Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Team Melli? Ja, det var i grunn slik det startet, det som fikk meg hit jeg for tiden befinner meg: i den tidligere iranske hovedstaden, historiske og vakre, Isfahan. Det syntes antakelig veldig påtatt, og i starten var det kanskje også det, interessen for det iranske fotballandslaget oppunder og i løpet av verdensmesterskapet nå i sommer, men det førte i det minste en eksotisk ferietur med seg. Jeg tør si med hånden på hjertet at jeg ikke hadde havnet her i årets seinsommerferie om det ikke var for de noter som utspant seg i regi av Carlos Queiroz og hans undersåtter i stevnet der borte i Latin-Amerika. Jeg får allerede på forhånd beklage for de som måtte føle det rakk med én iranrelatert tråd her på vgd: fant du sommerens Team Melli-tråd drepende kjedelig, er sjansen stor for at du finner denne hakket enda verre.

Isfahan. Sepahan. Hjemmekamp søndag. Mot Foolad. Det er i grunn det jeg veit pr skrivende øyeblikk. Ja, i tillegg til at klubben har det store trekkplasteret Hajsafi i sine rekker. Vm-spilleren. Fyren som lå sentralt i 3-eren i Queiroz' 4-2-3-1. Et av mine største persiske fotballidol, om jeg får være så vågal. Og det får jeg i min egen tråd. I sin forrige hjemmekamp slo Sepahan hovedstadsklubben Esteghlal (Irans "Independiente", om en oversetter til spansk) 3-1, og om jeg foreløpig kanskje ikke har ant konturene av noen gryende fotballfeber her i byen, så vil jeg tro det blir livat på staddaen søndag. Som for øvrig er andre ukedag i den iranske hverdagen. Helg er torsdag og fredag, må vite.

Sommerens iver rundt Team Melli regisserte snart en idé om å tilbringe et par uker i et land hvor få nordmenn gjerne ferdes. Jeg har verken hørt vossamål eller østfolding siden jeg gikk av flyet etter første etappe Oslo-Doha mandag kveld. I passkøen på Imam Khomeini International Airport grytidlig tirsdag morgen lokal tid (jeg er to og en halv time inn i fremtiden her nede) sto et par dansker bak meg og gjorde seg fryktelig morsomme på muslimers bekostning, men de ble antakelig igjen i Teheran. Eller Tehran, som jeg hele tiden påminnes om at hovedstaden heter. Selv slapp jeg raskt igjennom kontrollen så snart det ble min tur; visumet gjorde nytten sin. Da var det verre med de 30 andre i køa foran meg. Jeg tror det gikk en drøy time fra jeg tok oppstilling til jeg endelig var igjennom. Bagasjen sto og ventet, og neste post på programmet var å finne ei drosje som gadd svippe meg inn til den sydlige av de fire store bussterminalene i Tehran. Det gjorde en snakksalig kar på omlag min egen alder, og som virket å synes det var stas å transportere en utlending som hadde fulgt Team Melli på nært hold under sommerens mesterskap. Klokka kan ha vært omlag 0700 da jeg ankom Terminal-e Jonub.

Lenger enn hit strakte ikke transportplanen min seg. Jeg hadde ingen anelse om tidspunkt for avgang de rundt 40 milene sydover til Isfahan, og det viste seg også ganske straks at det var vrient å finne billettører som behersket annet enn farsi. Med et nikk, et par lette skuldertrekk og et tannløst flir ble jeg imidlertid utstedt med det jeg innbilte meg var gyldig billett til Isfahan. Prisen på iranske rials tilsvarende seks amerikanske dollars forekom meg også å være overkommelig. Jeg ble henvist til en benk i det romslige avgangslokalet, og forsto det som at jeg skulle få være med 8-bussen sørover. Kvarteret etter at jeg hadde plantet setepartiet kom en kar bort og gjorde tegn til at jeg skulle slå følge. Min mor ville neppe ha likt at jeg ble med...men jeg antok at det kunne ha noe med bussavgangen å gjøre, så jeg la på hjul med trillekoffertene hakk i hæl. Snart var jeg innrullert i manntallet for en ikke altfor komfortabel buss som, slik jeg forsto det, skulle sette seg i snarlig bevegelse. Jeg spurte "Isfahan?" ganger to for å være på den sikre siden, og fikk konstaterende nikk tilbake begge ganger. Jeg hadde lest meg til at det fantes både "ordinære" busser og såkalte "VIP"-avganger. Jeg gjorde et poeng ut av å prøve å sikre meg VIP-billett da jeg var oppe i skranken, men bussen jeg havnet på virket langt fra å gi passasjerene noen særegen behandling. Jeg ga den 2,5 i odds på å nå fram til Isfahan uten å knele.

Det var for lengst blitt lyse morgenen da doningen satte seg i bevegelse, og til min overraskelse verken hostet eller harket motoren i det gryende morgenrøsjet ut av den iranske hovedstaden. Man har hørt mangt og meget om trafikken i denne byen, men heldigvis ligger Terminal-e Jonub syd av selve sentrumskjernen. Naturligvis ikke helt tilfeldig. Og flyten ut av byen var god. Jeg hadde knapt blundet siden avgangen 16.10 fra Gardermoen dagen i forveien, og forsøkte som best jeg kunne å ignorere den ekstremt heslige ånden til makkeren i nabosetet der jeg blundet. Jeg lyktes etappevis. Bussen gjorde flere stopp underveis, men drøyt seks timer seinere var den på plass i Isfahan. Fra stasjonen der gjorde nok ei drosje nytten da jeg søkte byens armenske kvartal. Det er her i Jolfa jeg er stasjonert fram til returen mot hovedstaden tirsdag førstkommende.

Det føltes godt å bli kvitt det siste døgns uhygge fra armhulene gjennom en staselig dusj, og rommet svarte til de riktignok relativt spake forventninger jeg hadde. Det var lite annet å gjøre enn å ta seg en lur, selv om de 35 gradene utendørs helst ønsket å se meg ikle meg speedo. Som den uopplyste reisende jeg er, var jeg dessverre ikke klar over at man i land med sjarialover selv som mann skal unnlate å vise naken hud fra noe parti under beltestedet. Mine stutte jeansbrok skulle snart vise seg å påkalle moralpolitiets oppmerksomhet når jeg etter hvert tok meg ut i gatebildet, men jeg har siden lært at det nok mest skyldes et ønske om å komme i kontakt med en hvit mann. Engelskferdighetene er gjerne begrenset, og de internasjonale sanksjonene landet i årevis har vært underlagt gjør at få får særlig med anledning til å praktisere det de kan. Og det er synd. Etter snart to døgn i landet har jeg til gode å møte annet enn vennligsinnede personer, og det er ikke måte på hvor godt de ønsker å gjøre deg. En mistenksom nordmann aner naturligvis både ferten av lommetyver og det som verre er når de lokale ønsker å avbildes med deg under en kveldslig vandring på den pompøse og overdådige Nagsj-e Jahan-plassen. Realiteten er at de oppriktig finner det staselig å treffe på og få prate med europere, siden få av oss gjerne valfarter hit. I løpet av de mange timene jeg har tilbrakt utendørs i dag, har jeg hørt ett italiensktalende par, der vi alle tre var blitt invitert inn i butikken av en teppeselger just i dette torget, som før revolusjonen i '79 ble omtalt som "Imam Square". Google det gjerne. Det er et praktfullt skue der torgets fire sider bader flombelyst etter mørkets frambrudd.

Og slik er ståa nå. Jeg har nesten rukket å gå på meg brokk allerede, men det er bare en del av sjarmen ved å være fotturist i et eksotisk land. Jeg har vekslet inn amerikansk valuta i det som antakelig er trippel årslønn for en vanlig arbeider, og jeg skal slite med å gjøre kål på seddelbunken før jeg er på tur hjemover igjen. Jeg får kjøpe en kamel eller kanskje ei fotballdrakt eller to. Hajsafi og Sadeghi, som jeg skal se uka etter i Tehran, er gode objekt i så måte. Jeg kutter'n der for nå, så hjemsøker jeg snart igjen forumet med videre kvalme. Shab be kheir.

9
23 svar

23 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

mikemodano

Roen har senket seg, jeg har dusjet vekk alle spor etter ettermiddagens og kveldens anstrengelser, og en vellykket "Operasjon Cornellà" er i havn.

Rundt 17 lokal tid labbet jeg i retning av det lokale t-banestoppet, og sju stopp seinere var jeg ved endestasjonen Cornellà Centre. Jeg hadde forsøkt å "lese" meg opp på området gjennom studier av googlemaps, men selv om man tror man har oversikt, så merker man så straks man slår fot i det aktuelle terrenget at kart gjerne opererer i fugleperspektiv. Ikke at dét setter en stakkar helt ut, altså, men det gir, ja, et litt annet perspektiv enn hva som faktisk venter. Da jeg kom opp rulletrappen der helt sydøst i Barcelona, håpet jeg å få øye på en rundkjøring ved første øyekast. Plan b inneholdt et skilt som fortalte om retningen mot Espanyols hjemmebane. Begge deler var like fraværende. Uten å la panikken få mulighet til å bre seg, tok jeg mot til meg og spurte først én medreisende, så en annen. Enten var det min grelle stotring på et språk jeg absolutt ikke behersker som gjorde at de ikke gadd svare meg, eller så var de faktisk helt uvitende. Den enes "lo siento" og den andres "no sé" beholdt i hvert fall meg på bar bakke. Klokka var imidlertid ikke mer enn 17.25 eller så, så jeg var utstyrt med rikelig med tid der jeg funderte på neste steg 50 minutter fra avspark.

Pyttsan, så vanskelig kunne det da ikke være. Jeg fikk utdelt en grei porsjon stedsans ved fødselen, og dette var en situasjon jeg tross alt kjente igjen fra utallige besøk i identisk ærend i England. Jeg langet i vei i den retning jeg mente det måtte være, og befant meg etter hvert på en liten kolle som pekte i sydlig retning. Jeg så hva som minnet om flomlys der langt i det fjerne, og siden jeg også så en motorvei i samme leia, antok jeg at jeg måtte ha funnet riktig himmelretning, selv om det var vanskelig å tyde noe konkret stadion på den avstanden. Jeg løftet på hatten for et knippe pensjonister som var i ferd med å finne tonen under en omgang med petanque, og lot trappesystemet lede meg nedover. Det ante meg at UE Cornellàs stadion lå ute i en form for retailpark, og det var slike omgivelser jeg var på vei inn i. En skokk lørdagshandlende katalanere enset verken meg eller mitt formål, men jeg var da også såpass sikker på at det tross alt var El Prat-banen jeg hadde sett der oppe fra høydedraget at jeg ikke følte for videre spørrerunde. Helt til jeg støtte på en godt voksen herremann som sannelig også så litt fortapt ut der i de grimme omgivelsene med varehus etter varehus, samt flere åpenbart forlatte, forfalne lagerlokaler. Bingo! Det skulle vise seg at jeg var en aning ute av kurs. Herremannen kunne fortelle meg at han også lette etter stadionet, siden sønnen hans spilte for hjemmelaget. Jøsses, hva var oddsen for dette? Vanligvis forsto jeg at han pleide å komme kjørende, men uvisst av hvilken årsak var han denne gang til fots, og han kunne videre informere meg om at det i hvert fall ikke var noe fotballstadion i den retningen jeg var på vei. Jeg var nesten i ferd med å ignorere ham, siden jeg hadde vært såpass viss i min sak, men tenkte at dersom jeg virkelig hadde oppfattet ham rett, så måtte han da ha en viss formening om hva han snakket om. Men hvorfor skulle han ha så vanskeligheter med å orientere seg fram til et stadion han da måtte ha vært ved flere ganger tidligere, selv om han vanligvis pleide å komme til med bil? Jeg la meg på hjul, og noen meter lenger borte i gata spurte han neste forbipasserende, og fikk bekreftet at vi nå var på riktig kurs. Fyren snakket ikke engelsk, og jeg behøver ikke gjenta hvordan det står til med mine spanskkunnskaper, selv om jeg er i ferd med å avrunde et tredje ukeslangt opphold her nå siden november. Et trent språkøre vil normalt fange opp en del i løpet av en slik periode, i hvert fall når spansk tross alt anses for et relativt lettlært språk å være. Mine to år med et annet latinskbasert språk, fransk, fra gymnaset har imidlertid ikke vært til den type hjelp jeg hadde håpet på, så det har like fullt vært som å starte helt fra skrætsj, og uten profesjonell oppfølging. Nok om det. Pappaen til en av Cornellà-spillerne og jeg var snart framme ved banen, og som flyfoto hadde kunnet avsløre tidligere: den lå virkelig rett i le av Espanyols fem år gamle bruk. Jeg tar neppe i når jeg sier at minste avstand mellom de to arenaene er maks tolv meter. Jeg takket far Cornellà både for et par gloser informasjon om klubben (som i høyeste grad er halvprofesjonell) og for at han tok på seg rollen som veiviser for en villfaren fremmedkar. Han pekte meg i retning av inngangspartiet, som lå helt i enden av langsiden med stadionets eneste tribuneparti. Selv forsvant han videre forbi kortsiden, uten at jeg oppfattet hvilket ærend han hadde der nede.

Siden jeg først var så nær, tenkte jeg at jeg kunne la kameraet få knipse noen bilder av El Prat, før jeg betalte meg inn. 15 euro kostet det. Jeg hadde ikke sjekket prisnivået på forhånd, og hadde diskret gjort klar en tier. Den kunne jeg imidlertid fint snike tilbake i portemonneen. Jeg håpet på å få kjøpt et program, men så intet slikt i omløp. Jeg tenkte at det kanskje fantes utsalg lenger inne på området, og gikk i stedet bort mot tribunen for å knipse noen bilder, slik jeg har for vane når jeg besøker et stadion for første gang. Det var lite spektakulært ved det hele. Det var kun denne langsiden som var besatt med tribune. Bak målet til venstre var det en liten skråplen, men den var tilsynelatende ikke ment for mennesker, mens kortsiden til høyre hadde en parkeringsplass bak seg. Bak bortre langside, som var helt tom for fasiliteter av noe slag, befant seg mer kunstgressbelagt areale, og noe videre hva som så ut til å være en stor idrettshall. Hovedtribunen, den eneste tribunen, rommet kanskje et par tusen seter, og huset dessuten en godt romslig bar på øverste avsats. Jeg var innafor murene idet det var et snaut kvarter igjen til avspark, så jeg slo fra meg tanken på å kjøpe meg noe å drikke. Det var bare å forsøke å suge inn atmosfæren fra det første besøket noensinne ved et spansk fotballoppgjør: bunnkamp i Segunda B - grupo 3 mellom vertskapet og de tilreisende fra litt inn i landet: Zaragoza. Real Zaragoza bør være godt kjent for de fleste som en tidligere tung aktør både nasjonalt og internasjonalt, men her stilte de med annetlaget sitt. Begge kjemper de for å unngå nedrykk til tercera, som er spansk fjerdenivå.

Kampen endte 2-1 i favør av vertene. Jeg hadde ventet to lag som baserte sitt spill på spill på fot, men ble avspist av et vertskap som gikk mer direkte til verks. De ble stilt litt i skyggen av de kvikkfotede ungguttene til Zaragoza II innledningsvis, og havnet etter hvert også bakpå i protokollen, men det varte kun et par minutter før de var à jour, og i andre omgang skulle Cornellà også få vinnermålet. De regisserte to veldig gode angrep, ett fra hver kant, som endte i scoring, og jeg likte i grunn kantspillerne hos begge lag. Gjestene stilte i et akk så klassisk 4-4-2, der spillerne på eksemplarisk vis var nummerert slik jeg ønsker å se dem:

1 2 - 4 - 5 - 3 7 - 6 - 8 - 11 9 - 10

vertskapets formasjon var mer utydelig, men jeg kom etter hvert fram til at den måtte ha vært 4-1-3-2, selv om spiller 2 på høyresiden av og til sto så høyt at jeg mistenkte dem å kjøre med trebacklinje. Jeg hadde nok også forventet en del teatralske fall, og selv om spillerne sto godt på beina i overraskende freske dueller i første omgang, fikk jeg hva fordommene mine hadde kommet for mot slutten. Hjemmelagets angriper nummer 9, som scoret ei perle av et 1-1-mål etter drøye halvtimen, overspilte som ei ekte primadonna et par ganger. Ved det andre tilfellet virket det som om han slo kneet såpass hardt i marken da han rullet rundt at han faktisk ble skadet. Men han kom seg opp, og fullførte kampen. Hadde han stått kampen ut, hadde jeg antakelig utropt ham til matchens ener.

Jeg må si meg tilfreds med erfaringen, og med tanke på at det finnes rikelig med lag i og rundt Barcelona, er det neppe siste gang jeg har sett livefotball her nede. Nå venter straks et lite restaurantbesøk. De lokale er langt fra fremmed for å spise "middag" i 23-tiden.

16

GabrielO.Batistuta

Strålende lesning Mike. Du lever virkelig livet!

2

mikemodano

Jeg var hellig overbevist om avspark 16.30 i dag, for det hadde jeg lest på ei nettside før jeg dro hjemmefra. Ja, så overbevist var jeg at jeg ikke en gang tok for god fisk det 19.00-tidspunktet de opererte med på ligaens offisielle side. 19.00 er to og en halv time etter 16.30, nøyaktig tidsdifferansen mellom Iran og fastlandseuropa, så jeg antok at de ønsket å tekkes europeere, også siden portalen fungerer på engelsk og ikke farsi. Åh, hvor dårer skal lide...15.30 dumpet drosja meg av utafor stadion i Fuladsjahr. Da hadde jeg en snau halvtime bak meg i selskap med en bebartet sjåfør som ikke kunne mer engelsk enn den jevne norske treåring. 180 000 rijaler låt som så mye av et røverkjøp at jeg rundet av til 200 000. Det pussige med valutaen her nede er at man helst dividerer den med ti, hvilket gir tilsvarende beløp i tomaner. Seddelenheten er utelukkende rijaler, men når du hører "40 thousand" for ei regning, så gjør regning (hoho) med at det er tomaner det er snakk om, og multiplisér beløpet med ti. Ellers går det deg ille. De 20k i tomaner jeg avså er jevngodt med en norsk førtilapp. Ikke altfor gæli for en halvtimes drosjetur, verken for meg eller for sjåføren. Men "Foolad Shahr Stadiom", altså. Jeg ble etterlatt på den veldige parkeringsplassen utafor stadion, forundret over det skrale oppmøtet. Avspark var jo liksom bare en time unna...? Skjønt, jeg var ikke dummere enn at jeg ante uråd; at det 19-tidspunktet jeg hadde sett online på formiddagen faktisk var reelt. Og selv om infanteristene ved porten inn mot stadion ikke kunne et kvekk engelsk, fikk jeg snart bekreftet mine bange anelser: avspark var 19, og langt fra 16.30. I snart 40 stekende heite var det bare å søke ly mot den hissige glødelampa der oppe. Jeg ruslet i retning den bussterminalen vi hadde passert rett før ankomst stadion, og fikk kvittert ut ei halvannenlitersflaske med den lekreste nektar som tenkes kan. Som jeg fant meg en plass i skyggen på plenen ved terminalen, ble jeg straks invitert bort på teppet til nabofolket, som allerede hadde husjet unna to sigøynerpiker fra min armlengdes avstand for meg. Glasset med te sto klart allerede før jeg rakk sette meg, og knaskkoppen ble også overrakt teppets eneste hviting. Det ble straks klart at heller ikke her sto engelskkunnskapene i framsetet, men jeg fant snart tonen med en kar som viste seg riktig så fotballinteressert. Det skal sies at de satt fire voksne menn i Sepahan-trøyer, dagens hjemmelag, men den ene begynte snart å snakke om, forsto jeg ut fra hans uhyre sparsommelige utenlandskvokabular, de iranske vm-innsatsene fra '78. Og derfra og til oppramsing av samtlige vm-finaler i historien var veien kort. Den som sier at fotball ikke er globalt forenende bør sannelig tie. Fire faste håndtrykk og en time seinere tråkket jeg opp den stien jeg kom fra, nemlig den mellom terminalen og stadion. Klokka var passert 17, og med mindre enn to timer igjen til avspark så jeg for meg å kanskje kjøpe meg innpass på stadion og legge i vei på ei lita utforskings- og fotograferingsrunde, slik jeg alltid gjør når jeg når fram til et nytt stadion i England. Det viste seg imidlertid litt verre her, for portene inn til stadion var ikke åpnet enda. Billettlukene hadde imidlertid ansatte på innsiden, så jeg fikk huket tak i mitt eksemplar til 5000. Eller 50 000, om vi på død og liv skal snakke rijaler. 10,- for øversteligafotball, altså. Jeg tenkte at det neppe var billettinntektene som sørget for at flere klubber hadde råd til å brødfø utlendinger. Jeg gjorde dernest som de kanskje 500 andre som var kommet: stilte meg i kø foran inngangspartiet. Blikkene var som vanlig tallrike, og flere dristet seg også til å spørre hvor jeg kom fra og hva jeg gjorde der. Vel, det siste spørsmålet var kanskje ganske overflødig. Jeg ble fortalt at jeg så ut som en tysker, hvilket jeg ikke kunne annet gjøre enn å gi tommelen opp.

Etter enda en halvtimes tid i solsteika, gud bedre så hett det kan være når en står uten mulighet for skygge, åpnet portene 17.50. Så snart jeg var husjet innenfor, tok ei vakt tak i meg og pekte meg i retning av en port litt lenger opp: "VIP!" Jaha, ja. Det skulle ikke mer til enn litt lysfarge i huden og ei skyggelue med "Beograd" på. Skjønt - når jeg kom dit, forsto jeg at "VIP"-benevnelsen nok satt i løseste laget. Hadde jeg løst billett i naboluka, hadde jeg uansett kommet dit jeg ble geleidet. Den andre inngangen var for hjemmelagets die-hards, og den gruppa syntes de åpenbart ikke jeg tilhørte. Greit nok, jeg klarte meg fint uten svette, hoppende mannfolk på hver side av meg, slik jeg så for meg det måtte være på deres tribune, den bortre langsiden. Jeg tok meg i å måpe av den overlegne utsikten: bak målet til høyre for hovedtribunen, den jeg nå befant meg på, lente seg bakover en gressbanke, og som bakgrunn tronet et lokalt alpelandskap. Det var slående vakkert i sine deilige kontraster, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har sett fotball i flottere omgivelser, selv om selve stadionet ikke var stort å skryte av, plastsetebesatt som det var på de tre tribunesidene. Den bak målet til venstre så forresten fryktelig provisorisk ut.

Jeg hadde forsøkt å fritte ut av hvem enn det måtte være hvordan det lå an med Hajsafi, for et tidlig rykte gikk på at han allerede hadde spilt sin siste kamp for klubben, før han skulle overføres, helt sikkert mot sin vilje, for ingen med vettet i behold velger frivillig Hull framfor Isfahan, men det får være en annen diskusjon, til engelsk Premier League. De mest pålitelige syntes å enes om at han ikke ville delta i kveld, mens jeg klamret meg til det vage håpet om at Irans kanskje største offensive vm-stjerne likevel ikke hadde sagt sitt aller siste i den gule drakta. Kampprogram fantes ikke, men det hadde uansett ikke hjulpet stort, siden jeg er like ussel i å tolke farsi som jeg var da jeg kom hit tirsdag. Da spillerne kom ut for oppvarming, til et pent lydbilde fra bortre stå, søkte jeg febrilsk etter Team Mellis playmaker, men han var ikke å se. Eller...var ikke han med shorts 6 ganske lik? Jeg hadde lagt igjen brillene på Kalbakken, så det var sannelig ikke enkelt å se. Ikke kunne jeg overtale et bud til å komme med specsa heller, slik at jeg kunne ha sett bedre. Men nei, det var falsk alarm. Det bekreftet etter hvert nabomannen: "No Hajsafi". Det var som faen. Skikkelig nedtur, merket jeg. Jeg måtte forsøke å trøste meg med Khalatbari, Sjarifi og andre med nylig fartstid fra Team Melli (som dessverre oversettes direkte med "Team National", "die Nationalelf" eller "landsen" - og jeg som trodde Melli faktisk betydde noe spennende, som en slags avlegger av den tidligere italienske fotballspilleren Alessandro Melli - fra blant andre Lazio?). Og så måtte jeg forhøre meg hvem han var, han svært kaukasisk utseende fyren med tallet 5 på buksa si der i oppvarmingssonen. Det skulle være liberoen, som skissert i flounderswakes innlegg over. Også Kahlilzade var uaktuell. Knetrøbbel, slik jeg tolket det. Men det kan like gjerne ha vært liktorner, så ta det ikke for god fisk det jeg sier. Jaggu fantes ikke også en lokal David Skruiz. Med bukse 10. Var det ikke den Hajsafi hadde forlatt? Surely, de kunne ikke ha gitt et slikt klenodium til en fyr som så så lite oppvakt ut som denne kjempetannbørsten?

Selve kampen var like bedrøvelig som om den skulle ha vært spilt i 40 graders varme to og en halv time tidligere. Tempo var fraværende. Ballbehandling tidvis en vits, og kun tribuneatmosfæren, samt det fantastiske skuet i horisonten bak stadion, avslørte at jeg ikke hadde gjort en avstikker til engelsk niendedivisjonsfotball, som jeg sant å si foretrekker reint fotballmessig framfor et nivå som kanskje gjenspeiler hva en opererer med i tyrkisk tredjeliga. "Khalat-bari", klapp, klapp, klapp. Jeg ble med på den. Men ellers må jeg innrømme at jeg nok slet med å holde tritt med nabofolket der på tribunen, som før kampstart var rukket å bli ganske full. Var det slik at stadion tok 12 000? Det fant jeg vanskelig å tro. Jeg ville ha tippet en kapasitet på opp mot 18. Minst. Og det var sikkert mer enn 10 000 der. Fulad utliknet med et ganske fiffig utført brassespark. Men hjemmelaget var spinkelt. Tafatt. Uten plan. Om dette var en forsmak på hva tilværelsen vil bringe etter Hajsafi, så føler jeg med mine mange nye venner.

Det var ingen som følte for æresrunder etter kampslutt, og mine nye bekjente var også ganske mutt i snakketøyet. Vi forlot alle stadion så raskt vi bare kunne. Selv hadde jeg bunkret godt opp i mellomgølvet av væske som ville ut, men jeg har ett besøk bak meg på offentlig toalett siden ankomst Iran, og det skal forbli det eneste. De opererer med såkalte squat toilets, altså et høl i gølvet, og det å stå breibeint over et sånt et appellerer ikke helt til meg. Jeg hadde likevel ikke nådd tantenivå i stemmen da jeg takket drosjesjåføren for turen ved ankomst Hotel Jolfa, men det gjorde uansett godt å krydre sin egen trygge dasskål med niste fra ettermiddagen. Og la oss for all del ikke bli enda mer utleverende. Så jeg sier god natt.

11

mikemodano

Det begynner å bli noen uker siden denne tråden var dagsaktuell, men i morgen akter jeg å årsdebutere med livefotball. Jeg har søkt meg fram til at det spilles fotball på Nou Camp her i Barcelona, hvor det er tredjedivisjonsmøte mellom Unió Esportiva Cornellà og b-laget til Real Zaragoza. Nou Camp later ikke til å være særlig kjent selv blant lokale her nede, men jeg har funnet ut at det ligger i skyggen av byens gigant Espanyols stadion, L'Estadi Cornellà - el Prat. Det ser ut til å være satt med kunstgress, så det bør neppe være noen fare for avviklingen i morgen. Tidligere i uken stanset hovedpulsårene rundt byen, da det falt noe så utenkelig som snø fra oven, men fra min base i Badal, innen fin gangavstand fra Plaça de Sants og også velkjente landemerker som Plaça d'Espanya og Jødehøyden, har jeg ikke sett et fnugg snø siden avreise Oslo mandag, men det lugger litt i bartevoksen når man beveger seg ute, særlig i de tidsrom som ikke dekkes av solen. Og når det stunder mot avspark 18.15 i morgen ettermiddag, vil det være oscuro...og helt sikkert like kjølig som når man ser fotball i England på denne årstiden. Sjøbrisen fra Middelhavet er ikke nådig, og bærer med seg fæle gufs.

Real Zaragoza klinger godt i de flestes fotballører, men hva med Cornellà? Jeg er klar over at de som overvåker spansk fotball her inne helst kretser rundt Barça og Real Madrid, og tidligere forumundersøkelser for hvorvidt noen hadde latt seg hutre gjennom to ganger femogførr med lavereball, avdekket ingen avvikere. Hva kan en således vente seg? Jeg kunne alltids forhørt meg med gamle busser som David Prada og Enol Ordóñez, to spillere som begge er kjent med nivå 7 i England og som også, meg bekjent, har romstert rundt på femte nivå i Spania. Og...tja, hvorfor ikke?

Nedrykkstruede Cornellà har to strake hjemmekamper uten å slippe inn mål: 0-0 v Villarreals b-lag og en 2-0-seier mot Reus, mens de forrige helg tapte 3-2 borte for naboens b-utgave. Reus-seieren er faktisk deres eneste blant de siste 13 i ligaen, og for deres del er det bare å håpe at man også framover vil vise kyniske takter, slik at man i hvert fall begrenser antallet baklengsmål. I en divisjon "full" av annetlag, vil jeg i hvert fall ikke finne det vanskelig å støtte morgendagens vertskap.

Nå er jeg ikke mer stødig i verken spansk eller katalansk enn at jeg trøbler med å bestille meg et stykke gulrotkake fra kafédisken, men å orientere seg ut til stadion i morra skal være overkommelig. Jeg tråkker de par hundre meterne bort til Badal-stoppet, sørger for å finne riktig retning på metroens linje 5, og klyver av først når konduktøren annonserer siste stopp. Det skal være Cornellà Centre, og så fortalte et nettsøk meg at det fra t-banestoppet skal være omlag 15 minutter å gå. Vel å merke om man holder riktig kurs fra første stavtak.

Hva slags fasiliteter venter? Finnes supporterbar, for eksempel? Vil det være mulig å stå? Ut fra det sparsommelige billedmaterialet jeg har spadd fram, er det vanskelig å få øye på særlig annet enn sitteplasser, men så er ikke kortsidene gjort rede for. Kan hende vil det la seg gjøre å stå bak mål. Å sitte på fotballkamp midtvinters har aldri vært min greie. Rompebrokk kan man fryse på seg andre steder.

Etter måneder på sidelinja skal det bli godt å se fotball igjen. Jeg tør dra'n så langt som å si at jeg gleder meg. Ja, faktisk ivrer jeg etter avspark. En må bare få gjort unna fredagskvelden først; lagt unge og kjerring, helst i den rekkefølgen, ellers blir det bråk. Så seg selv. Vi høres nok på et eller annet tidspunkt etter kampslutt.

9

Cabdriver

. En må bare få gjort unna fredagskvelden først; lagt unge og kjerring,

Hva er det jeg har gått glipp av her? Ikke si at du har havnet i uløkka du også?

1

iustitia_pro_XCVI

Kongetråd. Jævlig artig lesning.

2

mikemodano

ps - la meg få rette opp en feil i en fei: Ghalili var den svært så vestlig utseende fyren i femmerbuksa, og som en ser av wakes post over: han var ikke libero i 3-1-kampen mot Independiente. Det var han imidlertid i kveld, i Khalilzades fravær. Og Karimi var han underlige stopperen med melliafroen, ja. Så det vil si at både Karimi og Hajsafi stilte i drakt 10 sist?

Det var forresten mye rop etter en "Sukaj" eller liknende fra tribuna utover i andre omgang, da innbytterne hos hjemmelaget begynte å røre på seg langs sidelinja. "National Albany", fikk jeg forklart av sidemannen. "Rocky Lekaj", døpte jeg ham raskt til, og grorudspilleren tok plass på høyrekanten da han kom inn, som avløser for den uhyre bleike, fargen tatt i betraktning, nummer 29 L. Pereira (hvem husker vel ikke Lima Pereira fra portugisisk 80-tallsfotball, han som bare hadde Diamantino i køen foran seg av helter derfra?). Og de er jæskla flinke på å produsere fotballspillere med hårfeste høyere enn mitt eget her i Iran. Det ska'rrem ha.

2

Lignende temaer

Bilde

Lillestrøm

Klubben som ikke samler på fjerdeplasser.

Bilde

Fotball - Norsk

Fotball - Norsk

Bilde

Fotball - Premier League

Fotball - Premier League

Bilde

Fotball - Spill

Fotball - Spill

Bilde

OL

OL

Laster...