Da er det vel dags for å fortsette med litt historie før jeg blir så trøtt at jeg ikke gidder.
OPPTUREN: 1961-1970
Denne perioden skulle vise seg å bli svært så innholdsrik for Everton og mang en legendarisk spiller hadde Goodison Park som hjemmebane i løpet av disse årene. Det skulle også bli en suksessrik periode og en stor del av æren for det faller på skuldrene til to menn; den nye klubbformannen John Moores og den nye manageren Harry Catterick. Moores hadde tjent en formue på Littlewoods kjeden og satt dermed med både økonomien og viljen som skulle til for igjen å føre Everton opp blant de aller beste. Catterick hadde på sin side spilt spiss for Everton på slutten av 40-årene og hadde både bagasjen og evnene som skulle til.
Suksessen lot ikke vente på seg. Med et lag spekket med profiler som f.eks. Roy Vernon (24 mål), Alex "The Golden Vision" Young (23 mål), Brian Labone, Gordon West, Billy Bingham og Jimmy Gabriel vant Everton sitt sjette seriegull i 1962/1963 sesongen. De var derimot noe uheldige i Champions Cup trekningen og røk ut mot det italienske storlaget Inter Milan etter først å ha spilt 0-0 på Goodison for så å tape 1-0 på San Siro. Flere av disse spillerene skulle likevel få mer å juble for utover 60-tallet.
I 1966 var de for første gang på 33 år igjen i FA cup finalen, godt hjulpet av nye stjerner som midtbanespilleren Colin Harvey (som kom fra egne rekker), venstrebacken Ramon "Ray" Wilson (som kom fra Huddersfield) og spissen Fred Pickering (som kom fra Blackburn for rekordsummen £85000). Finalen mot Sheffield Wednesday skulle gå inn i historien som en av de mest dramatiske. Catterick hadde overrasket alle (ikke minst BBC kommentatoren) ved å velge den relativt ukjente spissen Mike Trebilcock framfor den etablerte Pickering (som riktignok nettopp hadde returnert fra skade) og til å begynne med så det ut til å være et dårlig valg. Sheffield Wednesday spilte bra og ledet 2-0 et stykke ut i andre omgang. Men så fikk Catterick betalt for gamblingen; Trebilcock slo til og scoret to mål på rappen. Everton tok deretter over spillet og ti minutter før slutt scoret vingen Derek Temple etter en fin solo prestasjon. Kampen var avgjort og Everton var FA cup mestre for tredje gang! Kuriøst nok var det for øvrig kun andre gang i historien at et lag hadde kommet tilbake og vunnet etter å ha ligget under med to mål i en FA cup finale.
1966 var også et begivenhetsrikt år på andre fronter. England var vertsnasjon for verdensmesterskapet i fotball og flere av kampene ble spilt på Goodison Park, deriblant kvart-finalen mellom Portugal og Nord-Korea og semi-finalen mellom Vest-Tyskland og Portugal. England vant som kjent VM finalen mot Vest-Tyskland og i løpet av turneringen steg naturlig nok både verdien og anseelsen til de engelske spillerene. Mest ettertraktet av alle var løpsmaskinen og terrieren Alan Ball og etter kraftig kniving med Leeds United så signerte Ball for Everton i august 1966. Overgangssummen, som var på svimlende £110000, var ny rekord. Året etter ble Howard Kendall hentet inn fra Preston North End for £80000 og med det så ble en av de beste midtbanetrioene i ligahistorien (Kendall-Ball-Harvey) født. Med Los Tres Magnificos på plass så var det stor spenning og høye forventninger blant fansen foran 1967-68 sesongen, men laget innfridde bare delvis. Riktignok kom Everton til FA-cup finalen, men etter et overraskende tap mot West Bromwhich Albion, som de attpåtil hadde slått 6-2 i serien tidligere i sesongen, måtte skuffede supportere ta til takke med en femte plass i serien og fint lite sølv i skapet.
En ny opptur var allikevel i emning og etter først å ha endt på tredje plass i 1968/69 sesongen så slo Cattericks gutter til igjen og vant serien i 1969/70, hele 9 poeng foran Leeds United (det hadde vært 17 poeng foran med dagens system). Everton endte til slutt opp med 66 poeng den sesongen, 1 poeng bak rekorden til Leeds united fra sesongen før, noe som hadde vært totalt 95 poeng med dagens system. Det tallet sier vel sitt om hvor bra dette Everton laget var i sin tid. De største profilene fra dette vinnerlaget var den 20 år gamle spissen Joe Royle (23 mål), den 19 år gamle spissen Alan Whittle (11 mål på 15 kamper), Brian Labone, Gordon West samt Los Tres Magnificos som fremdeles regjerte på midtbanen.
Laget til Catterick hadde tilsynelatende en strålende fremtid foran seg, men slik skulle det ikke gå og 70-tallet skulle vise seg å bli en tørkeperiode for Everton.
Neste: 1971-1981