Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Mansfield 2008/09 - en sesongodyssé

Så var sesongen 2008/09 over, og da er det på tide å oppsummere det som har skjedd. Så derfor, kjære lesere, følger her et kortfattet og tabloid sammendrag av det som har skjedd på Field Mill det siste året. Vi kan vel starte med å slå fast at det har vært en innholdsrik sesong, med utallige opp- og nedturer både på og utenfor banen, inkludert to managerbytter. Totalt har intet mindre enn 43 spillere (ja, du leste riktig: førtitre!) spilt minst én kamp for Mansfield denne sesongen, og i perioder har det vært så mange nye fjes at jeg er overbevist om at spillerne har vært nødt å ha på seg navneskilt på treningsfeltet.

Gjennomtrekket har vært så stort at kun fire av de etablerte spillerne fra forrige sesong ble værende på Field Mill etter nedrykket, og kun to av dem spilte regelmessig denne sesongen. Videre var det kun fire av spillerne som startet sesongpremieren mot Ebbsfleet som også startet i sesongavslutningen mot Stevenage. Kort sagt: det har vært en sesong preget av lite stabilitet, både på og utenfor banen - men heldigvis virker det som klubben nå har fått den nødvendige stabiliteten på plass, og at man har et fundament å bygge videre på neste sesong. Playoff i 2009/10? Jeg tillater meg i alle fall å håpe.

Men bare for å starte denne sesongoppsummeringen der hvor den forrige sluttet, så var sommeren 2008 en mildt sagt traurig opplevelse. Ikke nok med at hele Mansfield, Sutton-in-Ashfield og omegn var lamslått etter nedrykket fra Football League forrige sesong, men ingen så ut til å vite hvor veien bar videre. Paul Holland, som avsluttet 2007/08 som midlertidig manager hadde en kontrakt som utløp ved sesongslutt. Ingen visste om Dutch ville få fornyet sitt engasjement eller om noen andre ville bli ansatt. For den saks skyld var det heller ingen som visste hva som ville skje på eierskapssiden. Den mildt sagt upopulære Keith Haslam eide fremdeles klubben, men hadde forlengst reist til sitt ferieparadis i Portugal mens klubben råtnet på rot. Akkurat den biten med at Haslam gjemte seg bort i Portugal kan jeg dog ikke si at jeg klandrer ham for. Hadde han vist seg offentlig i Mansfield, ville han høyst sannsynlig blitt jult opp, rullet i tjære og fjær, og deretter hengt opp i nærmeste tre av en rasende lynsjemobb.

Det var først i slutten av juni at såpeoperaen på eiersiden endelig ble avklart, da trekløveret Andy Perry, Steve Middleton og Andy Saunders etter en langvarig prosess kom til enighet med Haslam om å kjøpe klubben. Deres første tunge avgjørelse var å informere Paul Holland, som hadde jobbet på dugnad for klubben siden sesongslutt, om at hans kontrakt ikke ville bli fornyet. I stedet valgte de tre amigoene å satse på den tidligere York-bossen Billy McEwan som ny innpisker, og McEwan hadde nå bare litt over en måned på seg til å bygge opp et praktisk talt helt nytt lag.

Første halvdel av sommeren ble preget av den reneste folkevandringen ut stadionportene på Field Mill. Så godt som samtlige av de etablerte spillerne fant seg nye arbeidsgivere i løpet av sommeren: Johnny Mullins (Stockport), Matt Hamshaw (Notts County), Lee Bell (Macclesfield), Alex Baptiste (Blackpool), Simon Brown (Rushden) og Carl Muggleton (lagt opp) forsvant alle før eierskiftet hadde funnet sted. Da managerbyttet ble annonsert, forsvant også Stephen Dawson (Bury), Michael Boulding (Bradford), Jake Buxton (Burton) og Gareth Jelleyman (Rushden) ut døra. Alle fire hadde angivelig inngått muntlige avtaler med Paul Holland om å bli værende hvis Dutch fikk managerjobben permanent, men så snart McEwan gjorde sin entré, valgte også denne kvartetten å forlate det synkende skipet.

Dermed var det altså kun fire etablerte spillere igjen fra fjorårets førstelagstropp: Jon D'Laryea, Nathan Arnold, Jason White og Chris Wood. Og kun de to førstnevnte hadde vært et regelmessig innslag i førsteelleveren, mens White og Wood i beste fall var mer som stallfyll å regne. Strengt tatt ville nok også utskjelte White forsvunnet i sommer om han ikke hadde vært kontraktbundet til klubben ut 2009. I tillegg ble fire spillere (Ryan Goward, Jamie McGhee, Warren Burrell og Lewis Trimmer) med til sammen åtte kampers erfaring på førstelagsnivå henta opp fra juniorstallen, slik at Mansfield Town ved utgangen av juni hadde en A-stall bestående av åtte spillere.

McEwan fikk altså ikke særlig lang tid på seg til å bygge opp et lag, men etterhvert begynte klubben sakte men sikkert å få nok spillere på plass til å kunne stille med både en startellever og innbyttere. Dette var en broket forsamling bestående av både erfarne ligaveteraner som Adie Moses og Mark Stallard, ikke fullt så erfarne Football League-rejects som Gary Silk, Matt Somner og Alan O’Hare, nonligakjentmenn som Gavin Hurren, Michael Blackwood og Aaron O’Connor, en ung og urutinert keeper ved navn Paddy Gamble (innlånt fra Nottingham Forest), et fremmedkulturelt innslag i form av franske Alex Jeannin, og sist men ikke minst superveteranen Jason Lee (37), som for anledningen stilte uten den karakteristiske moppen som gjorde ham til en ufrivillig kultfigur på midten av 90-tallet.

Med tanke på den turbulente sesongoppkjøringen, var ikke forventningene skyhøye foran sesongstart. En plassering på øvre halvdel ville være nok til å gjøre meg fornøyd, men Mansfield gjorde disse forhåndstipsene til skamme i sesonginnledningen. 5-2-1 på de åtte første kampene gjorde sitt til at Stags lå helt øverst på tabellen da sesongens første måned var unnagjort. Det meste gikk Stags’ vei i disse kampene. Stallard viste en målform som tålte sammenligning med glansdagene i Notts County, med seks mål på de åtte første kampene. Blackwood var den reneste åpenbaring på venstreflanken. O’Connor drev mostanderstopperne til vanvidd, og selv gamle Jason Lee trosset mørbanket motstandernes forsvar. Litt bekymringsfullt var det kanskje at man også slapp inn mange mål i motsatt ende, men det ville gå seg til etterhvert som det nykomponerte forsvaret ble mer samspilt. Det var ihvertfall dette man trodde. Framtida var lys. Framtida var Mansfield. Framtida var Billy McEwan. Med slike resultater kunne man tolerere at McEwan var en sur gammal grinebiter som sjelden gjorde annet enn å kjefte både på dommere, publikum og egne spillere i media.

Men så var hvetebrødsdagene over. Midtveis i september ble det annonsert at klubben var under etterforskning for å ha brukt en ulovlig spiller, og etterhvert kom det fram at Aaron O’Connor, som signerte i hui og hast dagen før sesongstart, ikke hadde alle papirene i orden da han debuterte for klubben. I tillegg begynte også resultatene å svikte. I de tre påfølgende kampene tok Stags bare ett poeng, før man avsluttet september med en etterlengtet seier borte mot Salisbury. Dette viste seg imidlertid å være McEwan-effektens siste krampetrekning. Da oktober måned var over, hadde Mansfield FÆRRE poeng enn de hadde da måneden startet. Fire minuspoeng som følge av O’Connor-affæren, kombinert med fire strake ligatap var årsaken til dette. Selv var jeg vitne til to strake tap mot Woking (et landeveisrøveri) og Stevenage (en festforestilling av en kamp som dessverre endte 3-2 til Boro).

I et forsøk på å snu formpila ble det hentet inn leiesoldater. Max Chanot og Sam Wedgbury fra Sheffield United, Emile Sinclair fra Nottingham Forest og Adnan Ahmed fra Tranmere var de innleide vikarene som skulle få Mansfield tilbake på rett kjøl igjen. Dessverre ble Wedgbury skada etter bare en drøy halvtimes spill (hvor han dog hadde rukket å forære Wrexham et mål), mens den franske kruttønna Chanot gjorde seg like bemerket for sitt temperament som for sitt stopperspill (som i rettferdighetens navn holdt god klasse), med to røde og to gule kort på fem kamper. Sinclair og Ahmed leverte imidlertid en hederlig innsats under sin Field Mill-utplassering.

Lokalbefolkningen hadde forlengst begynt å murre, og McEwans taktiske disposisjoner imponerte ingen. Toppscorer Stallard ble benket, mens Jason Lee hadde klippekort på topp, til tross for at han led av rigor mortis. I motsatt ende av banen var Paddy Gamble i ferd med å bruke opp tabbekvoten, mens Blackwood helt hadde mistet interessen, og mye kunne tyde på at hans manglende arbeidsmoral var i ferd med å smitte over på Nathan Arnold på motsatt kant. Sentralt på midten var rollefordelingen mellom D’Laryea og Somner (eventuelt Hurren) i beste fall uklar, og på venstreback oppnådde Jeannin svart belte i feilpasningskunsten. Eneste lyspunkt var høyreback Gary Silk, som med sitt no nonsense-spill spilte seg inn i hjerterota til supporterne, som ikke kunne skjønne hvorfor Notts County hadde latt ham forsvinne vederlagsfritt i sommer.

Nedturen i ligaspillet fortsatte også etter den beksvarte oktobermåneden, med kun fire poeng på de neste seks kampene. I mellomtida hadde Mansfield også sagt takk og farvel i FA-cupen, hvor erkerival Chesterfield ble for sterke på Saltergate, og vant 3-1. Her skal det skytes inn at Chesterfield-kampen likevel var en av de bedre forestillingene Stags leverte i høst, og ingenting å skamme seg over. Men det hjalp som sagt lite i ligaspillet. Etter 0-2-tapet mot Kidderminster 9.desember lå Mansfield helt nede på en 20.plass, kun ett fattig poeng over nedrykksstreken, etter å ha bokført den helt usannsynlig dårlige resultatrekka 2-2-10 etter seieren over Eastbourne i begynnelsen av september. Det var ikke lenger noen tvil: Billy McEwan måtte gå, og inn i hans sted ble de to veteranspillerne Mark Stallard og Adie Moses satt til å dele på jobben som midlertidig manager.

Stallard og Moses fikk sin ilddåp i FA Trophy-oppgjøret borte mot Wrexham. Det endte til slutt 2-1 til Wrexham, og altså tidlig cupexit også i denne turneringen, men i det minste var det forbedringer å spore i spillet. For første gang på lenge virket det som spillerne syntes det var morsomt å spille fotball igjen. Uka etter tok Mansfield sin første ligaseier på over en måned da man vant 2-1 over Weymouth etter scoringer av Ahmed og D’Laryea, og på andre juledag fulgte man opp med en knallsterk 3-1-seier borte mot Kettering. I mellomtida pågikk managerjakten for fullt. En tidlig frontrunner ifølge media var tidligere Halifax-boss Chris Wilder, men han dro i stedet til Oxford for å rydde opp etter Darren Patterson, som paradoksalt nok sies å ha vært en annen aktuell managerkandidat. Et par andre navn som ble nevnt som aktuelle managere var de lokale nonligasjefene Gary Mills (Tamworth) og Paul Cox (Eastwood), samt den tidligere Lincoln-sjefen John Schofield. Men på julaften, av alle dager, ble det annonsert at klubben var i forhandlinger med en annen lokal nonligamanager: David Holdsworth fra Ilkeston Town. Tre dager senere var avtalen i boks, og med den nye sjefen til stede på tribunen avsluttet Stallard/Moses sitt managervikariat med å tape 0-2 hjemme mot Burton i en kamp som umulig kan ha imponert klubbens nye capo di tutti capi.

Spillefritt på grunn av utsettelser og cupkamper gjorde at det gikk 19 dager fra Holdsworth ledet sin første trening til hans første kamp. Men likevel var det aldri et eneste kjedelig øyeblikk i Quarry Lane. Kalenderen viste januar, og svingdøra roterte minst like fort nå som den hadde gjort i sommer. Førstemann inn var rutinerte Curtis Woodhouse, som kom fra Rushden & Diamonds. Et par dager senere kom Alan Marriott fra samme klubb, og overtok keeperhanskene fra Paddy Gamble, som forlengst hadde mistet lokalbefolkningens tillit og ble sendt tilbake til Forest. Også Sinclair og Ahmed ble sendt tilbake til sine eierklubber. Så raidet Holdsworth gamleklubben. Først ankom Louis Briscoe, deretter den unge stopperen Scott Garner som hadde vært på utlån i Ilkeston fra Leicester, og et par uker etter det igjen den ubeskrevne duoen Anthony Howell og Curtis Shaw. Og fra Newport County fikk David Holdsworth en forsinket julepresang fra sin tvillingbror Dean, som sendte Rob Duffy nordøstover til Mansfield helt gratis. Den tidligere Oxford-spissen Duffy hadde ikke fått det til å stemme i Newport, og mange (meg selv inkludert) var skeptiske til denne overgangen, men allerede i sin første kamp ble Duffy matchvinner mot Crawley. Kritikerne tiet, og Holdsworth hadde fått en utmerket start som Mansfield-manager.

David Holdsworth gjorde det tidlig klart at han ikke var kommet til Mansfield for å nødvendigvis spille ”pen” fotball, men for å føre klubben bort fra nedrykksstriden med alle tilgjengelige midler. Den jobben klarte han med glans. Mansfield vant fire av sine fem første kamper under Holdsworth, og slapp bare inn ett mål på de samme fem kampene. Nye fjes fortsatte samtidig å strømme inn: Paul Mayo fra Notts County, Gianluca Havern fra Stockport, den tidligere Stags-liraren Neil MacKenzie (også han fra Notts County), og fra Leeds kom en ung back som skulle skape full navneforvirring i klubben: Scott Gardner. Jepp, folkens: Scott Garner og Scott Gardner var blitt lagkamerater, til glede for kommentatorer landet rundt. Ut den andre døra forsvant unge James Kay, som hadde kommet til klubben bare et par måneder tidligere fra Sheffield Wednesday. Visstnok skal det ha vært slett innsats på treningsfeltet, og ikke hans klubbfortid som førte til at den gamle Sheffield United-stopperen Holdsworth sendte Kay på dør.

De nye spillerne gjorde jevnt over sine saker bra. At Alan Marriott var en kvalitetskeeper visste vi på forhånd, men at han skulle stå som en levende vegg i mål, og bli fremhevet av supporterne som den første Stags-målvakten som har vært til å stole på i hver eneste kamp siden Ian Bowling la hanskene på hylla i 2001, det var faktisk i overkant av hva man hadde håpet på. Scott Garner gikk rett inn på laget, og dannet et suverent stopperpar sammen med Adie Moses. Garner var ikke snauere enn at han i sin aller første måned som Conference-spiller ble kåret til månedens medarbeider. Ikke verst for en 19-åring i sin første sesong som proffspiller, og selv om Leicester spiller noen nivåer høyere opp i systemet er det likevel utrolig at de lot en slik mann forlate klubben vederlagsfritt. Louis Briscoe var litt opp og ned i sine prestasjoner, men det ingen kan ta fra ham er innsatsviljen. Briscoe er en spiller som løper og løper, og aldri gir opp en duell. Han har nok fortsatt litt å gå på rent ferdighetsmessig, men tendensen er at han blir bedre for hver kamp. Når det gjelder Duffy, er han et kapittel for seg selv. Han kan virke lat til tider, og har klare begrensninger rent teknisk. Men så langt i sin Mansfield-karriere har han hatt en egen evne til å være på rett sted til rett tid, og selv om sjansesløsing også er en av hans negative egenskaper, kan man vel ikke klage når han i løpet av en halv sesong har blitt delt toppscorer, og scorer i nesten annenhver kamp. Ja, og så er han også en knallgod straffeskytter.

Etter sju kamper som manager, fikk Holdsworth sitt første tap som manager, da Oxford vant en jevnspilt kamp på Kassam med 1-0. Etter denne kampen vendte en annen gammel Mansfield-spiller kursen tilbake til gamleklubben. Ryan Williams, som hadde blitt fristilt fra sin kontrakt i Weymouth på grunn av klubbens skrantne økonomi, kom tilbake til klubben hvor han startet sin karriere etter tolv år i andre klubber – og tilbake i sine hjemlige omgivelser skuffet han på ingen måte. To kamper som innbytter var alt han trengte på å overbevise Holdsworth om at han fortjente å starte som venstreving. Kort tid etterpå ble latsabben Michael Blackwood lånt ut til Tamworth. Good riddance. Lite er mer irriterende enn spillere som Blackwood. Når han gidder å gjøre en innsats er han en suveren spiller, men dessverre er det bare omtrent hvert fjerde skuddår at han viser seg fra hans beste side.

Nåvel, tapet mot Oxford ble etterfulgt av to 1-0-seire, den siste av dem (hjemme mot Lewes) med yours truly ringside. Det store diskusjonstemaet på dette tidspunktet var om Daryl Clare endelig skulle bli Mansfield-spiller. Clare, som med sine over 100 mål på dette nivået er en av tidenes toppscorere i Conference, hadde i lang tid ønsket å komme seg nærmere sitt hjem i nordlige Lincolnshire, og foran bortekampen mot Cambridge 10.mars hadde Mansfield og Rushden endelig kommet til enighet om en leieavtale. I kampen mot Cambridge tapte Mansfield 2-1 i sluttsekundene, men leverte likevel en glimrende innsats. Hadde Arnold og/eller Briscoe utnyttet sine kjempesjanser mot slutten av andre omgang, kunne resultatet fort blitt annerledes – men sånn er jo fotballen. Det nytter ikke å gråte over forspilte målsjanser. Den siste kampen i min vårekskursjon ble spilt hjemme mot Forest Green, og der vant Mansfield fullt fortjent 3-0 selv om det var en komplett udugelig dommer som ble mitt sterkeste minne fra denne kampen.

Uka etter gikk Mansfield på en overraskende bortesmell mot Grays, og dermed kunne selv de mest ukuelige optimistene gravlegge alle forhåpninger om playoff. Med ni kamper igjen av sesongen, lå Stags på 12.plass, uten mulighet til hverken playoff eller nedrykk. Nå hadde man kun ære å spille for. Ja, og kontrakter for neste sesong, selvsagt. Med en tropp som teller nesten 30 mann sier det seg selv at mange spillere vil se seg nødt til å forlate East Midlands’ nest flotteste arena (selv jeg må innrømme at Saltergate slår det meste) til sommeren. Dessverre kan det virke som alvoret ikke hadde gått opp for alle spillerne, for de tre påfølgende bortekampene mot Histon, Wrexham og Northwich var alle under enhver kritikk, med tre strake tap og et sammenlagtresultat på 0-7. Heldigvis var formen desto bedre på eget gress, hvor Stags dominerte kampene mot Ebbsfleet og Barrow, selv om sistnevnte kamp rett nok bare endte uavgjort mye takket være en håpløs dommer, og til en viss grad også på grunn av en uvøren takling av den innleide midtbanespilleren Oliver Hotchkiss, som ankom fra Leeds en knapp måned før sesongslutt. Dette må dog ikke tolkes som noe tegn på at Hotchkiss spilte dårlig under sitt låneopphold. Han begynte rett nok ganske svakt, men spilte seg kraftig opp underveis, slik at det ikke er uten grunn at Holdsworth uttaler at han gjerne henter Hotchkiss tilbake til Field Mill om han skulle bli tilgjengelig.

Sesongen ble avsluttet på samme måte som den begynte: meget bra. Den elendige borterekka ble brutt med 2-2 mot Woking i en kamp Stags burde og kunne vunnet om ikke Nathan Arnold hadde gjort seg skyldig i en kjempemiss alene med keeper i sluttsekundene. Arnold gjorde imidlertid bot for denne bommen noen dager senere da Altrincham ble sendt hjem med 0-2 i bagasjen. Arnold er for å si det mildt en spiller som polariserer supporterne. Noen ser på ham som en spiller med knalltalent som endelig er i ferd med å bli voksen, andre ser på ham som en spiller klubben klarer seg best uten. Selv tilhører jeg den første kategorien, og det er med en viss grad av skuffelse over mine medsupportere – eller rettere sagt, deler av dem – jeg har vært vitne til det jeg vil kalle en ren hetsekampanje fra enkelte supportergrupperinger. For eksempel i kampen mot Lewes, da et par stykker på plassene bak meg ikke gjorde annet å syte og klage hver eneste gang Arnold hadde ballen. Pussig nok ble det stille da Nathan scora vinnermålet. Men ”boo boys” er jo noe alle klubber har på tribunen, enten man liker det eller ikke. Dette er de samme folka som kommer til å bue Arnold og kalle ham en judas hvis han velger å flytte til en annen klubb i sommer – og ryktene hevder at Oxford har lagt ut følere.

Nåvel, det ble en liten digresjon. Sesongen ble i alle fall avsluttet på søndag hjemme mot playoffjagende Stevenage, som hadde tatt med seg 785 supportere til denne kampen, og med det ga sitt bidrag til sesongens beste tilskuertall: 3614. To flere enn i lokaloppgjøret mot Burton. Mansfield vant denne kampen 2-1 etter scoringer av Garner og O’Connor, slik at klubben nå kan ta sommerferie med hevet hode. Tilskuersnittet denne sesongen endte på 2432, som er en nedgang på 14 prosent fra forrige sesong, men likevel et godt snitt i en liga hvor kun et fåtall klubber tar med seg store mengder bortesupportere. Klarer David Holdsworth å bygge videre på det fundamentet han har lagt i sine fem måneder som manager, har jeg tro på at snittet vil krype opp mot 3000 neste sesong.

Et annet lyspunkt denne sesongen har vært David Jervis’ U18-mannskap, som har bitt godt fra seg i ligaspillet denne sesongen, hvor de til slutt endre midt på tabellen i sin divisjon, foran juniorlagene til foreninger som Lincoln, Bradford, Doncaster og Hartlepool. I tillegg hadde Jervis’ ungkalver en flott rekke i FA Youth Cup, hvor man til slutt måtte bite i gresset i andre ordinære runde etter å ha slått blant annet Peterborough. Hittil har fire av juniorne debutert på A-lagsnivå: Nick Langford, Conor Higginson, Tom Naylor og Grant Ryan. De tre sistnevnte har alle fått proffkontrakter foran neste sesong, og det vil overraske meg om ikke Langford, som debuterte mot York i Setanta Shield i en alder av 16 år og 195 dager, også får sin mulighet til å spille med de store gutta etterhvert.

Da skulle vi vel være ved veis ende etter en kjapp og tabloid sesongoppsummering på omtrent 3500 ord. Hva som skjer i sommer, hvilke spillere som forsvinner og hvilke nye fjes som dukker opp, det vet vel knapt nok David Holdsworth – men for første gang på mange år; ja, sågar for første gang siden jeg begynte å følge Mansfield Town på nært hold – føler jeg meg oppriktig optimistisk med tanke på neste sesong. Det blir naturligvis ikke lett å komme seg tilbake til Football League når man må konkurrere mot klubber som Oxford, Wrexham, Luton og AFC Wimbledon – men framtida virker uansett lysere enn den har gjort på lenge. Takk, David Holdsworth. Takk, Andy Perry. Takk, Martin Shaw og Nigel Pinnick.

Come on you Stags!

1
2 kommentarer

Kommentarer

Vi ønsker å legge til rette for en god debatt på nettsidene våre, og for å kunne sikre god moderering holder vi nattestengt mellom klokken 00.00 og 08.00.

Randomfyr

Eller var det Jon Olav mannen het? For øvrig interessant å se et så pent antall x-Countyspillere være samlet på ett sted, selv om det er hos M*nsfield

1

stian_3

det var vel i mansfield at den tidlegere RBK spilleren Hans Olav Hjelde spilte for et par sesonger tilbake. la vel opp etter 2006/2007 sesongen hvis jeg ikke husker helt feil.

1

Lignende temaer

Bilde

Fotball - Norsk

Fotball - Norsk

Bilde

Fotball - Premier League

Fotball - Premier League

Bilde

Fotball - Internasjonal

Fotball - Internasjonal

Bilde

Fotball - Spill

Fotball - Spill

Bilde

Viking FK

Fortid og framtid - Viking for alltid

Laster...