Det tok meg fryktelig lang tid å komme over cupfinalen i 2013, hele helga var i grunn katastrofe. Håpet forsvant da det begynte å gå rykter om at vi skulle spille 4-5-1 med en midtbanespiller som spiss sånn halveis på lørdagen i forkant. Allerede da kunne man begynne å smake på de ufordragelige timene man var i ferd med å oppleve.
Tiden leger alle sår sies det, men så finnes det ingen regel uten unntak da. Denne satt rett og slett for langt inne, og gjorde nærmest like vondt året etter, og året etter der igjen. Faktisk forsvant ikke smerten før en kald septemberkveld i fjor.
Rosenborg avgjør Tippeligaen på Aker stadion. Gullet hadde i praksis vært i boks lenge, så selv om gleden var stor var den ikke overveldende, det var forventet, og det var fortjent. Men så begynte hodet å jobbe, å sette ting i perspektiv: Hvor vanvittig ville ikke et sånt nederlag svi? Å tape en cupfinale mot Molde på nøytral grunn er surt, men det er en opplevelse jeg tar hundre av hundre ganger før jeg vil se Molde feire gull på Lerkendal stadion. Da rykker jeg heller ned.