med Liam Daish og Danny O'Shea.

1
5 kommentarer
Trådvisning
Hele diskusjonen

mikemodano

Mythbusters har vært og rotet i gamle fotballarkiver, i et program som ennå ikke er vist på Discovery: Det fables hele tiden og fra alle hold om "den ultimate stoppertroikaen hos U's", men hvis vi nå trosser vær, vind og føreforhold, og faktisk beveger oss motstrøms, samtidig som vi risikerer å gjøre oss kraftig upopulære blant sekulære og i underverdenen - fikk i det hele tatt Daish/O'Shea/Chapple spille samtidig?

Vi tuner uret tilbake til 4.april 1988. Åsted er Spotland, fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Rochdale og Cambridge er i ferd med å gå fullstendig i stå for gjestene, som i et siste desperat forsøk på å skaffe til veie utbytte hiver innpå en røslig midtstopper ved navn Philip Chapple; han døttes fram som spiss, men det hjelper ikke hva enn U's-sjef Chris Turner forsøker seg med; det ender 2-1 i favør av Rochdale, som med det avanserer til 20.plass på lista. Lil Fuccilos trøstemål sørger for å holde Cambridge på 15. Det som imidlertid betyr noe er at verden har vært vitne til en debut som vil få det til å klinge i tastatur på den andre siden av Nordsjøen mer enn 20 år seinere. Av videre interesse samme sesong kan vi også tilføye at John Beck mister elleve ligakamper for det samme United, og at David Crown blir stående som sjefsmålgjører med sine ni på 17 kamper.

Neste sesong, den som omtales som 1988/89-sesongen blant de lærde, er Phil Chapples første fullkomne ligasesong, og han unnagjør også de 46 seriekampene på fjerdenivået med største enkelhet. 16.desember, i de nordlige walisiske alper, debuterer også en 20-åring, nyss ankommen dekksgutt fra Portsmouth, i Cambridge' midtforsvar som Chapples makker. Gutten heter Liam Daish, og er temmelig grønn i skolten, noe som muligens skyldes forfedrenes lange seilas fra Irland et par generasjoner før. Det går til slutt ikke bedre enn at Wrexham seirer 3-1, men det skal sies at cymrufolket hadde frøktelig til gli på den tiden, og ikke minst også Kevin Russell i sin midte. Det ble for mye å hanskes med for et par knapt tørrskodde stoppere. 1728 utvalgte individer var vitne til fotballhistorie den gang Phil Chapple fikk Liam Daish som partner for aller første gang i FL-historia. Videre den sesongen skulle de fullføre ytterligere 27 kamper i lag, og det desiderte høydepunktet må ha vært 0-0-matchen på The Shay 17.februar foran 1531 ildsjeler. Tenk og hatt den kampen på VHS, dere.

1989/90 kom, Chris Turner satt fortsatt ved spakene, men tilliten fra kontrolltårnet ble stadig mer frynset, og utover i sesongen skulle den tidligere midtbanehardhausen Beck ansettes som ny manager. Verden skal imidlertid til evig tid være Turner takknemlig for følgende: Fra Southend hadde han hentet inn Danny O'Shea over sommeren, muligens som cover for de to unggutta, muligens som et partnerskapssupplement - faktum er uansett at i tredje serieomgang, så var publikumerne langs ved Seamer Road i Scarborough vitne til hvordan Cambridge satte agendaen, og formodentlig for første gang i fjerdedivisjons historie førte opp tre midtstoppere (og hvilke beist de alle var!) på samme dommerkort i startøyemed. Riktignok hadde O'Shea sluppet til som reserve allerede i de to åpningskampene det året, en kledelig 0-0-kamp i Cleethorpes etterfulgt av et minst like flott 0-1-tap hjemme for Hereford (hvis gamle backkkjempe Steve Devine måtte til for å få bukt med uhyrene i hjemmelagets midtforsvar), men i Scarborough hadde O'Shea, Chapple og Daish fått utlevert henholdsvis draktnummer fire, fem og seks. Vi kan antakelig ikke forestille oss de redselsscenaria som ble avspilt i hodet hos Boros ringdrevne angriper Paul Dobson, der han før avspark så hvilke kjemper som flerret synsranden hans. Dobson forble naturligvis målløs. Ei lita ving ved navn Martin Russell var den som var frekk nok til å lirke inn ei scoring for sjøbikkjene, slik at det endte 1-1 i trekløverets første 90 minutter i samspill.

Tre serieomganger seinere, 22.september i '89, skulle de få sjansen til å funkle i samspill hjemme i eget syssel: Halifax var på besøk, og 2220 personer så Lee Philpott avgjøre med oppgjørets eneste scoring, for å lette på noe av trykket mot Turners tinning, der U's lå fjerde sist før avspark. Så fulgte nok en kamp hvor én av de tre sto over (denne gang O'Shea), før de endelig fikk sjansen i tre matcher på rad: Maidstone borte (2-2!), York borte (2-4!!) og Torquay hjemme (5-2). Den defensive suksessen, til tross for eksperimentet med tre kolosser side om side, lot vente på seg, og videre sporadiske avsporinger med klassiske 4-4-2 fulgte, men Turner hadde hentet dem alle inn i varmen igjen for å bøte på sine siste stumper. Det hjalp imidlertid föga, for U's-styrets julepresang til bossen var å avskjedige ham, og innsette publikumsfavoritten Beck i hans sted. Beck debuterte foran hjemmefansen 1.januar 1990, da Burnley gjestet. Danny O'Shea (4), Phil Chapple (5) og Liam Daish (6) startet alle kampen, som endte i 0-1-tap. Det var de tre musketerers niende kamp i samopptreden til da, og Junior Bents scoring nummer 19 imot. Det var tydelig at selv disse gryende verdensstjernene behøvde innføring samhandling.

Beck ga siden kast på fembackrekka, men vi ser like fullt spredte innsatser fra O'Shea den terminen om vi dykker ned i Rothmans' logger. Blant annet stilte han med åttertrøya til hjemmemøtet med Southend, klubben som slapp ham til Cambridge, 25.februar, på et tidspunkt hvor Beck hadde gjort om sidebacken Colin Bailie til sentral midtbanemann i O'Sheas tidligere firerdrakt. For øvrig bare ett av mange genitrekk fra tidenes United-boss. Totalt ti kamper (20 mål bak) fikk de tre sammen i den gyldne 89/90-sesongen, som skulle ende med playofftriumf og opprykk etter 1-0 mot Chesterfield på Wembley.

Også i 1990/91, en sesong som skulle ende med seriemesterskap i tredjedivisjon og knepent cupnederlag borte for Arsenal i FA-turneringas kvartfinale, var Beck heller motvillig til å plassere de tre utpå samtidig, men vi ser O'Shea med høyrebacktrøya i tre kamper på rad fra tiende til tolvte omgang, før Daish forsvinner ut med skade allerede før inngangen av desember for siden aldri å spille igjen før i 91/92. Ikke før i 32.serieomgang av U's' retur til andredivisjon sto de tre oppstilt i samme startellever igjen: Ligaleder Blackburn var gjester i Newmarket Road, og 2-1-seier foran nesten 8k på tribunene betydde en sensasjonell tredjeplass på tabellen. Siden skulle de også alle få tillit i 6-1-kampen mot Bristol fra Rovers i neste kamp, men så fulgte én kamps opphold, før O'Shea (2), Chapple (5) og Daish (6) igjen var samlet. Med 0-2 på Tyneside endte imidlertid den sesongens fattige trekampssekvens for tricoloren. Eventyraktig. Fasit: 13 kamper, 23 baklengs.

Med playoffsemitapet mot Leicester i 91/92 hadde Beck pushet Cambridge så langt det overhode lot seg gjøre. Fra og med 92/93 skulle man starte på nedstigningen, og uten at våre venner i tress noensinne kom på bana samstundes, avrundet man sesongen som 23. beste andredivisjonslag. Det ga Beck en unnskyldning til å kvitte seg med Chapple, som endte opp i Charlton, og dermed terminerte det kooperativet vår treenighet hadde hatt. Enden på visa blir nesten at selv om vi liker å tru og mene annerledes, så var tross alt ikke Cambridge' suksess tuftet på kolossale innsatser fra ei trehoda granittblokk der bak.

Amen. Myth busted.

1

Lignende temaer

Bilde

Fotball - Norsk

Fotball - Norsk

Bilde

Fotball - Premier League

Fotball - Premier League

Bilde

Fotball - Internasjonal

Fotball - Internasjonal

Bilde

Fotball - Spill

Fotball - Spill

Bilde

Viking FK

Diskusjon om Viking FK

Laster...