Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Fotballklubben Bodø/Glimt ble stiftet i 1916. Fotballen ble introdusert relativt sent i Bodø. Nabobyer som Narvik og Mo hadde stiftet sine klubber tidligere. Men i 1916 fikk Bodø sitt fotballag da fotballklubben Glimt ble stiftet. Glimt var også klubbens navn i mange år, men det viste seg at en klubb i Orkdal allerede hadde navnet «Glimt» og dermed måtte klubben legge til «Bodø». Av denne grunn kaller mange bodøværinger Bodø/Glimt fortsatt bare for Glimt.

Meritter fra den øverste divisjonen:

Sølv: 1977, 1993 og 2003 Bronsje: 1995

5
15,5k kommentarer

Kommentarer

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å kommentere på dette innlegget!

Gå til innlogging

Borealis88

"De fant fram sin kollektive penis og urinerte over det brennende liket som het Lillestrøm Sportsklubb" - Alexander Schou om Bodø/Glimt

17

amukon

https://www.optasportspro.com/news-analysis/blog-analysing-eliteseriens-unlikely-title-challengers/

OPTA har gjort en analyse av årets store overraskelse i Eliteserien. Mye interessant data her!

9

Twinkeline

OPTA har gjort en analyse av årets store overraskelse i Eliteserien. Mye interessant data her!

Takk for link, dette var interessant lesing.

1

Kalle73

Ka faen slags sytkuktråd førr medgangssupportera e det blitt her???

Knudsen vekk? Pakk bort fleinsoppen og ta dåkker nån glass vatn. Kampen i dag va ikkje super, men MANGE hakk opp fra Sandefjord. Innsats og duellspill langt bedre. Men angrepet slit med sjøltilliten. Man går ikkje på de slitsomme løpan når man ikkje har heilt trua, og det synes. Dessverre alt for stillestående i angrep store dela av kampen

8

bønna1

Ka faen slags sytkuktråd førr medgangssupportera e det blitt her???

Mer av dette.

1

glimt2020

Stor forskjell på å mene at KK skal få sparken og at det er greit at han går videre.

Det finnes veldig få lag som har godt av å ha en og samme trener i mer enn 3-5 år.

KK er nå inne i en fase hvor han outsmarter seg selv. Når alt du har tatt i blir til gull, så er det lett å tro at det gjelder din neste ide også. Nordås er hans siste ide, som absolutt ingen andre enn han ser noe monn i.

KK er nødt til å enten ta innover seg hva laget sliter med og tilpasse seg etter det. Og det virker det i veldig liten grad som at han gjør.

1

PapaSmurf

Det finnes veldig få lag som har godt av å ha en og samme trener i mer enn 3-5 år.

Uenig. Funker det så funker det.

1

Artaxerxes

Stor forskjell på å mene at KK skal få sparken og at det er greit at han går videre.

Det finnes veldig få lag som har godt av å ha en og samme trener i mer enn 3-5 år.

Vel, spørsmålet blir jo da hva man forventer ETTER at man bytter trener.

Antar du føler det har gått på skinner på Lerkendal etter at Rosenborg sparket Ingebrigtsen, eller på Brann Stadion etter at Nilsen fikk fyken, eller på Marienlyst etter at Deila forlot Godset? Eller for den del på Old Trafford etter at Fergie ga seg?

Det kan godt hende du har rett i at KK ikke lenger lykkes like godt som han gjorde i fjor eller året før, men sjansen for at klubben finner en ny trener som vil lykkes bedre er uansett minimal. Hvis dere kvitter dere med KK etter sesongen, så blir jeg ikke overrasket om Glimt har rykket ned innen 2025.

1

amukon

Ka faen slags sytkuktråd førr medgangssupportera e det blitt her???

Har sett mest (rettmessig) kritikk av KK og ett rop om å kaste ham. Det er fullstendig kokos å i det hele tatt tenke tanken på å kaste ham, men det må være rom for å kritisere slike horrible disponeringer. To horrible laguttak på rad samt svært liten evne til å rette opp egen feil underveis ved å gjøre bytter. KK har sine favoritter og det synes.

1

Thpe

Står seg som en ekstremt smart avgjørelse av Glimt å reise. Flere burde gjøre det samme.

8

Thpe

Bodø Nu med betalingsmur... tar meg likevel friheten til å dele en hyllest-artikkel i retning Runar Berg. Den er svær.

Kong Runar abdiserer.

Mer enn 500 kamper for Glimt. Over 50 mål. Utallige elleville historier. Men nå er Runar Berg ferdig med fotballen for godt.

KSSSH!

Den singlende lyden er ikke til å ta feil av.

Glasskårene fra vindusruta faller til bakken.

Synderen? Den strake vrista til seks år gamle Runar Berg.

På murveggen han og storebror Ørjan kjenner bedre enn sine egne lommer, henger et skilt.

”Fotballsparking forbudt.”

Det er nytteløst.

På plassen utenfor bryggeriet i Bodø, der tomflaskene samles opp på dagtid, men kjøres inn på ettermiddagen, samles Berg-brødene.

Hver dag, sommer som vinter – da er det ispigger på skoene.

Skiltet bryr de seg ikke om.

Vaktmesteren – ”far’n tel han Tobben Evjen”, som Runar sier – har gitt beskjed om at de bare skal spille

Det gjør de til gangs. Det er her det berømte Berg-tilslaget kommer fra.

Snerten, teknikken, presisjonen.

– Tren på strak vrist, sa Harald ”Dutte” til sønnene.

Guttene var lydige.

Tynne Runar

– Æ va jo ikke nåkka god, sier Runar Berg 40 år senere.

Og det var han ikke.

Han begynte å spille fotball som sjuåring, med Liverpool og Kenny Dalglish som de store heltene. Som 10-11-åring var han bare på b-laget.

Runar Berg var ”jævla tynn”, etter eget vitnesbyrd.

– Men dæven som jeg trente. Jeg la sjela i det, fader altså. Det var på skolegresset, på bryggeriveggen, det var hele tiden. Og da jeg kom i 13-14-årsalderen, begynte jeg å vokse.

Han bestemte seg for å bli så god som han kunne bli, da han var 14.

Vil du?

Runar hadde lett for å få god kondisjon.

– Og så er det jo noe genetisk der, det har jeg skjønt. Jeg har lett for å forstå fotball. Noe må jeg ha fått fra fader’n.

– Ble du pusha av Dutte?

– Pusha? Nei, aldri. Han snakket ikke så mye om fotball. Men jeg husker én ting han sa. Jeg må ha vært 15 år, og andre interesser kom inn i bildet. Jeg kom fra kamp og klagde på de andre på laget.

Dutte hadde sett på Runar med skarpe, granskende øynene.

– Enten så vil du, eller så vil du ikke. Ikke noe problem.

Runar ville.

Glimt-legende

Resten av historien er omtrent slik:

Runar Berg er Bodø/Glimts mest meritterte fotballspiller gjennom tidene.

Han har over 500 kamper for klubben – det finnes ingen offisiell statistikk, Runar selv mener det er cirka 550 – og over 50 mål.

I tillegg har han vunnet cupen med Glimt ved to anledninger – ikke engang Dutte kan slå ham der. Runar har vunnet fire seriemesterskap og et cupgull med Rosenborg. Han har fem landskamper, og har spilt Champions League – mot stjerner som Alessandro Del Piero, Zinedine Zidane, Filippo Inzaghi og Dider Deschamps.

46-åringen har levd ut proffdrømmen i Venezia og berget sin moderklubb fra konkurs.

Glimt-legenden har til og med spilt en sesong for Tromsø.

Det snakker vi ikke så høyt om.

Størst?

Det finnes gode argumenter for å hevde at Runar Berg rett og slett er Glimts største klubbikon gjennom historien.

Større enn pappa.

Men i sommer er det slutt.

Runar Bergs ekteskap med Bodø/Glimt er snart over. Skilsmissen er gjennomført i løpet av juni, hvis alt går etter planen, etter 40 år.

Han overlater stafettpinnen til ny markedssjef, Jannike Ramsvik.

– Jeg skal prøve å gi henne ei god gjennombruddspasning. Ikke ei i knehøyde, ler han.

Debuten

Eventyret Runar Berg begynte i Den Haag, Nederland, 7. oktober 1970.

Og fortsatte der, de tre første av Runars leveår.

Dutte var fotballstjerne i den nederlandske byen, helt til han reiste til Oslo for å gå hotellskole og spille for Lyn i 1973.

Så tilbake til Bodø, til veggen på bryggeriet, til Glimt.

– Det var en helt annen tidsalder. Fra vi var små opererte vi med førstelag og andrelag. Jeg havnet på laget til Tor-Ove Falch, og der ble det ført statistikk over antall mål og kamper, det ble trent systematisk og mye. Og det var helt greit. I dag er det litt mer styr om den der barnefotballen.

Debuten kom da Runar var 15 år, i daværende nordnorsk 2. divisjon, mot Skjervøy på Aspmyra.

– Jeg kom inn i andreomgang og husker ei heading i tverrliggeren. Jeg var på juniorlaget det året, i 1985. Jeg kom ikke inn i a-stallen før sommeren ’87.

Glimts gode juniorlag kom til semifinalen i NM – mot Lillestrøm på Aspmyra.

Runar startet på benken, men kom inn på stillingen 0-0.

– Det endte 0-3…

Eggens dom

Litt bedre gikk det i 87. Da rykket Glimt opp og Runar spilte seg fast inn på laget året etter. Men i 1989 rykket Glimt ned igjen.

Runar hadde etablert seg som en god spiller i 1. divisjon og året før hadde storebror Ørjan dratt til Rosenborg sammen med Mini Jakobsen.

Vinteren 1990 ga også Runar etter for Nils Arne Eggens fremstøt.

Første dag på den berømte Rosenborg-brakka:

Runar trasker inn for å hilse på gutta.

Her er stjerner som Kåre Ingebrigtsen og Sverre Brandhaug, og kommende storspillere som Roar Strand, Bjørn Otto Bragstad og Harald Martin Brattbakk.

Så kommer sjefen sjøl. Eggen måler den tynne, litt usikre bodøværingen fra topp til tå med falkeblikket.

– Runar, du spælle itj i år!

Benkesliter

Slik ble det, også..

19 år gamle Runar Berg ble stort sett henvist til benken i konkurranse med landslagstrioen på midtbanen.

– Jeg kom innpå der, men det ble lite spilletid. Jeg ble utålmodig. Miljøet i klubben var godt, det var en bra gjeng, men jeg ville bort etter ett år.

Rosenborg vant serien og cupen, uten at Runar følte at han var en stor del av akkurat det.

– Man erkjenner jo at spillere som Kåre Ingebrigtsen, Sverre Brandhaug og Ørjan er gode. Men jeg ville spille.

Året i Tromsø

Det er her vi kommer til det denne skribent bare kan kalle et skammens kapittel:

For vinteren 1991 signerte Runar Berg – Mr. Bodø/Glimt, mannen med gult hjerte utenpå drakta – for Tromsø. Gutan. Polkagrisan.

– Hva i huleste tenkte du på?

– Nei, altså… Det var jo noe annet da. Glimt hadde hatt sin periode i toppen. Tromsø hadde overtatt. Det var ikke noe styr, sier Runar.

– Ikke noe styr? Ingen sure miner fra supporterne?

– Nei. I dag har man jo mobil, så det kommer kanskje litt flere direkte tilbakemeldinger. Men jeg ville ta steg som spiller, og mente at sjansen var god i Tromsø. Jeg tok steg også, selv om jeg var litt inn og ut av laget.

Det sies om Runar Berg at han er den eneste glimthelten som er likt i Tromsø.

– Ja, jeg vet ikke det. Men jeg har et godt forhold til mange i Tromsø. Steinar Albertsen, for eksempel, som har vært markedssjef. Misforstå meg rett: Det er bare bra at det er rivalisering der.

Ufarlige tap

Når man snakker med Runar Berg, får man ofte følelsen av at ”det er ikke så farlig”. Det er noe ubekymret over Glimt-legenden.

Og så kommer det:

– Jeg har aldri noen store problemer med å tape.

– En fotballspiller som ikke hater å tape? Den var ny…

– Man vil jo vinne, når man skal spille kamp. Men det har aldri vært så jævlig nøye på trening. Ikke dermed sagt at man ikke legger ned innsats, men for å si det sånn: Det er ingen som vil ha meg på lag under romjulsturneringa.

Runar ler sin smittende latter.

– Jeg har aldri hatt det der sykelige konkurranseinstinktet, egentlig. Det er ikke derfor jeg ble god. Jeg trente meg god, jeg.

Den første returen

Det ble han i stor grad nødt til i Tromsø, også, for heller ikke der kjempet han seg til fast plass.

Da begynte ranaværingen Trond Sollied, som hadde overtatt roret i Bodø, å ringe. Og som han ringte.

– Jeg var i utgangspunktet ikke interessert i en retur. Men Glimt hadde hentet Harald Martin Brattbakk og Tommy Hansen. Trond hadde klokkertro på laget.

Runar fulgte, som han har hatt for vane å gjøre i karrieren, magefølelsen.

Den ropte ”Bodø”, ”Glimt” og ”1. Divisjon”.

Sesongen 1992 freste Bodø/Glimt over all motstand de møtte. Det var nødt til å ende med opprykk.

– Vi forsto at vi var gode da vi møtte Lillestrøm i Nordlandshallen i slutten av januar, sier Runar.

Det endte 6-1 til 1. divisjonslaget Glimt mot eliteserielaget Lillestrøm.

Skryt på Da Carlo

– Det ble et sinnssykt trykk inni Nordlandshallen. Det var fantastisk artig. Endelig slo jeg ordentlig igjennom, og det sammen med spillere man er vokst opp med – gamle kompiser!

Glimt vant serien overlegent.

Og det gule toget bare fortsatte fremmarsjen i 1993.

– Hvorfor ble dere så fryktelig gode?

– Han Trond, veit du. Han har samme greia som Drillo og Eggen.

Allerede på Da Carlo i februar ’93 sto Sollied i baren – som jo hendte seg – og proklamerte at ingen trengte å være overrasket når Glimt ledet serien om noen måneder.

Slått på målstreken

Som sagt så gjort.

Anført av midtbanegeneral Runar, som slo ut i full blomst på øverste nivå, var det Glimt som utfordret det trønderske hegemoniet.

Superlaget ledet helt til hjemmekampen mot Rosenborg hjemme på Aspmyra.

Det endte med tap. 1-2 i sekken, til tross for en fin redusering av Runar, med venstreslegga.

– Hadde vi slått dem, da hadde vi tatt det, sier han i dag.

– Da hadde det blitt seriegull.

Men gull skulle det bli.

Triumfen

Høstsola titter over tribunetaket på Ullevaal stadion, når Runar får ballen fra lagkamerat Tommy Hansen.

Det er 24. oktober 1993, cupfinale mot Strømsgodset.

Den største kampen av dem alle.

Hele Bodø og halve Ullevaal gisper etter første berøring fra Glimts midtbaneelegant, 20 meter fra mål. ”Skyt, Runar! Skyt for faen!”

Alle – inkludert Strømsgodsets spillere og supportere – venter på kanonkula.

Men Runar har sett Bent Inge Johnsen på løp inn i feltet. Med en kamuflert bevegelse med høyrefoten finter han ut hele stadion. Johnsen setter bredsiden til.

Ballen triller sakte, sakte mot høyre stolperot, kysser metallet og omfavnes av nettmaskene.

Ullevaal eksploderer. 1-0!

Når så Tom Kåre Staurvik lader snikskytterrifla og prikker inn 2-0 litt senere, er kampen over.

Bodø/Glimt er norgesmestere, for andre gang i klubbens historie. Anført av en sprudlende Runar Berg.

Oslo i gult

– Det var et styr, husker jeg, sier Runar i dag.

– Jeg var en av dem som hadde litt erfaring, siden jeg hadde vunnet cupen med Rosenborg.

Det visste trenergeniet Trond Sollied å utnytte. På et spillermøte før en tidligere cuprunde hadde Runar fått beskjed om å ta med seg cuppokalen, den alle spillerne får hver sin av, for at de andre skulle få se hvordan den så ut.

På Ullevaal den oktoberdagen var Glimt uimotståelige.

Oslos gater var kledd i gult.

Runars aller beste glimtminne.

Opp og ned

De neste sesongene blir – unnskyld ordspillet – berg-og-dalbane for de helgule. I 1994 er Glimt en Petter Solli-tå unna nedrykk, før det blir bronse i 1995, anført av konstant målhungrige Stig Johansen.

Runar etablerer seg som en av landets mest elegante og effektive midtbanespillere. Han er blitt målfarlig og kan låse opp ethvert forsvar med sine perfekt timede pasninger.

Så: Sesongen 1996. Et schizofrent år.

Der Glimt sliter seg til 10. plass i serien – men der de samtidig tar seg til cupfinalen, igjen.

Hands og nedtur

Motstander er Tromsø IL, erkerivalen fra nord, Runars tidligere klubb.

Fem minutter ut i andre omgang kommer situasjonen som setter sinnene i kok.

En ball faller ned like over midtstreken. Runar plukker ballen med seg med hånda. Tromsø-spillernes hender går rett i været – det er jo soleklar hands!

Men dommerens fløyte er taus. Runar setter fart.

Han går og går og går. Helt til han har tatt seg inn til det aller helligste området i Tromsøs 16-meter. Så smekker han til og ballen går ned i hjørnet. 1-0.

– Det var… Det var jo hands, sier Runar.

– Ja. Var det med vilje?

– Det var en spansk en. Tromsø-spillerne ble jævla forbanna. Jeg var mest opptatt av å ha scoret, jeg løp og jubla sammen med glimtsupporterne, sier han.

Men ærlighet varer kanskje lengst.

Tromsø sudde kampen og satte inn seiersmålet ved Sigurd Rushfeldt på overtid.

En av få skuffelser fra fotballkarrieren som ennå sitter i for Runar.

– Det hadde vært magisk å vinne 1-0 med en hands, mot Tromsø. Jeg gremmes ennå!

Champions league

Vi har nevnt det før: Runar Berg er en rastløs type.

Etter fem år i Bodø/Glimt begynner en tanke å kverne i hodet hans: Hva med Rosenborg?

– Jeg var blitt 26 år, vi hadde tapt cupfinalen og Trond Sollied hadde dratt fra Glimt for å bli hjelpetrener der.

Trønderne ville gjerne ha Runar tilbake til Trondheim. Denne gang som etablert stjerne. Fristelsen ble overveldende.

– Etter at jeg hadde sagt ja, slo de AC Milan på San Siro. Jeg visste at lykkes man i Rosenborg, så venter Champions League. I tillegg spilte laget på samme måte som Glimt og mye av den samme kulturen satt i veggene.

Dermed ble Runar Berg for andre gang i karrieren kjøpt av Nils Arne Eggen.

Men der han første gang hadde blitt skjøvet ut i kulden, kjempet han seg inn på laget våren og sommeren 1997, da Trond Egil Soltvedt ble proff i Southampton.

Møtet med stjernene

Runar kom rett inn i det mest suksessrike fotballeventyret noe norsk lag har opplevd. Det ble ligatitler i 96, 97, 98 og 99.

I Champions League møtte Rosenborg lag som Juventus, Real Madrid og Porto.

Runar var toneangivende da den spanske giganten, med Hierro og Raul i spissen, ble slått 2-0 i Trondheim. Og da Juventus, med Zinedine Zidane og Alessandro Del Piero, ble holdt til 1-1.

Og forholdet til Eggen kom seg, det også.

– Når du ikke er inne i varmen, som da jeg var i RBK som 19-åring… Jeg vil ikke si at han overser deg, men nesten, sier Runar og ler.

– Da jeg kom tilbake, hadde både han og jeg hatt ordentlig suksess. Det var noe helt annet.

– Hvorfor var Eggen så god?

– Han hadde dette øyet for hvordan vi skulle spille fotball, dette mønsteret vi alle bare forsto. Jeg visste akkurat hvor Bergdølmo på venstre back eller Mini på venstre ving var på vei, til enhver tid.

Klikket på tv

Historiene om den mytiske skikkelsen Eggen er utallige.

– Vi var jo litt redd han. Han ropa som faen. Jeg tenkte ofte at ”håper ikke det er meg i dag”, sier Runar og gliser.

En gang Rosenborg holdt trening før Champions League, med en skokk tv-kameraer og journalister på sidelinjen.

Eggen var gretten og begynte å gnelle.

– Slå balljn, Runar! Hut dæ å slå!

Da Eggen for tredje gang brølte ut en kommando med adresse Berg, tiltet det.

– Jeg klikket i vinkel og skjelte han ut, for åpent kamera. Det ble jo oppstyr, jeg var toppinnslag på TV 2 Sporten.

– Hvordan tok Eggen det?

– Han flira bare av det.

Styremøtet

En annen gang, sommeren 1997, hadde Rosenborg invitert det tyske storlaget Bayer Leverkusen på besøk til treningskamp etter ferien.

Sjefen sjøl mente at det var en ypperlig anledning til å teste nivået før klubben skulle ut i kvalifisering til Champions League.

Da kampen var over sto det 1-6 på resultattavla.

Mens Eggen ble intervjuet på banen, kom noen av Rosenborgs styremedlemmer inn i garderoben for å trøste spillerne.

Så kommer bossen inn. Og eksploderer fullstendig.

– Te hær’an e faen ikke no jævla styremøte! Sje tel helvete å kom dåkk på dør!

Kultursjokk

Men om han kunne være aldri så sint, var Nils Arne Eggen også proteksjonistisk på grensen til det komiske overfor egen spillergruppe.

Runar forteller:

– Vi ble invitert på et kulturarrangement av kultursjefen i Trondheim kommune selv, i egenskap av Rosenborg-spillere. Problemet var at det var nokså kjedelig. Så et gjeng av oss ga pokker i å gå inn igjen i salen etter pausen, men ble sittende i baren i stedet.

En snurt kultursjef dukket sporenstreks opp og avkrevde forklaring – hvordan kunne representantene for Rosenborg utvise slik forakt for de skapende sjeler?

– Så dukket Nils Arne opp. Og begynte å kjefte – men ikke på oss. Han kjefta opp kultursjefen! ”Det e ingen som får lov te å kjæft opp spælleran mine – det e det bare Æ som gjør!”.

Spurt

En torsdag, sommeren 1999, i Rensåsparken.

Runar spurter nedover en slak bakke i Bodøs grønne lunge.

Snur, jogger opp igjen, puster ut. Gjentar.

Gang på gang spurter han, alltid i slak nedoverbakke. Han repeterer øvelsene fem-seks ganger, så fort han klarer.

– Det var en idé Arild, lillebroren min, hadde.

Den yngre Berg hadde alltid vært vitenskapelig i sin tilnærming til trening. Og hadde gitt Runar én, klar beskjed: Du e førr treig før å bli proff!

Så Runar løp. Hver torsdag, om det var i Bodø eller Trondheim.

Den sommeren hadde han igjen begynt å bli rastløs, å tenke på andre muligheter. Premier League-klubben Southampton hadde vært på banen. Men Runar hadde blinket seg ut et annet alternativ: Italia.

Venezia

– Agenten min, Einar Baardsen, hadde kommet i kontakt med Venezia. Det var siste året av kontrakten min og jeg hadde egentlig bestemt meg. Det var dit jeg ville.

– Ingen guttedrøm om Premier League, altså?

– Nei. Italia er et fint land, tenkte jeg.

Sprinttreningen med lillebror ga utslag. Borte mot Molde spilte Runar en av sine aller beste kamper noensinne, da Rosenborg vant 2-0 i mai. På tribunen satt den legendariske, tidligere italiaproffen, Per Bredesen, sammen med Cesare Maldini – faren til ikke ukjente Paolo. De var der på vegne av Venezia. Duoen hadde sett nok.

1. juli signerte Runar med italienerne, med avtale om å slutte seg til dem etter den norske sesongen.

– Jeg fløy ned dit for å ta den medisinske sjekken. Der kom det frem at de ville ha meg med en gang.

Klubbeieren til Venezia het Maurizio Zamparini. For fotballinteresserte nordmenn er han nok mest kjent som eier av Palermo, som han solgte tidligere i år – etter å ha forbrukt i snitt fire managere i året.

– Zamparini satte meg, sportsdirektøren og Baardsen på privatfly til Trondheim, for å møte Nils Skutle.

Møtet på Værnes varte et knapt kvarter. RBK ville ikke slippe Runar uten å ha en erstatter for hånden.

Solgte broren

Hva gjør så den proffsultne bodøværingen for å løse floken?

Jo, han ringer storebror Ørjan hjemme i Bodø.

– Du, det e han Runar.

– Ja?

– Kan du tenk dæ til å flytt til Trondheim? Spill før Rosenborg?... Vær så snill?

Søskenkjærligheten seirer – til tross for at Ørjan nettopp har kjøpt hus i Bodø og egentlig trives godt i hjembyen.

Rosenborg tenner på ideen, de også, og legger pengene på bordet.

Så blir det slik: Runar Berg får drømmeovergangen til Venezia.

Ørjan Berg ender opp i Rosenborg.

Og Nils Arne Eggen får Norges beste midtbanespiller servert på sølvfat.

Nok en Runar-pasning av ypperste kvalitet, altså.

Firenze

Stadio Artemio Franchi i Firenze er fullsatt den 21. januar 2000. Nesten 50.000 fotballfanatikere, de aller fleste av dem i fiolett.

Det er fargen til byens stolthet, Fiorentina, anført av gigastjerner som Gabriel Batistuta, keeperstorheten Francesco Toldo og Enrico Chiesa.

Et par måneder tidligere har Batistuta og spissmakker Abel Balbo senket de regjerende Champions League-mesterne Manchester United på samme bane.

Nå er det kvartfinale i den italienske cupen, Fiorentina leder 1-0 og Venezia trenger mål. Så faller ballen ned like utenfor 16-meteren, sju minutter før full tid. Perfekt tilrettelagt for ei strak vrist fra Bodø.

– Jeg banket til det jeg var kar om. Ballen føk rett opp i vinkelen. Det var et kjempetreff, sier Runar.

1-1. Venezia er videre hvis resultatet står seg.

Men dramaet er ikke over. På overtid får Fiorentina straffespark. Stjernespilleren Chiesa gjør seg klar. Han løper frem til ballen, feier den høyt, høyt over mål og løper rett i garderoben.

Runar har senket storlaget Fiorentina i løvens hule.

To midtbanedirigenter i sin storhetstid. Zinedine Zidane, verdens beste fotballspiller, møter Runar Berg, verdens beste fotballspiller fra Bodø, på Stadio delle Alpi i Torino – i oktober 1999. Juventus vant 1-0 etter scoring av nåværende Chelsea-boss Antonio Conte.

Trenerkarusell

– En uforglemmelig opplevelse, sier Runar.

Venezia-spillerne bodde og trente på fastlandet.

Kampene ble spilt på ei av øyene utenfor sentrum av den flytende byen.

På trening var det alltid mellom 100 og 200 tilskuere.

Og fotballkulturen var vidt forskjellig fra det Runar var vant til.

– Zamparini, klubbeieren, var en ålreit kar. Men han var klin gær’n, sier Runar.

– Vi lå og kriget i bunnsjiktet hele den første sesongen min, i 1999-2000. Mange spillere kom og gikk, men jeg var godt likt av treneren.

Hvilket var ingen ringere enn nåværende Inter-trener Luciano Spalletti, som er mest kjent for sine opphold i Roma – senest i år.

– Men en dag vi kom på treningsfeltet, var Spalletti og hele trenerteamet forsvunnet. De hadde fått fyken, uten at vi hadde hørt noe om det.

En erstatter rykket inn, Runar dro på trening som vanlig i 28 dager.

På den 29. var Spalletti og hele assistent-teamet ansatt på ny.

– Jeg skjønte ingenting, sier Runar.

Sesongen endte med nedrykk, men personlig fikk bodøværingen mye spilletid. Han trivdes godt i Italia.

Ole-Ray

Neste sesong ble langt tøffere.

Cesare Prandelli, som senere ble italiensk landslagssjef, dukket opp.

Og Runar ble henvist til benken.

– Jeg følte vel egentlig ikke at jeg bidro så mye den sesongen. Samtidig hadde jeg veldig god lønn og jeg følte ikke for å si den fra meg for å dra til for eksempel Norge.

Men det var én faktor Runar ikke hadde regnet med.

Ole-Ray Grødset, nåværende internasjonal fotballagent, da daglig leder i Lyn.

En mann kjent mer enn noe annet for å være flink til å overtale folk.

– Da han ringte var det egentlig helt uaktuelt. Men Ole Ray reiste faktisk nedover til Italia. Der ble han værende ei drøy uke, sier Runar.

– Du aner ikke hvor han maste på de der italienerne. Det endte med at han fikk viljen sin. Til slutt sto han på treningsfeltet og klemte den nye sportsdirektøren. ”I’m so happy, I’m so happy”, sa han.

Dermed ble det med Runar som med pappa Harald, i sin tid: Fra profftilværelsen til Oslo og Lyn.

Hjem igjen

Sesongen 2001 var Runar Berg god for osloklubben på midtbanen.

Etter sesongslutt ringte telefonen fra Bodø.

I andre enden var Ole Petter Jørgensen, som var en markant figur i glimtmiljøet. Nå skulle han ha Runar hjem.

– Linda, som jeg var sammen med på det tidspunktet, var gravid med Sara. Lasse, sønnen min, var fem år. Jeg hadde alltid tenkt at jeg på et tidspunkt skulle hjem. Og da passet det godt, med Stig tilbake og et godt lag på gang. Jeg var motivert så det holdt.

Overgangssummen Glimt måtte ut med for Runar, var fem millioner kroner.

Det er ifølge tidligere daglig leder Tarjei Eck Hansen den høyeste prisen klubben noensinne har betalt for en spiller.

Små marginer

Runar nevner det flere ganger gjennom intervjuet:

Marginene på høyt nivå i fotball er ørsmå.

Noen ganger er et lags prestasjoner nær uforklarlig.

Som i 2003, da Bodø/Glimt nok en gang tok seg til Ullevaal. Nok en gang knivet med Rosenborg om ligagullet.

– Hvorfor ble dere så gode, etter å ha ligget i bunnstriden i 2002?

– Ja, du spør. Under oppkjøringa på La Manga, bodde alle veteranene på rom sammen, som vanlig. Jeg slet leddbåndet, Cato Hansen var sjuk, Stig Johansen var skada… Men vi begynte å plukke poeng. Og vi ble fryktelig gode utover sesongen.

I serien ble det andreplass, bak RBK. Runar Berg ble tatt ut i landslagstroppen og fikk én av sine fem kamper mot Spania, i play-off til EM i 2004.

Og så var det cupfinalen, da. Runars fjerde og siste.

– Den kampen, den ergrer meg den dag i dag. Alle på laget spilte godt. Utenom jeg. Cupfinalen var jeg veldig svak. Hadde jeg spilt en normal kamp, så tror jeg vi hadde vunnet.

I stedet endte det med 1-2-tap for Rosenborg.

Fest og fiasko

Det er de som sier dette om Runar Berg:

Han har tidvis vært mer glad i fest og moro enn å holde seg i god form.

Aldri har kritikken vært høyere enn i 2005- og 2006-sesongen.

Først rykket klubben ned.

– Det mener jeg til dags dato var uflaks. Vi var uheldige, sier Runar.

Kanskje var det derfor han i 2006 leverte en av sine svakeste sesonger noensinne. Glimt var med ett en middelhavsfarer i 1. divisjon og Runar en middels spiller.

– Jeg husker at jeg dro hjem til pappa etter en kamp og klagde. Da sa han bare ”Runar, du er ikke i form”. Og han hadde rett. Jeg erkjenner jo det nå.

Der og da ble det skriverier i pressen, om at spillerne i Glimt var vel så glad i å legge ned timer i baren som på treningsfeltet.

– Jeg lot meg kanskje ikke påvirke så mye av det der. Jeg hadde vært med ei stund og brydde meg ikke om hva som ble skrevet. Dessuten: Det var vel så mye festing i 93, da vi vant cupen, men da gikk det bra og ingen brydde seg.

Her er vi inne på den ene tingen Runar virkelig ikke savner med fotballkarrieren.

– Akkurat den greia der, det styret og trøkket når man taper… Når Glimt taper i dag, så skal jeg ærlig innrømme at det er litt deilig å være ferdig med det. Det er mange hverdager i fotballen.

Vekkerklokke

I 2007, derimot, ble det opprykksfest.

Glimt leverte på ingen måte noen stor sesong, men klarte å karre seg til opprykkskvalifisering mot Odd.

I Skien vant de 1-0 etter en scoring av Thiago Martins, på pasning fra Runar.

Og i et snødekket Bodø, foran et fullsatt Aspmyra, vant Glimt 3-2 og sikret returen til det gode selskap – med scoring av Runar Berg i andre omgang.

– Det er en av de deiligste kampene jeg har vært med på. Fy faen, så gøy det var, sier Runar.

– Det var dét engasjementet i byen. Jeg husker supporterne som leverte blomster på hotellrommet til oddspillerne Rune Jarstein og Morten Fevang. I vasen lå det ei vekkerklokke som ringte og vekket dem midt på natta. Fantastisk!

Og i en alder av 37 fikk Runar en ny sjanse på øverste nivå.

En frisk start. 2008-sesongen ble nok et gledelig gjensyn med Tippeligaen. Glimt presterte godt, med brasilianske Thiago Martins og lynvingen Trond Olsen i hovedrollene.

Fjerdeplass i en sesong som ble kronet med 3-1-seier på Lerkendal lar seg høre.

Lønnsfri

Men som temaet har vært gjennom hele Runars karriere:

Etter oppturen kommer nedturen.

Våren 2009 ble plutselig klubbens eksistens kastet ut i uvisshet.

– Vi var i Thailand på treningsleir da vi fikk beskjed om at vi var konkurs, egentlig, sier Runar.

Etter årevis å ha levd over evne, hadde realiteten innhentet Bodø/Glimt.

Sportslig var det også tøft.

Trond Olsen hadde dratt til Rosenborg, spillerne måtte ned i lønn og stemningen var uggen.

– Da tenkte jeg at her er jeg, 39 år, med mye å takke Glimt for… Jeg hadde armslag til å si fra meg lønna.

Det gjorde han, noe som skapte oppstuss rundt om i det ganske land.

– I dag er jeg ikke så sikker på at det var lurt, sier Runar.

– Jeg havnet på benken og hadde en dårlig sesong. Det er noe med den der sulten og tenninga, om du skjønner. Man blir litt uangripelig i troppen når man gjør en sånn gest.

Runar var ute av form, laget var dårlig og sesongen endte med et soleklart nedrykk.

Byttet ut

En sliten midtbanekriger ser mot sidelinja på Aspmyra stadion.

Det er 19. september 2010, i det 79. spilleminutt.

Fjerdedommeren marsjerer mot sidelinja og holder opp innbyttertavla.

7.

Runar Berg trår mot sidelinjen, tar imot applausen fra publikum.

Inn for å prøve å redde Glimt-seier kommer 17 år gamle Daniel Berntsen.

I det Runar setter seg på innbytterbenken og får se Sandnes Ulf sette inn seiersmålet til 2-1, vet han det.

Det er slutt.

Over

– Jeg bestemte meg der og da, sier Runar.

– Karrieren min var over.

Dagen før kampen hadde han og de andre glimtspillerne fått den blytunge beskjeden om at trenerbautaen Øystein Gåre, som hadde betydd umåtelig mye for Runar personlig, hadde gått bort.

– Vi visste at han hadde vært syk, men det der var et sjokk. Det var sykt trist, altså.

– Var det medvirkende til at du la opp?

– Først og fremst handlet det om at det kom inn en 17-åring som rett og slett var bedre enn meg. Samtidig hadde jeg og Ørjan et helt annet prosjekt som tok all tid. Det var ikke riktig å fortsette.

For sesongen 2010 ble først og fremst en knallhard kamp utenfor banen for Runar Berg.

Bergingsaksjonen

Det begynte med en løs idé om en innsamlingsaksjon.

Runar og Ørjan, de to brødrene som hadde vært så markante de siste tiårene i Glimts historie, kunne ikke sitte stille og se på at klubben veltet overende på grunn av økonomi.

Situasjonen var prekær: Glimt sto med flere titalls millioner kroner i gjeld og klarte ikke å betale ut lønn til spillerne.

– Du ble dratt inn i det og hadde ikke noe valg. Vi måtte prøve å berge klubben, sier Runar.

– Vi tenkte at det er et marked her, for å selge bedriftspakker til Aspmyra for 15.000 kroner. Vi satte pengene på en sperret konto. Går Glimt konkurs, får du pengene igjen. Hvis ikke går pengene til Glimt. Det var dealen.

Nattmat

Runar hadde i kontrakten sin at han skulle inn i markedsavdelingen etter endt spillerkarriere. Snakk om å bli kastet ut i det.

Men snøballen begynte å rulle. Ildsjeler i Ballstad UIL i Lofoten donerte 5.000 kroner og utfordret Leknes FK.

– De skulle være kreative og ga 100 kilo skrei. Da var det i gang.

Folk solgte ved, noen stekte vafler og på Annas gatekjøkken kastet folk 200-lapper på Runar i nattmat-køen.

Mads Torrissen, som senere ble styreleder i Glimt, ga 100.000 kroner da Runar hadde 40-årsdag i oktober.

Totalt samlet Runar og Ørjan inn 2,2 millioner kroner. Og da direktør Bjørn Tore Hansen kom inn og fikk kommunen med på å kjøpe tilbake stadion, var redningsaksjonen fullført.

Åpen fremtid

Når Runar Berg går ut av portene på Aspmyra i sommer, er det for siste gang som ansatt i Glimt.

– Hva nå, Runar?

Spørsmålet er selvsagt.

Svaret er ikke like klart.

– Det blir vel kanskje noe eiendom, i første omgang.

Akkurat det har Runar drevet med på si i flere år.

– Arild dro meg med. Først var det enkeltleiligheter, så er det blitt litt større prosjekter sammen med Trond Tørdal.

Sentrumshagen i Bodø sentrum, der både Runar, Arild og lillebror Terje bor, er et slikt prosjekt.

Et næringsbygg på Burøya er et annet.

Og Berg-brødrene har gjort det godt økonomisk – selv om den virkelig største planen ikke har latt seg gjennomføre til nå.

I 2008 frontet Runar og Ørjan planene om et storhotell på Rønvikfjellet, på tomta der Turisthytta ligger i dag.

Diskusjonen har blusset opp igjen for fullt etter at hotellkongen Arthur Buchardt har meldt sin interesse for prosjektet.

– Alle folk har et forhold til Turisthytta. Selv feiret jeg 18-årsdagen min der og det finnes vel knapt noen som ikke har vært i et bryllup eller på en fest der oppe, sier Runar.

– Jeg skjønner at stedet engasjerer. Og jeg synes diskusjonen om et prosjekt der er sunn. Men det jeg håper er at planene blir noe av. Det hadde vært helt fantastisk med et hotell der. Tenk deg å sitte der i midnattssola!

Hva mer?

Kanskje blir det skolebenken neste for glimtveteranen.

– Jeg skulle jo gå skole, men før jeg rakk det begynte jeg å jobbe på sportsbutikken. Jeg skulle ta ett hvileår. Det ble til 30. Noe Mads Torrissen synes er rasende festlig.

Nå vurderer Runar å studere økonomi på Nord universitet.

– Da må jeg jo kjøpe meg ransel.

Tid får han i alle fall nok av, nå.

Barna – Sara på 15 og Lasse på 20 – er i ferd med å entre voksenlivet.

Runar selv er ungkar.

– Og trives med det. Det er vel egentlig bare blitt sånn. Jeg og Linda gikk fra hverandre i 2004, men vi har et veldig godt forhold i dag. Det er jeg glad for.

Men én ting er Runar Berg sikker på.

Han blir ikke fotballspiller igjen. Overhodet.

– Du kan vel si det sånn at karrieren min fikk et verdig punktum, sier han med et glis.

Ikke på Aspmyra i 2010. Men på Sagbakken stadion, i 2012, borte mot Stålkameratene.

En utrent Runar Berg hadde tilbrakt sesongen på benken for 3. divisjonslaget Junkeren, men mot laget fra Mo skulle han få sjansen som innbytter.

Han kom inn på stillingen 0-0.

Junkeren tapte 0-1.

Runar la opp. Igjen.

– Kanskje like greit, sier hovedpersonen selv.

8

notlob

Men Glimt hadde hentet Harald Martin Brattbakk og Tommy Hansen.

Jeg måtte stoppe opp et par-fem sekunder, før det demret at Tommy vel kom fra Mjøndalen før den sesongen. Han også hadde et høvelig morsomt skuddbein i den berømmelige 93-sesongen.

Men det må da være, i beste fall, en god overdrivelse at Runar har to cupmesterskap med Glimt, samt seriemester med Rosenborg i 1996.

1

Lignende temaer

Bilde

Fotball - Premier League

Fotball - Premier League

Bilde

Fotball - Internasjonal

Fotball - Internasjonal

Bilde

Fotball - Spill

Fotball - Spill

Bilde

Viking FK

Fortid og framtid - Viking for alltid

Bilde

Liverpool Football Club

Forum for the true reds - YNWA

Laster...