Nye VGD er lansert! Mer informasjon

...og andre historier.

Hvor skal man begynne? Nok en poengløs utflukt til balløya er unnagjort. Faktisk var den mer enn bare poengløs. Ikke bare fikk jeg være vitne til Stags' første hjemmetap denne sesongen, men da jeg reiste hjem hadde Mansfield FÆRRE poeng enn da jeg reiste over. Slå den, folkens! Sjelden har vel dette Sopranos-sitatet vært mer passende: "I'm like King Midas in reverse. Everything I touch turns to shit." Hadde jeg vært av den overtroiske typen ville nok dette blitt min siste Englandstur på lang lang tid.

Nåvel, livet går videre. Grunnen til at Stags har færre poeng nå enn da jeg reiste over skyldes administrativt rot. Som jeg har nevnt tidligere, var Aaron O'Connor fortsatt under kontrakt med Grays Athletic i sesongens to første kamper, og derfor ikke spilleberettiget. Og som straff ble de fire poengene Mansfield tok i disse kampene beslaglagt på mandag, og i tillegg har klubben fått en bot på 1000 pund. Amatører!

På lørdag var det altså tid for nok en gjensyn med Mansfield, hvor man i lett duskregn kunne observere folkelivet i Market Street på en lørdags formiddag, før man etterhvert satte kursen mot Quarry Lane for å varme opp til kampen på The Cross Bar. Optimismen var stor foran oppgjøret mot Woking, etter å ha tatt sesongens første borteseier lørdagen før mot Salisbury, og etter en sesonginnledning uten et eneste hjemmetap så langt. Det måtte da ligge i kortene at denne statistikken ville opprettholdes mot svakt plasserte Woking?

Eller kanskje ikke. Selv om Woking fortsatt lå (og ligger) langt nede på tabellen, har klubben fått et solid oppsving resultatmessig etter at Phil Gilchrist overtok manageransvaret i midten av september, med tre seiere av fire mulige. Ikke minst har den gamle stopperkjempen fått orden i de bakre rekkene, med to kamper på rad uten baklengs før Mansfield-kampen. Dog hadde Cards ennå ikke vunnet på utebane før denne kampen, så på papiret var dette uansett en sikker hjemmeseier. Men statistikk er som vi vet til for å brytes.

Den 11.september (av alle mulige datoer) skrev jeg følgende i klubbtråden: "...Mansfield har hatt marginene på sin side så langt denne sesongen, og så får man overlate til de lærde å strides om dette vil jevne seg ut over tid..." Jeg tror ikke lenger vi trenger å debattere dette spørsmålet. Marginene (og dommeravgjørelsene), de jevner seg så definitivt ut over tid, og har nå snudd 180 grader. Dette kommer vi etterhvert tilbake til i denne ganske rotete beretningen. Mansfield stilte i alle fall med disse XI i kampen mot Woking:

..................................Paddy Gamble.................................... .....Gary Silk - Maxime Chanot - Alan O'Hare - Alex Jeannin...... Nathan Arnold - Matt Somner - Gavin Hurren - Michael Blackwood .......................Mark Stallard - Aaron O'Connor........................

Hva så med selve kampen? Egentlig er det utrolig lite å rapportere fra denne kampen. Midtstopper Chanot debuterte for Stags, etter å ha blitt hentet på lån fra Sheffield United som erstatter for skadde Adie Moses - og den unge franskmannen leverte en bunnsolid forestilling i sin første kamp som Mansfield-spiller. Begge lag forsvarte seg veldig godt, og vindforholdene gjorde nok også sitt til at denne kampen ikke sto i den offensive fotballens tegn. Silk hadde et par brukbare innlegg, og O'Connor og Stallard hadde hver sin halvsjanse, men totalt sett var første omgang en rolig dag på jobben både for Gamble og for Cards-målvakt Lenny Pidgeley. Og for ordens skyld kan vi vel også gjengi gjestenes startellever:

...................................Lenny Pidgeley................................ Patrice Konan - Paul Lorraine - Tom Hutchinson - Colin Miles Goma Lambu - Bradley Quamina - Liam Marum - Joel Ledgister .......................Giuseppe Sole - Wilfried Domoraud..................

Som man ser, er det ingen overflod av gamle ligaspillere i dette laget, selv om vi kjenner igjen venstreback og kaptein Miles fra Yeovil og Port Vale, og kanskje husker burvokter Pidgeley fra Watford, Millwall og en viss russerklubb i Premier League. Goma Lambu har faktisk et lynkjapt opphold på Field Mill bak seg, og fikk én omgangs spilletid for Stags under Carlton Palmers regjeringstid. Ja, og så er Tom Hutchinson tvillingbror av Eddie Hutchinson, transferlista midtbanemann i Oxford. Klin like er de også. Naturlig nok, vil kanskje mange si.

Nåvel, tilbake til kampen: lite å rapportere i første omgang, og starten av andre omgang var heller ikke særlig innholdsrik, med mindre feilpasninger og svake innlegg er noe å skrive om. Mark Stallard er Stags' toppscorer med sju mål hittil denne sesongen, men på lørdag var han totalt usynlig. Arnold jobba hardt, og har en teknikk som overgår de fleste på dette nivået - men han har også en tendens til å gjøre ting for komplisert, og produserte derfor svært lite av den farlige sorten, og virket nesten skuddredd. Hvor har det blitt av den Nathan Arnold som kunne finne på å skyte fra nesten enhver vinkel forrige sesong? I det hele tatt var dette en kamp som hadde 0-0 skrevet over seg, helt til Stags fikk en horribel dommeravgjørelse i fleisen etter 58 minutter.

O'Hare og Domoraud kjempet om ballen like innenfor 16-meteren, og Domoraud falt overende. Jeg tror ikke det var et bevisst forsøk på å lure dommeren, jeg tror rett og slett at Domoraud falt på den våte gressmatta, og det var nok til at dommer Dean Mohareb blåste straffe, til de 2563 observatørenes store forbløffelse. Selv Woking-spillerne forsto lite da Mohareb pekte på krittmerket, men de takket naturlig nok for denne gratismuligheten, og Giuseppe Sole sendte Gamble feil vei og ga gjestene ledelsen. Dette var en Nille-straffe, en Europris-straffe. Kort sagt: et av de billigste straffesparkene jeg har sett i mitt liv!

[to be continued]

1
23 kommentarer

Kommentarer

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å kommentere på dette innlegget!

Gå til innlogging

mikemodano

En lettere euforisk Babfist amuserte meg med sine elektroniske innspill fra Ewen Fields i går aftes, og da spillende Sjæf Neil Tolson fullførte comebacket dypt inn i overtiden, tror jeg selv forumets mestsympatiserende i Stags-interesser midlertidig lot seg konvertere til United-supporter.

"Hinckley ledet fortjent ved halvtid, men Scott Mooney reduserte nettopp til 1-2", var ordlyden på ei melding som rant inn sånn rundt kvart over ti i går kveld, og fra å være heller moderat, endret karakteristikken seg drastisk etter Tolsons to seinscoringer: "For et vanvittig drama! To sene mål av sjefen sjøl, og Hyde vinner 3-2. Snakk om 'game of two halves'!"

Vår mann var der i lag med 306 andre, og de fleste av dem vil nok ha funnet det temmelig befriende å se avstanden til nedrykksstreken øke, samtidig som Hinckley United-tilhengerne vil ha gått av skaftet etter å ha sett sine kaste bort ei tilsynelatende trygg føring.

Hvor Stinkador havner i kveld, skal ennå være uvisst, men et hett tips går i retning av The Lane i Ollerton, hvor Ollerton Town FC fra Central Midlands Football League Supreme Division (Step 7, eller Nivå 11, for den som ikke måtte være dus med nonligatellemåten) holder hjem. Motstander er Louth Town, og i tabellsammenheng preker vi på nummer fem versus nummer én. Ollerton vant ute mot daværende serieleder Sutton Town (fra Sutton-in-Ashfield, og må selvsagt ikke forveksles med Sutton United fra syd i London) i helgen, så man kan skilte med relevant erfaring i grenen "hvordan takle topplag".

Dagens quis (også den fra englandskorrespondenten): er gårsdagens andre Hinckley-målgjører Andy Gooding sønn av sin far? I dette tilfellet ligger implisitt at "far" i så fall er den gamle fotballstorheten Mick Gooding. Meg har det ikke lyktes avdekke noen fasit, men andre er kanskje mer vitende?

1

Stinkfist

Joda, Jervis har skaffet seg ny jobb etter hans noe mystiske avgang fra Field Mill i sommer. I dag er han assistentmanager i Sutton Town, som vel spiller på Nivå 9 om jeg ikke tar feil - og har også en bijobb som speider for Blackpool. Det kan også virke som om Jerv har brukt sitt kontaktnett til å hente inn en del gamle kjenninger. Totalt kjenner jeg igjen fire tidligere MTFC-juniorer i spillerstallen til naboklubben fra Sutton-in-Ashfield, som jeg mener å huske hadde Matt Redmile i sin spillerstall for et par-tre sesonger siden.

1

mikemodano

som jeg mener å huske hadde Matt Redmile i sin spillerstall for et par-tre sesonger siden

Sikker på at det er så lenge siden? Jeg trodde "et par-tre sesonger siden" omtrent var på den tiden hvor Matt Redmile faktisk tjenestegjorde for Hinckley United, hvor han vel dro etter å ha gjort unna pliktåret i Tamworth?

1

Edwin_Van_Der_Sar

HEHHEHE,konge innlegg som vanlig av WatTyler;)

1

Konstantinovich

Savnet Jonathan D'Laryea i oppstillingen - er han veid og funnet for tung?

1

Stinkfist

Jon D'Laryea ble sluppet løs som innbytter for Gavin Hurren kort tid etter målet, og han startet kampen mot Stevenage på tirsdag. Sistnevnte kamp kommer vi tilbake til etterhvert, men har først tenkt å fortelle forumet hva jeg gjorde på mandag. Så får det være opp til andre å vurdere om jeg trenger profesjonell hjelp.

Jeg innrømmer det gjerne: å holde med et lag på Nivå 5 i det engelske divisjonshierarkiet er i grunn ganske sært. Å reise til steder som Aldershot, Chester og Stockport for å se kamper mellom lag jeg ikke har noe spesielt forhold til - det er vel om mulig enda særere. Å dra på sjettedivisjonskamp mellom Hyde og Gainsborough i snøvær - dét er så sært at det grenser til galskap. Men på denne reisen har jeg jaggu meg klart å sprenge nye barrierer på særhetsskalaen: å reise langt ut på landet for å se juniorfotball - ja, du leste riktig: juniorfotball - dét er så sært at selv de beste psykiatere vil avskrive meg som et håpløst tilfelle.

Men det er altså riktig. På mandag hadde jeg opprinnelig tenkt å se oppgjøret på Stonebridge Road mellom Ebbsfleet og Histon, som jo er ganske sært i seg selv. Men da jeg fant ut at Stags-juniorene på samme tidspunkt skulle spille cupkamp mot Stamford, da endte det med at jeg heller valgte å sette kursen i den retningen. Stamford, for dem som ikke er lokalkjent, er et lite tettsted aller lengst sør i Lincolnshire, drøye to mil nordvest for Peterborough, og heller ikke langt fra det mystiske grevskapet Rutland - best kjent i våre kretser som skjulestedet til den beryktede Trevor Kettle.

Med sine drøyt 20 000 innbyggere er Stamford et sted omtrent på størrelse med Steinkjer eller Elverum. Vi snakker med andre ord ikke om noen metropol, selv ikke etter norsk målestokk, og byens fotballstolthet Stamford AFC spiller til daglig i den sørlige avdelingen av Unibond League, på Nivå 8 i divisjonssystemet, foran gjennomsnittlig ca 230 tilskuere. Det var altså her, på vesle Vic Couzens Stadium, at David Jervis' unggutter skulle passere sitt neste hinder i FA Youth Cup.

Etter en lang og strabasiøs togtur, med innlagt drikkepause i Peterborough, kom jeg fram til Stamford. Jeg forventet at det ikke ville være flere tilskuere på denne kampen enn man kan telle på én hånd, og begynte nesten å føle meg litt utilpass da jeg nærmet meg destinasjonen, og fryktet jeg ville bli sett på som en av pervoene på Norway Cup. Men heldigvis var denne frykten totalt ubegrunnet. Oppmøtet var mye større enn jeg hadde forventet, og det var til og med en håndfull medsupportere som hadde tatt turen nedover. Totalt tror jeg faktisk det kan ha vært over 100 tilskuere på denne kampen, så juniorfotball er tydeligvis mer populært enn man skulle tro.

Hva skal man så si om Vic Couzens Stadium? Det første som slo meg var hvor vanvittig enkelt det var å finne fram til kamparenaen. Knappe to minutters gange fra jernbanestasjonen, så var man der. Tenk om fotballstorstuene i Chester og Oxford hadde vært like genialt plassert? Selve stadion var ikke noe annet enn en inngjerdet gressmatte, med én hovedtribune under tak med sitteplasser, og ellers bare ståplasser rundt nevnte gressmatte. Kort sagt, et koselig og upretensiøst lite anlegg hvor det også var mulig å kjøpe seg noe å drikke (les: una cerveza, por favór) i klubbhuset. Billettprisen var £3.

Nåvel, jeg tror vi forflytter oppmerksomheten til selve kampen. På papiret burde dette være rått parti. Stags driver et profesjonelt juniorakademi, med heltidsansatte trenere, mens Stamfords junioravdeling er rent dugnadsarbeid. Men fotballen er jo som kjent rund. David Jervis og Ivan Hollett hadde i alle fall valgt ut denne startelleveren:

....................................Luke Herriott.................................... ....Rob Ludlam - Rob McCormick - Eddie West - Ben Turner.... Conor Higginson - Tom Naylor - Lewis Croucher - Nick Langford ...........................Grant Ryan - Billy Logan.............................

Ikke spør meg om Stamfords lagoppstilling. Riktignok spanderte jeg 50p på et program med en kort presentasjon av spillerne, men hvem som var hvem utpå banen, det aner jeg ikke. Spiller nr.10 så i alle fall ut som han ikke var en dag eldre enn 13, selv om han nok mest sannsynlig var noen år eldre enn det. Nivåforskjellen var i alle fall tydelig fra første spark, og Ryan kunne gitt Mansfield ledelsen rett fra avspark på et innlegg fra Langford - men skuddet gikk utenfor. Etter omtrent ti minutter fikk imidlertid Stags hull på byllen da høyreback Ludlam spilte ballen til Billy Logan, som sendte en markkryper forbi Stamford-målvakten. Billy er forøvrig sønn av David Logan - tidligere venstreback i Mansfield, Stockport og Scarborough.

Mansfield-juniorene fortsatte å presse, men klarte ikke å øke ledelsen til tross for en rekke sjanser, og drøye ti minutter igjen av den første omgangen kom det nevnte beviset på at cup er cup, da Stamford på et sjeldent angrep klarte å utligne. Scoringen ga utvilsomt hjemmelaget en vitamininnsprøytning samtidig som Stags-spillerne virket sjokkskadet over å ha fått et mål i fleisen, så de siste minuttene av første omgang var det faktisk utrolig nok Stamford som presset, og kun en kanonredning av Herriott rett før pause hindret hjemmelaget fra å lede kampen ved halvtid. 1-1 var resultatet ved pause, og jeg ser for meg at Jervis og Hollett holdt en tordentale i garderoben for sine elever.

[fortsettelse følger]

1

Stinkfist

Uansett hva som ble eller ikke ble sagt i garderoben, hadde Mansfield fått nervene under kontroll igjen etter hvilen, og tok tilbake initiativet. Det var bare et spørsmål om hvor lenge Stamford klarte å stå imot. Svaret: omtrent ti minutter. Stags fikk et frispark omtrent 25 meter fra mål, og Tom Naylor serverte ballen på hodet til kaptein Rob McCormick, som headet ballen i mål. Bare to minutter senere var ledelsen økt til 3-1, da Langfords skudd ble blokkert, og Croucher var først på returen.

Et drøyt kvarter før slutt kom Stags' fjerde scoring for kvelden, og målet var nesten identisk med 2-1-scoringen. Naylor med et frispark som ble headet inn av Logan. Nå var Stamford-spillerne slitne, og Grant Ryan fikk æren av å score 5-1 da han ble gjennomspilt av Croucher, gikk forbi to Stamford-forsvarere og avsluttet sikkert forbi målvakten. Og rett før slutt fullførte Logan sitt hat-trick da han mottok ballen fra innbytter Elliot Atkin, og satte inn 6-1. Helt på slutten fikk Stamford et trøstemål da spiller nr.8 fikk drømmetreff fra 25 meter og sendte ballen helt opp i nettaket forbi Herriott. Dermed ble sluttresultatet 6-2, og Mansfield-juniorene er klare for neste runde.

Litt av hensikten med denne turen var å studere Stags-juniorene med egne øyne, og speide etter potensielle førstelagskandidater. Dessverre var nok ikke denne kampen noen målestokk for hva som venter dem på førstelagsnivå, så sånn sett ble jeg ikke noe særlig klokere. De som følger juniorene på nært hold hevder imidlertid at denne årgangen er Stags' mest lovende kull siden slutten av 90-tallet, da karer som Liam Lawrence, Lee Williamson, Bobby Hassell og Craig Disley slo gjennom. David Jervis var forøvrig også med på det laget, men oppnådde vel aldri det helt store som spiller, selv om han fikk et titalls førstelagskamper for Stags. Senere spilte han for Gainsborough og Ilkeston, og er nå tilbake i Mansfield hvor han i en alder av 26 må være en av de yngste trenerne i engelsk ball. Men der sporet vi av igjen...

Det var spillerne, ja. Som sagt var nivåforskjellen litt for stor til at man kan trekke bastante konklusjoner, og rent statistisk vil neppe mer enn 2-3 av disse spillerne ende opp med proffkontrakt. Billy Logan gjorde selvsagt et godt inntrykk med sine tre mål, og spissmakker Grant Ryan viste også lovende takter selv om det bare ble én fulltreffer. Hadde han hatt marginene på sin side ville det nok blitt flere. Han hadde blant annet et skudd fra 25 meter som traff tverrliggeren, og et par avslutninger som strøk utsiden av treverket. 16 år gamle Nick Langford leverte også en glitrende forestilling, og var etter min mening banens bestemann. Han har fart, teknikk og gjennombruddshissighet - så hvis han unngår skader og klarer å holde fokus, bør han være en mann for framtida. Det samme bør midtbanedirigent Tom Naylor, som viste flott overblikk, gjør tingene enkelt, og viste seg å ha en silkefot på dødball.

Ellers hadde keeper Luke Herriott en ganske rolig dag på jobben, men rakk allikevel å vise seg fram ved et par anledninger, mens stopper og kaptein Rob McCormick var en ruvende skikkelse der bak, og har definitivt fysikken som kreves av en stopper på seniornivå. Likevel bør vi nok vente en stund til før vi utroper ham til den nye Kevin Gray. Vi får trekke denne tråden opp igjen om et år eller to, og se hvor mange av denne gjengen som slår gjennom.

1

mikemodano

"...at selv de beste psykiatere vil avskrive meg som et håpløst tilfelle."

- Jeg skulle til å avskrive deg som et håpløst tilfelle, men kom plutselig på at det ville satt meg selv i et temmelig dårlig lys også. Dog: juniorfotball har jeg aldri hatt på menyen, selv om det fort kunne ha blitt en realitet å se Gateshead-juniorene dersom ikke Hartlepool hadde møtt Cheltenham til fredagsduell sist jeg var over.

Det høres ut som om du, til tross for resultatmessige nedturer, har hatt en grei tur.

"Stamford, for dem som ikke er lokalkjent, er et lite tettsted aller lengst sør i Lincolnshire, drøye to mil nordvest for Peterborough, og heller ikke langt fra det mystiske grevskapet Rutland..."

- Hvem er vel ikke lokalkjent i Stamford? Nøff, nøff. Oki, skal ikke skryte på meg akkurat dét, men passert stedet med jernhest, på vei mot freskere og mer eksotiske steder som Oakham og Melton Mowbray, har man jo gjort et par ganger. Og ja, jeg _var_ skråsikker på at Stamford var T KETTLEs Rutland-hjemsted inntil for få dager siden.

1

Stinkfist

Å dra på sjettedivisjonskamp mellom Hyde og Gainsborough i snøvær - dét er så sært at det grenser til galskap.

...og jaggu ta meg skal jeg ikke gjøre det på nytt. Kan noen vennligst bestille time i mitt navn hos doktor Zimmerknaben? Jepp, kjære lesere: mandag 22.februar blir det gjensyn med Ewen Fields, denne gangen for å se tigene fra Stor-Manchesters sydøstlige hjørne ta imot langveisfarende gjester fra Leicestershire. Nærmere bestemt Hinckley United, en broket forsamling sirkushester som inkluderer en spiller som sykler på enhjuling, jobber som dørklokketester og kanskje er sønn av Steve Lister. Nei, dette er ikke noe jeg bare dikter opp i mitt syke hode. Det står på nettet, så da må det jo være sant.

Hvorvidt det blir snøvær denne gangen gjenstår å se, men ifølge værmeldingene er nok dette ingen komplett umulighet. Så da gjenstår det bare å spørre om Hyde United er i ferd med å bli mitt kulturelle alibi i Manc-traktene, eller om det bare er en kosmisk tilfeldighet at jeg vender tilbake til åstedet for 3-0-seieren over Gainsborough for snart to år siden. Rett nok er både Gareth Seddon og Matt Tipton borte, men det blir nok en severdig forestilling allikevel.

1

Stinkfist

Du har vel egentlig allerede nevnt det meste fra denne kampen, mikey - men jeg skal likevel prøve meg på noen betraktninger fra Ewen Fields. Jeg ankom litt over en time før avspark, og oppdaget at jeg for en gangs skyld faktisk var litt for tidlig ute. Hverken billettskrankene eller klubbaren hadde åpnet ennå, og de eneste menneskene som var synlige var et par funksjonerer pluss en gruppe på fem-seks Hinckley-supportere som nylig hadde ankommet fra Leicestershire.

Det ble litt småprat med nevnte Hinckley-supportere før kampstart, og det kom fram at man var litt småbekymret over de svake resultatene den siste tida, men at man likevel var godt fornøyde med hva man hadde oppnådd denne sesongen, hvor man før sesongstart knapt kunne tillate seg å drømme om playoff. Det kom også fram at storscorer Adam Webster var dypt savnet, selv om man i og for seg har oppnådd gode resultater også uten sin skadde goalgetter.

Etterhvert åpnet dørene på Ewen Fields, og ti pund og halvannen pint senere startet selve kampen. Første omgang var for å være helt ærlig ikke mye å rope hurra for. Hydes offensive taktikk så ut til å gå ut på å slå ballen langt, og håpe den traff en spiller i rødt - og Hinckley var kun marginalt bedre. Forståelig nok ble det mange utbrudd av typen "Put it on the floor" og "Concentrate!" fra tribunen, i tillegg til den obligatoriske hetsen av en relativt håpløs linjemann. Jeg har aldri gått dommerkurs, men selv jeg vet at linjemannen skal være på linje med bakerste forsvarer. Dét punktet hadde mannen med flagget tydeligvis ikke fått med seg.

Etter en drøy halvtimes spill, med få sjanser til noen av lagene, fikk Hinckley et nokså billig straffespark da Andy Gooding falt relativt lett i duell med en Hyde-forsvarer, og fikk tildelt skudd fra ellevemeteren. Chukki Eribenne tok straffen selv, og selv om keeper Mike Jones kastet seg i riktig retning klarte han ikke redde skuddet. Tre minutter før pause ble ledelsen økt til 2-0 da Gooding headet inn et frispark fra kloss hold. Hyde kunne redusert rett før hvilen med det jeg tror må ha vært deres eneste sjanse av betydning i første omgang, da Chris Lynch kom seg gjennom og løsnet et skudd - men Hinckleys veteranmålvakt Chris MacKenzie (kjent fra bl.a. Hereford og Leyton Orient) viste at han fremdeles behersker keeperfaget med en god redning. Men det sto altså 2-0 til gjestene ved halvtid, og selv om jeg ikke ble spesielt imponert over Hinckley, så var ledelsen fortjent.

Siden det var ganske kaldt denne mandagskvelden, måtte jeg varme meg med nok en pint i klubbhuset i pausen, og etter hvilen skulle det bli enda varmere - i alle fall i overført betydning - på tribunen.

Neil Tolson hadde tydeligvis lest teksten til sine elever i pausen. Nøyaktig hvilken tekst han leste, det vet jeg ikke, men ut fra spillet å bedømme antar jeg det må ha vært noen sider fra boka "Hvordan slå en presis pasning". For det var virkelig et helt annet spill fra Hyde etter hvilen. Plutselig var det presisjon i spillet, noe som hadde vært totalt fraværende før pause. Hinckley-fansen (totalt cirka 25-30 stykker) vil dog kanskje heller skylde på utvisningen av Neil Cartwright fem minutter ut i andre omgang som kampens vendepunkt. Cartwright gjorde seg skyldig i en stygg takling på Mark Lees, og fikk direkte rødt. Selv vil jeg beskrive utvisningen som noe streng, men like fullt forsvarlig.

Nå var det Hyde som hadde kontroll, og det hadde ligget en redusering i lufta en god stund da min gamle Mansfield-kjenning Nathan Arnold etter en drøy times spill fikk lagt inn til innbytter Scott Mooney, som avsluttet forbi MacKenzie i Hinckley-buret.

Hyde fortsatte å presse uten resultat, og da klokka begynte å nærme seg full tid, virket det som denne kampen ville ende med borteseier. Skal man få noe gjort her i verden, må man ofte ta grep selv. Og fem minutter før slutt var det nettopp dette spillende manager Neil Tolson gjorde, da han satte seg selv inn som innbytter. Ett minutt på overtid var det nettopp Tolson som dukket opp og headet inn en corner, og sikret med det utligning.

Men det var ikke over ennå. Hyde hadde fått blod på tann, og ville ha med seg alle tre poengene i denne kampen. I det siste av de fire tilleggsminuttene klarte man nettopp dét, da David McNiven (tror jeg) sendte ballen til Tolson, som fra like innenfor 16-meteren fyrte av et skudd som suste forbi MacKenzie, og avgjorde kampen. 3-2 til Hyde, og de 307 på tribunen var i ekstase. Hinckley rakk såvidt å ta avspark før dommeren blåste av, og mens gjestene gikk slukøret av banen for det som helt sikkert ville bli en lang kjøretur tilbake til Leicestershire, sang og jublet hjemmefansen som om man skulle vinnet ligaen, eller i det minste Cheshire County Cup. Er det rart man elsker fotball?

Til slutt kan jeg vel nevne noen setninger om tirsdagen. Siden oppgjøret mellom Mansfield og York hadde blitt utsatt, virket dette å bli en skikkelig bomtur. Og det ble det også. Etter å ha saumfart terminlistene for å finne et substitutt (noe som ikke ble enklere av at både Chesterfield og Notts County spilte borte denne dagen), falt valget til slutt på Ollerton Town v Louth Town i Central Midlands League. Ollerton er et lite tettsted en knapp mil nordøst for Mansfield, og virket som det mest naturlige valget. Men så kom vinteren med sludd- og snøbyger i Øst-Midlands, og utpå ettermiddagen kom beskjeden om at oppgjøret i Ollerton hadde blitt utsatt. Det samme hadde Conf North-bataljen mellom Ilkeston Town og Workington, som jeg hadde hatt som første alternativ.

Dog var det ting som tydet på at Unibond-oppgjøret mellom Carlton Town (bydelsklubb i østre Nottingham) og Shepshed Dynamo fremdeles skulle gå som planlagt, så da var intensjonen å prøve å komme seg til Stoke Lane. Men mens jeg satt på bussen mellom Mansfield og Nottingham kunne jeg lese på mobilen at også denne kampen hadde blitt avlyst. Så dermed ble tirsdagen altså en fullstendig fotballfri dag, og det eneste lyspunktet var at jeg kunne følge ligarunden på Sky Sports News. Så hva har jeg lært fra denne mislykkede utflukten? At været i England kan være lunefullt på denne tida av året visste jeg jo i grunn fra før, men dette var første gang jeg fikk føle det på kroppen. Men sånn kan det altså gå.

1

mikemodano

veteranmålvakt Chris MacKenzie

For meg best kjent fra Shrewsbury Town, må jeg erkjenne. Da jeg dumpet borti kovensen i nærheta av Gay Meadow i forkant av det sagnomsuste 0-0-oppgjøret mellom Salop og Bristol Rovers i '07, var det MacKenzie som hadde stilt seg opp i le av Kelvin Langmead og Sagi Burton bakerst, og verken Rickie Lambert, Stuart Nicholson eller Richard Walker maktet skyte hull i ham den gang. Hadde de derimot hatt vett på å ha Neil Tolson i troppen...

Det eneste jeg savner, Minty, er ei lita vurdering av Ewen Fields som stadion - kan den måle seg med det barskeste av det barske, eller er den kun et mancuniansk forkleinelse av Deva Stadium? Når går neste Fist-ferd i den retning?

1

mikemodano

oppdaget at jeg for en gangs skyld faktisk var litt for tidlig ute

Når jeg beveger meg i retning av en ny og uutforsket metropol, bruker jeg som oftest å gi meg selv rikelig med tid, slik at jeg kan snuse inn litt av lokal atmosfære og folklore, men det har også hendt at jeg uforvarende har endt opp med mer tid enn antatt, som for eksempel under besøket i Burscough for noen år tilbake, da jeg ikke på noe vis var overbevist om at jeg ville ha særlig med tid å slå ihjel i forkant av selve kampen. En uskreven regel jeg benytter meg av, er å først lokalisere stadion, for deretter beregne hvilke aktiviteter jeg har tid til oppunder avspark. Å tråle gatelangs er antakelig den hyppigst benyttede rekreasjonsformen i så måte, og så hører det avgjort med å besøke minst én pub for å smake på den lokale (eller ikke fullt så lokale) pilsvarianten.

I forbindelse med Burscough-besøket, hadde jeg base i Liverpool, og beregnet således cirkatid i forhold til reisevei og når kick-off skulle finne sted. Jeg antok å nå fram mellom en halvtime og time før start, men god korrespondanse mellom de forskjellige kommunikasjonsmidlene ga meg mer enn rikelig med tid, slik at jeg også her rakk pløye et par public houses. Av og til dumper man borti folk som er ute i samme ærend som en selv, men det hender også at man blir sittende og betrakte det lokale folkelivet på litt avstand, slik det hendte meg i nettopp Burscough. Kveldens motstander den gang var Workington AFC, men ingen synlige Reds hadde valgt å legge kursen innom mine stoppesteder den kvelden. Ei heller så jeg kasus i hjemmekostyme, og jeg minnes det var litt småtråkig å vente på å få innpass til Victoria Park den midtukekvelden. Surt og kaldt var det også. Da jeg først var ankommet og hadde gravd meg fram til åstedet, var stadionet hermetisk lukket, og ikke så mye som en gartner var å se. Etter at jeg hadde tyllet i meg et par glass forfriskninger, var det imidlertid rukket å bli yrende folkeliv utafor inngangspartiet, og det var her en eldre herremann forbarmet seg over meg og donerte meg en honnørbillett jeg brukte som passérseddel. Med slike veit man at man har lengre foredrag om fordums klubbstorhet dersom man blir værende i deres skygge, så jeg fant det snart tilforlatelig å takke så hjertligst for innpasseringen under påskudd av å søke meg mot stadionets matfat. Siden vanket det innføring i Workington AFC og deres manager Darren Edmondson fra noen omgjengelige tilreisende fra Cumbria, og kvelden forløp under høyst gemyttelig tone. At den gang Burscough-boss Liam Watson også mottok en plakett som bevis på at han var forrige månedes manager i Conference North, er litt artig å tenke tilbake på, ettersom en kåring gjort av et etter hvert høyst respektabelt tidsskrift har rangert ham som den ledende nonligasjefen i hele nasjonen, nå i Southport som nyblivent Conference Premier-medlem.

Ellers har jeg varme minner fra Biggleswade nå i våres, der jeg var ute i særs god tid (planlagt) før kampstart, og hvor jeg i tillegg til å gjøre funn i begge plettens arenas (der Biggleswade Towns nye storstue er stuet vekk i syd, gjenfinner man Biggleswade Uniteds lekegrind som en stalinistisk avstengt utpost lengst nord i gjennomfartsåren Shortmead Street), også hadde godt med tid til å dufte på stedets tradisjoner. I sannhetens navn er de ikke mange, men en god del av poenget med å la seg trekke til en uoppdaget port, mener jeg ligger i å gjøre seg kjent med bygdas omgivelser, også de som ikke nødvendigvis har all verden med selve idretten å gjøre.

1

Lignende temaer

Bilde

Fotball - Norsk

Fotball - Norsk

Bilde

Fotball - Premier League

Fotball - Premier League

Bilde

Fotball - Internasjonal

Fotball - Internasjonal

Bilde

Fotball - Spill

Fotball - Spill

Bilde

Viking FK

Diskusjon om Viking FK

Laster...