Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Field Mill, Town Mill, Milton Road

Jepp, godtfolk: da har man funnet seg en nettcafe i Cambridge, i paavente av kveldens storoppgjoer mellom CUFC og MTFC. Og mens vi venter paa den kampen, kan jeg vel dele noen kjappe skriblerier fra turen slik den har forloept saa langt, inkludert gaarsdagens VGD-treff paa Milton Road. Jeg presiserer at "kjappe skriblerier" i denne sammenhengen betyr et innlegg paa mindre enn 3000 ord.

Vi starter med ankomstdagen, fredag 6.mars. I min uendelige visdom hadde jeg resonnert meg fram til at det ville vaere baade kjappere og billigere aa benytte National Express fra Heathrow til Mansfield, enn aa fortst ta tog inn til London (St Pancras), og deretter tog videre nordover. En fornuftig plan paa papiret, men jeg hadde ikke tatt med i beregningen at bussen ble over halvannen time forsinket pga tekniske problemer. Saa det ble med andre ord senkveld foer jeg var framme i NG18, og siste etappe av reisen (Nottingham-Mansfield) ble saagar gjennomfoert i privatbil, da bussen ble kjoert inn i garasjen (og sannsynligvis deretter til bilopphoggeriet) i Nottingham. Vi var to stykker paa bussen som skulle videre til Mansfield, og vi ble transportert dit av en National Express-ansatt, som ga baann gass paa denne turen. Skulle nesten tro han hadde stjaalet bilen og hadde purken i haelene. Men det var jo forsaavidt like greit, siden det betydde at vi fikk tatt igjen noe av forsinkelsen.

Loerdag var kampdag paa Field Mill, med akterutseilte Lewes som motstander. Jeg skal skrive detaljert kampreferat i klubbtraaden naar jeg er tilbake paa hjemlige breddegrader, og noeyer meg med aa slaa fast at Lewes faktisk boed paa ganske god motstand. Skulle ikke tro dette var et lag som hadde tape tolv strake foer denne kampen, for de bet godt fra seg, og var slett ikke ufarlige paa kontringer. Det sagt, saa var Mansfield-seieren allikevel fullt fortjent. Aaron O'Connor hadde et stolpeskudd, Paul Mayo hadde et langskudd som gikk like utenfor, og Nathan Arnold hadde et skudd som tvang Lewes-maalvakt Rikki Banks til aa vise seg fram fra sin beste side. Avgjoerelsen falt etter 70 minutter da Arnold mottok ballen fra innbytter Ryan Williams ved hjoernet av 16-meteren, og lobbet ballen over en utrustende Banks. En stygg tabbe i en ellers prikkfri kamp av gjestekeeperen. Jeg foelte meg ogsaa glad paa Arnolds vegne da ballen gikk i maal, etter aa ha hoert en fyr paa rekka foran meg skjelle ut Arnold gjennom stort sett hele kampen. Etter maalet ble det imidlertid stille fra den kanten. Ellers tildeles herved evig respekt til den faatallige, men dedikerte bortefansen. 22 bortesupportere hadde reist de over 30 milene fra Sussex til Nottinghamshire for aa se laget sitt tape for trettende kamp paa rad. Needless to say, fikk denne harde kjernen applaus etter kampen.

De som kjenner bakgrunnen for undertegnedes nick, og har gloetta paa profilen min, er sikkert klar over at jeg har en liten forkjaerlighet for gitarbasert musikk av det litt tyngre slaget, saa paa loerdagskvelden gikk turen til Town Mill, Mansfields beste (og for den saks skyld eneste) arena for livemusikk, hvor det denne kvelden var et band ved navn The Meteors som var headlinere. Personlig har jeg aldri hoert om dem foer, og jeg kommer nok neppe til aa kjoepe noen av platene deres heller, men fra et antropologisk synspunkt var dette en meget interessant opplevelse. Musikksjangeren gikk under navnet psychobilly, og selve musikken kan kanskje best beskrives som en slags blanding av Bill Haley og The Ramones, og selv om jeg aldri har vaert eksponert for fenomenet psychobilly tidligere, er det tydelig at denne sjangeren har en liten gruppe svaert dedikerte fans. Noen av blodfansen hadde 50-talls brylcreem-sveis, andre hadde hanekam, og noen hadde saagar begge deler. Som sagt: dette var en interessant opplevelse.

Paa soendag var det tid for ny kamp, denne gangen Nivaa 7-bataljen mellom Matlock Town og FC United. Dermed ble det mer bussing, foerst fra Mansfield til Chesterfield, og deretter ny buss fra Chesterfield til Matlock. Det hadde regnet mesteparten av dagen, men heldigvis hadde slusene lukka seg rett foer kampstart. Regnvaeret hadde imidlertid gjort Causeway Lane-matta til et gjoermebad, saa jeg visste allerede foer avspark at dette kom til aa bli en flott fotballopplevelse. FCUM-tilhengerne var i flertall paa denne kampen, og jeg vil anslaa at et sted mellom 600 og 700 av de totalt 1038 tilskuerne sympatiserte med opproersklubben fra Manchester. De maatte imidlertid reise skuffa hjem, for selv om Carlos Roca ga gjestene ledelsen etter et droeyt kvarter paa en gavepakke fra Matlock-forsvaret, utlignet Dene Cropper mot spillets gang noen minutter foer pause med et godt plassert skudd fra like innenfor 16-meteren. Cropper maatte foroevrig forlate banen med skade midtveis i andre omgang etter aa ha falt i bakken uten at noen motspiller var i naerheten. Jeg mistenker at det kan ha vaert en strekk eller muligens akillesen som roek.

FCUM hadde flere gode muligheter til aa gjenerobre ledelsen. De hadde blant annet et stolpeskudd midtveis i omgangen, men de var ikke i stand til aa faa kula i maal. Dels skyldtes dette godt stopperspill av Matlock, men foerst og fremst vil jeg kalle det udyktighet av FCUM-spissene. Tidligere Rotherham-maalvakt Paul Pettinger gjennomfoerte ogsaa en god andreomgang etter aa kanskje ikke vaert like imponerende foer pause. Pettinger er ogsaa en mann som ser godt ut for aa si det paa den maaten. Who ate all the pies?

Rett foer slutt fikk Matlock en relativt billig straffe, til FCUM-fansens store fortvilelse og forbannelse. Men det var hjemmefansens tur aa fortvile da Ross Hannah skjoet straffen i keeperhoeyde like til siden for Sam Ashton, som dermed uten veldig store problemer kunne blokkere skuddet. Det saa dermed ut til at denne kampen ville ende med poengdeling - som ville vaert et daarlig resultat for begge lag. To minutter paa overtid ble imidlertid Jamie Jackson frispilt paa hoeyresida, og han plasserte ballen forbi Ashton og i nettmaskene. Dermed endte kampen 2-1 til Matlock, som tok tre svaert viktige poeng i nedrykkskampen til stor glede for hjemmefansen. Og for den saks skyld, ogsaa til glede for undertegnede.

Etter kampen kom bussturen fra helvete. Jeg hadde naturligvis konsumert noen pints baade i Matlock og Chesterfield, og da jeg skulle ta bussen tilbake til Mansfield fant jeg ut ganske umiddelbart etter avgang at jeg burde tatt turen innom toalettet foerst. Da bussen passerte Glapwell begynte det aa bli direkte ulidelig, og da vi kjoerte gjennom Pleasley vurderte jeg serioest aa hoppe av bussen bare for aa lette paa trykket. Jeg holdt imidlertid ut hele veien til Mansfield, men da var det omtrent bare aa loepe inn paa foerste og beste pub for aa laane toalettet.

Det ble ogsaa ny tur til Town Mill paa soendagskvelden, denne gangen med Bolton-bandet To The Bones som dagens liveband. Debutskiva deres har faatt gode kritikker i britisk musikkpresse den siste tida, og kan kanskje best beskrives som en britisk utgave av Queens of the Stone Age. Min type musikk, med andre ord - og skulle det komme en dag hvor disse gutta spiller paa et fullsatt Rockefeller, skal jeg skryte av at jeg saa dem i Mansfield sammen med 30-40 andre mennesker foer de ble store.

Det var hva jeg gjorde paa soendag, og til slutt har vi gaardagen, hvor jeg etter noen timer med jernhest hvor jeg dessverre ikke fikk oeye paa Dean Greygoose' husbaat, ankom historiens foerste VGD-treff i Cambridge, hvor en velkomstkomite bestaaende av mikemodano mottok meg paa stasjonen. Etter aa ha handlet inn det mest essensielle (en matbit og Non-League Paper) bevegde VGD-delegasjonen seg til Newmarket Road, hvor Cambridge United holder hus, hvor vi som de haaploese turistene vi er, handlet inn masse suvenirer. Deretter var det tid for den foerste aarlige Cambridge-marsjen. Kanskje blir denne marsjen en dag like stor som den i Nijmegen, men i sin foerste utgave besto denne marsjen av to nordmenn bevaepnet med et udetaljert kart, og ikke noe kompass, paa den strabasioese ferden mellom Newmarket Road og Milton Road, hjemstedet til Cambridge City - med innlagt drikkepause paa veien, naturligvis. Anledningen: Cambridge City v Hemel Hempstead Town, ogsaa dette paa Nivaa 7 i divisjonssystemet.

Etter en vandring som sikkert tok omkring 45 minutter kom vaare helter fram til bestemmelsesstedet. Og det nesten uten aa gaa feil, og dermed hadde vi cirka to timer paa oss til aa fordoeye inntrykkene i supporterbaren paa Milton Road. Her kom vi i prat med en banehoppende Millwall-supporter som bekreftet det vi alle visste: nemlig at Terry Hurlock er tidenes stoerste Millwall-helt. Etterhvert som kampen kom i gang, infiltrerte vi den harde City-kjernen, hvor man fikk vaere med paa hetsing av baade linjemenn og tidligere City-spiller Drew Roberts, som naa spiller for Hemel Hempstead.

Kampen, den var utrolig velspilt til aa vaere paa dette nivaaet. Nesten for velspilt; jeg savnet noen av de beinharde taklingene jeg var vitne til i Matlock dagen foer. Begge lag var godt organiserte i forsvar, men hadde nok ikke fullt saa mye aa by paa offensivt. City skapte en del brukbare halvsjanser, mens gjestene i det hele tatt var utrolig tannloese foran maal. Etter en maalloes forsteomgang, og etter en pause som i sin helhet ble tilbrakt i tidenes mest geniale klubbsjappe (en ren orgie av gamle kampprogrammer fra stort sett alle mulige nivaaer og tidsepoker), tok City ledelsen like etter kampstart i andre omgang, da tidligere Ipswich- og Barnet-mann Neil Midgley fikk krangla ballen i maal. Deretter hadde City stort sett full kontroll, og vertene var naermere baade to og tre maal enn gjestene var utligning. Citys nyankomne superspiss Michael Frew viste seg fram ved noen anledninger i andreomgang, etter en ganske anonym foersteomgang, og ble kaaret til Man of the Match. Personlig ville jeg heller gitt denne prisen til en av spillerne i de bakre rekkene, men greit nok.

Noe man sjelden ser hoeyere opp i divisjonene, er at spillerne (fra begge lag) samler seg for et maaltid i supporterbaren etter kampslutt, men dette fikk altsaa vaare to oppdagelsesreisende nordmenn vaere vitne til etter kampslutt. Eller var det kanskje bare innbilning etter altfor stort oelinntak? Hva sier du, modano? Opplevde du det samme som meg? Sitter du kanskje saagar paa fotobevis som kan bekrefte at det jeg skriver ikke bare er tull og fylleroer?

Ja, og saa fikk vi ogsaa svar paa det som var hele maalsetningen med denne ekspedisjonen: nemlig aa kartlegge rivaleriet mellom City og United, i den grad det eksisterer. Vi kom vel fram til det samme som ble postulert foer avreise, nemlig at det var bitter rivalisering mellom disse to klubbene fram til 60-tallet, men at det i dag bare er vennligsinnet rivaleri, hvor City har slaatt seg til ro med sin lillebrorrolle, og hvor mange City- og Unitedfans ogsaa oensker den andre klubben alt godt her i livet.

Det var vel i grunn det hele. I dag er mikemodano paa vei opp til Halifax, mens jeg har blitt overlatt til meg selv i Cambridge, men allerede i morra er det klart for et nytt VGD-treff, denne gangen i Chesterfield. Stay classy, San Diego.

4
43 kommentarer

Kommentarer

Vi ønsker å legge til rette for en god debatt på nettsidene våre, og for å kunne sikre god moderering holder vi nattestengt mellom klokken 00.00 og 08.00.

mikemodano

Who ate all the pies?

En "modano", ut fra bilder aa doemme, i alle fall. Beach 09-prosjektet virker aa ha falt i fett.

Jeg sneik meg innunder Spiret her i Derbyshire for aa uttrykke mi veldige bekymring for framtiden hos FC Halifax Town. Vel har man trukket habile tilskuertall for Nivaa 8-klubb aa vaere i aar, men det finnes store moerkeomraader knyttet til disse talla. Da jeg i gaar infiltrerte hjemmesupporterne, fant jeg, til min voldsomme forskrekkelse, ut at jeg antakelig dukket snittalderen med et parogfoerti aar. Jeg var vitne til et seniortreff paa de ufullstendige tribunene som omkranset ei skroepelig Shay-matte, for det var saa megen banning og prek om gamle da'r at en stakkar kunne tro han hadde havnet feil. "Kennedy, you're fuckin' rubbish, you are!" Den laeresetningen faar staa som primaereksempel paa hva min ordekvibrilist av en tribunenabo mente om den innsatsen hjemmegutta la for dagen. Da kunne jeg like gjerne plukket et hvilket som helst anna navn i Towns oppstilling; keeper Jon Kennedy var svak, men det var jaggu meg de som var verre. Og ser ikke Shays supporterberg snarlige nyinvesteringer, vil Halifax Town-fansen vaere utdoedd i loepet av faa aar.

Boss Jim Vince formante om fellene ved undervurdering. Harrogate Railway, Yorkshire-byens veslebroedre i forhold til Harrogate Town, hadde to ganger tidligere i sesongen slaatt Halifax, saa den saken burde vaert ikke-tema. Dessuten slo jernbanefolket Durham FC som foerste lag i seriespillet tidligere i maaneden, saa her var ingen grunn til aa ta lett paa oppgava. Det gjorde man heller ikke...innledningsvis, vel aa merke. Nettopp tabellfoerende Durham hadde faatt foele paa torsoen den nye giva i Town-leiren paa loerdag, da blaagutta rundspilte sine nordoestverter paa plastdekket deres, men likevel blei holdt til 1-1. Vince framholdt at man var noedt til aa ta med seg selvtillit fra den kampen inn mot Railway-oppgjoeret, og fra start av herjet spesielt vesle Mark Peers ute til venstre med et ikke altfor stoedig eksemplar paa Harrogates hoeyreback. Tony Barras styrte troppene fra stopperplass, og hadde et par langballer som lett kunne gitt Ashley Stott uttelling, men aarets Shay-toppscorer var for kvelden uhyre tam. Paa motsatt side for Peers spilte etter hvert ogsaa en roedhaara spjaeling ved navn Michael Barnes paa seg humoer, men det skulle da ogsaa bare mangle, i og med at Harrogates linksforsvarer saa ut til aa vaere i skrikende behov av stoettekontakt. Ei tammere opptreden av en sideback, basert paa foersteomgangen i gaar, har jeg faktisk aldri sett, og hvordan apparatet i Railway kunne forsvare aa sende ham utpaa igjen etter hvila vil til evig tid forbli ei gaate.

Den kloenete hoeyrebacken Lincoln Adams loopheadet inn 1-0, Barnes soerget for 2-0 etter et fisefint raid av Peers, foer Halifax tok kvelden. Tom Baker, saapass gud i byen at han har faatt innvilget portrettbilde av seg selv paa Town-krus i klubbsjappa, var tilbake sentralt paa midten etter suspensjon, men verken han eller makker Paul Evans fant ut av hverandre, og hele andre omgang var en parodi med feilgrep, tabber, mislykkede tacklingsforsoek og taktiske vurderinger hinsides FA Vase-nivaa, slik at man tuslet ut fra overdimensjonerte Shay med en emmen smak under ganen. Og det skyldtes ikke kun den beske kaffekoppen man tyllet i seg i pausa.

Ellers skal visstnok den langsiden som ennaa paa langt naer er ferdigstilt staa klar til oktober, men vakten jeg pratet med sa dette med et halvveis haanflir om munnen, saa det kan vaere det har vaert satt ikke-oppfylte deadlines tidligere. Skulle jeg tippe, vil jeg anta at The Shay, ferdigstilt, vil kunne romme 15 000 mennesker, saa da sier det seg selv at gaarsdagens droeye 850 ikke skapte noen unik fotballatmosfaere. Men moro var det lell, sjoel om jeg antakelig totalt sett aldri naadde helt de ekstatiske hoeyder jeg kanskje hadde forventet. Men det kan like gjerne ha aa gjoere med at ekspektasjonene var i overkant.

Naa har man foretatt en utvendig inspeksjon av Recreation Ground her i Peak District, og den holder sedvanlig hoey klasse; det finnes ikke spor etter malingflekking siden mitt forrige besoek her for tre og et halvt aar siden, og det er ikke uten sitring i mellomgulvpartiet jeg ser fram mot kveldens formodentlige nedsabling av marinegastene.

2

mikemodano

Den kloenete hoeyrebacken Lincoln Adams loopheadet inn 1-0, Barnes soerget for 2-0 etter et fisefint raid av Peers

En av mine tribunenaboer den kvelden var visst ute med høy kameraføring:

Adams' 1-0-scoring, Michael Barnes med 2-0. Schtilig. Disse hadde jeg ikke sett tidligere. Ashley Stott, årets Town-toppscorer, hadde ingen udelt heldig kveld den gang i mars - her ser vi ham misse en mulighet av temmelig voksne proporsjoner. Tom Bakers avslutning sitter også klistret fast på netthinna, og fortsatt er det vanskelig å helt skjønne hvordan han kunne få ei slik sleivtreff der i første omgang. Ellers er det så vidt flere livebilder av årets Shaymen-spiller Baker her, idet en ivrig Harrogate Railway-kar tar en Rønningen på ham. Frispark? Nope. Synd vår lokalguide med kameraet ikke gjorde et sveip mot høyre, slik at den ufullstendige tribuna kunne blitt foreviget.

Avslutningsvis, til ære for mcclair - ligacupkamp fra '90 mellom Halifax Town og Manchester United.

1

mikemodano

Jeg sonderer terrenget etter øvrige liveinnslag for resten av oppholdet, og nå ser det ut som om det lar seg gjøre å dra til Bedford og se torsdagskampen mellom Town og Stourbridge i Southern Premier, hvilket ville gledet en arm sjel stort. Deres The New Eyrie ser ut til å ligge ulendt til, men det finnes antakelig drosjebiler også på de kanter av verden, slik at det lar seg gjøre å returnere til Bedford Main innen returavgang Cambridge klokka 22.19. I så fall må jeg belage meg på følgende tørn: tog fra Bedford til London St.Pancras, t-bane derfra til King's Cross, tog videre til Hitchin, før siste bytte der endelig gir retur til Cambridge klokka 01.32. Men hva gjør man vel ikke for en dose liveball? Forhåpentlig kan jeg kombinere Bedford-utflukten med et kompisbesøk i London, slik at det å ta seg til byen ikke blir et like omfattende tiltak.

Mandag førstkommende er Step 6-oppgjøret i Eastern Counties Div I mellom Long Melford og Fakenham Town det eneste alternativet jeg har funnet her i distriktet, men jeg er videre blitt fortalt at å ta seg hjem fra Sudbury-traktene (hvor Long Melford holder til) kveldstid ikke skal være det enkleste, og i så fall vil jeg være avhengig av at noen av Dean Greygoose' venner åpner døra til gjesterommet for natta. Et annet alternativ vil være å hyre leiebil, og man får se når mandagen kommer hva man velger.

Tirsdag er for lengst dedisert City Ground, mens onsdag altså gir seriekamp i Newmarket Road. Da er jeg i det minste sikret fem matcher, med utsikt for én til mandag.

1

Stinkfist

til London St.Pancras, t-bane derfra til King's Cross

Det blir i så fall en veldig kort t-banetur. Så kort at jeg faktisk tror du klarer deg den foruten. Spesielt med tanke på at St Pancras og King's Cross har felles t-banestasjon, så tror jeg du heller burde valgt å gå. Det tar ikke mer enn seks-sju minutter å spasere fra St Pancras til King's Cross, og skulle du forville deg inn på t-banestasjonen bare for å oppdage at du har gått bomtur, er jeg sikker på at det vil gå minst like lang tid bare der.

Tør jeg ellers foreslå Stagecoach' rute X5 når du har tenkt deg fra Cambridge til Bedford? Tror dét vil gå vesentlig raskere enn å dra innom London, og billigere er det sikkert også. Dessverre blir det verre å komme seg tilbake, etterson den siste bussen tilbake drar fra Bedford rutebilstasjon allerede klokka 21:30, så da blir du nok nødt til å ta toget innom både St Pancras, King's Cross og Hitchin, slik du skisserer i forrige innlegg.

1

mikemodano

Spesielt med tanke på at St Pancras og King's Cross har felles t-banestasjon

Der kan du se hvor lokalkjent jeg er i London.

Jeg har faktisk unnagjort denne distansen tidligere. Så nylig som i oktober forsøkte jeg ta meg fra Watford til Cambridge, og da var det nødvendig å tilbakelegge disse mangetallige meterne pr fots, noe som har gjort uutslettelig inntrykk, og jeg tør påstå at føttene mine aldri har vært det samme siden.

Det er sannelig godt jeg har en drøy halvtime på meg til å avansere fra St.Pancras og videre til King's Cross; ellers er jeg sannelig engstelig for hvordan dette ville ha endt (med meg som enslig marsjerende gjennom Citys gater midtnatts. Det har jeg for så vidt gjort tidligere, men da i selskap av tidligere vgd-er rentboy).

Spoff: denne spamtosken er kanskje en kjent figur på forumet for Premier League-aktiviteter?

Moderator: stor applaus. Makan til effektivt arbeide har jeg ikke sett siden Gary Charles ble satt til å punktmarkere Paul Gascoigne.

1

Stinkfist

Det stemmer at jeg ennå ikke har bestilt overnatting, men jeg kommer nok til å bestille husly i Mansfield i løpet av de nærmeste dagene. Skulle jeg eventuelt bli strandet i Greater Manchester, så hiver jeg meg på et tog til Øst-Midlands om kvelden etter kampslutt. Det eneste problemet blir i så fall å finne et egnet sted å oppbevare bagasjen slik at jeg slipper å dra den med meg til Accrington eller Rochdale. Uansett stoler jeg, inntil det motsatte blir bevist, på at flyene er i rute slik at jeg rekker fram til Quarry Lane før avspark.

Ellers tenkte jeg bare jeg skulle nevne at det spilles kamp mellom Colchester og Brighton på kvinnedagen. Jeg er klar over at L1-fotball på et nybygd McStadium ikke er det som interesserer deg mest her i verden, men jeg nevner det nå allikevel, i tilfelle du ikke klarer å få plass på en dilligence til og fra Long Melford.

1

mikemodano

Minkfisk: Når får vi reportasjen fra din Anfield Road-utflukt?

1

Spoff

Nå må du slutte å spamme trådene med denne bloggen.

1

Lignende temaer

Bilde

Fotball - Norsk

Fotball - Norsk

Bilde

Fotball - Premier League

Fotball - Premier League

Bilde

Fotball - Internasjonal

Fotball - Internasjonal

Bilde

Fotball - Spill

Fotball - Spill

Bilde

Viking FK

Diskusjon om Viking FK

Laster...