Nye VGD er lansert! Mer informasjon

1522 ord om Mansfield og Liverpool

Ja, så har det altså skjedd. 6.januar 2013 – en dag jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve, og da tenker jeg ikke på verden angivelig skulle ha gått under for drøye to uker siden, men derimot dagen da de to foreningene som ligger nærmest mitt fotballhjerte på balløya møttes til en obligatorisk kamp. Det var liksom slik at de to verdenene aldri kom til å kollidere. Jeg mener, Liverpool er og blir et PL-foretak, mens Mansfield for tida er inne i sin femte sesong på Conference-nivå, og kommer nok aldri, om jeg så tar på meg den største optimisthatten som er tilgjengelig på markedet, til å avansere noe særlig høyere i hierarkiet enn midtsjiktet av League One.

Skjønt, når sant skal sies, har jeg ikke fulgt så fryktelig intenst med på engelsk fotball de siste par sesongene. Joda, resultatene til både Mansfield og Liverpool har jeg selvsagt fått med meg, men utover dét må jeg ærlig innrømme at fotballinteressen har vært i en bølgedal det siste halvannet året. Og kanskje nettopp derfor var gårdagens kamp akkurat det jeg trengte for å få den halvsovende fotballgløden ut av dvalen. Det begynner å nærme seg to år siden sist jeg var over på balløya, og fram til jeg så TV-bildene fra Field Mill (selv om jeg er evig takknemlig for den innsatsen John Radford har lagt ned for å gjenreise klubben, kommer jeg likevel aldri til å omtale Stags’ lekegrind som One Call Stadium) hadde jeg egentlig ikke savnet det noe særlig heller. Det er rart med det: De første tretti årene av mitt liv så jeg nøyaktig to livekamper i England, de påfølgende seks årene var jeg til stede på 35 kamper, på alle nivåer fra Premier League til Northern Premier sitt andrenivå (nivå 8 i pyramiden). Jeg tror det rett og slett ble en overdose fotball, slik at det plutselig ikke var like spennende lenger å reise over på kamp. Men som sagt, etter å ha blitt servert gårsdagens festforestilling fra Field Mill har det begynt å krible i reisefoten igjen.

Nåvel, før avspark hadde jeg litt splittet lojalitet. Jeg hadde nok en viss anelse om hvilket lag jeg kom til å heie på når det kom til stykket, men det er jo rart med det der. Jeg har jo tross alt hatt et nært forhold til Liverpool FC helt siden en høstdag i 1982, da Ian Rush regelrett eide Everton i en NRK-overført tippekamp, mens forholdet til Mansfield på sin side bare startet med at jeg valgte dem som en helt tilfeldig fjerdedivisjonsklubb på gamle Championship Manager 2 en gang i 1998 eller deromkring – og slo ikke ut i full blomst før jeg dro på min første pilgrimsferd til Field Mill våren 2006. Det gikk imidlertid som jeg hadde forventet; det var herrene i gult og blått som ble gjenstand for min sympati i denne kampen, selv om det virkelig føltes helt surrealistisk å holde med en motstander av Liverpool. Nå er det sikkert enkelte LFC-fanatikere som leser dette og beskylder meg for å være en sviker, men greit nok: Jeg står inne for mitt valg, og hvis det faktum at jeg i én helt spesiell enkeltkamp for første gang på tredve år heiet på motstanderlaget gjør meg til en judas, javel, da er jeg en judas.

Selve kampen har vel de fleste av debattpanelet her inne sett, så jeg skal fatte meg i korthet om den. De første ti minuttene var ren overkjøring, og jeg må innrømme at jeg fryktet stygge sifre etter at Sturridge satte inn det første målet allerede etter sju minutter. Det var også kun en god Alan Marriott i Stags-buret, samt helhjertet defensiv innsats fra Dempster, Geohaghon, Clements og Meikle, m.fl. som gjorde at kampen ikke var avgjort allerede før halvtimen hadde passert. Men så virket det sakte men sikkert at Mansfield-spillerne begynte å legge fra seg respekten. Matt Greens skuddforsøk drøye ti minutter før halvtid var vel strengt tatt hjemmelagets eneste kvalifiserte målsjanse før halvtid, men da lagene kom utpå banen igjen etter pause kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne. Mansfield herjet. Med Liverpool. Jeg vil tro flertallet av mine røde supporterkolleger gremtes i godstolen over det som skjedde der ute på matta, og hadde motstanderen vært en hvilken som helst annen klubb fra de lavere divisjonene ville jeg sikkert gjort det samme. Green, Briscoe, Meikle, Howell. Alle hadde godt kvalifiserte skuddforsøk som tvang Brad Jones til å vise seg fra sin beste side, og det var egentlig synd at Greens hælspark ikke gikk inn, for dét ville i så fall blitt et mål som ville inntatt historiebøkene, og blitt vist på TV om igjen og om igjen og om igjen.

I stedet ble det altså Suárez som fikk den ene sjansen han trengte, og satte inn 2-0 under nokså kontroversielle omstendigheter. Bare for å ha sagt det: Ja, målet skulle vært annullert. Alle mennesker, selv de som har kikkertglass i Liverpool-brillene, bør være i stand til å se dét, selv om det ikke er noen viljehands. Men det er nå engang dommeren som dømmer, og jeg bærer ikke nag til Suárez som følge av dette målet. Som Paul Cox sa etter kampen: 99 av 100 spillere ville gjort det samme. Arne Larsen Økland ble i sin tid en flaggbærer for fair play da han i en kamp mellom Bayer Leverkusen og Bayern München i 1981 gjorde dommeren oppmerksom på at et ”mål” han hadde fått kreditert egentlig bare gikk inn gjennom et hull i nettveggen. Dette er selvsagt en flott historie, men det som ikke fortelles like ofte er at Leverkusen på dette tidspunktet allerede ledet 3-0, og at Økland allerede hadde scoret hat-trick. Da har man råd til å være ærlig. Det har man ikke når man kun leder med ett mål, og står i fare for å kunne bli påført klubbens mest ydmykende nederlag på 54 år. Så nei, jeg bærer ikke nag til Suárez, og jeg velger inntil videre å tro at jeg ville sagt det samme om vi hadde byttet Suárez ut med Robin van Persie i en tilsvarende situasjon. Skjønt, helt sikker er jeg ikke.

Kampen gikk ubønnhørlig videre, og Mansfield la seg ikke ned for å dø selv om de hadde fått 0-2 i fleisen – og det var intet mindre enn utrolig fortjent da Matt Green, som forøvrig spilte en fenomenal kamp, banket inn Stags’ redusering, og hadde man hatt de berømte marginene på sin side kunne godt Green eller noen av de andre fått pirket inn en utligning helt på tampen. Nåvel, fotballen kan være brutal, og selv om det ble (en forventet) cupexit, så er jeg stolt av innsatsen til gutta. Og selv om det hadde vært gøy med en omkamp på Anfield, så er det egentlig bare like greit at cupeventyret nå er over, for det har jo vist seg om og om igjen at et langvarig cupeventyr ofte virker distraherende på ligaspillet (og i så måte passer det utmerket at en potensiell opprykkskonkurrent som Luton har gått videre til 4.runde), og som en hedersmann ved navn Shankly en gang sa: ”The League’s our bread and butter” – også i Mansfield Town. Stags ligger for øyeblikket på en 9.plass i Conference, men med 3-4 hengekamper til gode på de fleste lagene foran, så playoff er definitivt innen rekkevidde. Eller for å si det på en annen måte: Hvis Mansfield spiller like bra i de 24 gjenstående ligakampene, forventer jeg at denne sesongen ender med playoff. Ja, selv direkte opprykk er fortsatt ingen umulighet. Det er i skrivende stund 13 poeng opp til tabelltoppende Grimsby. Som har spilt fire kamper mer.

Jeg må forresten også få lov å påpeke at selv om det var Liverpool som sto på motsatt banehalvdel, så er jeg ikke enig med TV2s utskremte kommentator i at dette var en ”Once in a lifetime”-event for Mansfield. Vi skal tross alt ikke lenger tilbake enn 2008 for å finne sist Stags fikk besøk av en PL-klubb i FA-cupen, den gangen i form av Middlesbrough, som vant 2-0. Eller hva med det som skjedde to sesonger tidligere, da man i samme turnering fikk den noget tvilsomme æren av å spille bortekamp mot Newcastle foran 45000 tilskuere på St. James’ Park, hvor forøvrig hjemmelaget måtte vente helt til klokka hadde passert 80 minutter før Alan Shearer fikk hull på byllen, og scoret kampens eneste mål. Og det er vel ingen blant den eldre garde i Mansfield som noensinne kommer til å glemme 3-0-seieren over West Ham i 1969. Poenget mitt er at Mansfield Town faktisk er en profesjonell klubb med lange tradisjoner, som spilte nesten åtti sammenhengende år i Football League før nedrykket for noen år siden, og ikke en gjeng ”glade amatører” som aldri noensinne hadde møtt en storklubb. Jeg tror til og med at Adam Murray har spilt mot Liverpool tidligere, da han i sine yngre dager representerte Derby.

Nåvel, for undertegnede var uansett gårsdagens kamp var en ganske surrealistisk opplevelse, for jeg hadde som nevnt aldri forventet at mine verdener skulle kollidere på denne måten. Men nå har det altså skjedd, og jeg er glad for at jeg fikk oppleve det.

34
18 svar

18 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

OleKjole

Strålende innlegg Stinkfist. Har lenge lurt litt på hvorfor du ikke har vært like aktiv på ØB, men når du sier det som det er mer dalende interesse og det hele så er det jo forståelig.

Når det gjelder hva TV2s kommentator sier, så er det vel ikke så mye å henge seg opp i. Syns man hører den samme regla vært år, om hvor fantastisk prestasjon det er for et eller annet non-league lag å komme seg til 3. runde, og samtidig være så heldig å møte en eller annen klubb fra det forjettede land. Selvfølgelig, god prestasjon, men det er jo alltid noen non-league lag med, og til og med noen som stabler seg videre til 4. runde, som Luton. Da begynner vi å snakke. Hva er rekorden for non-league? Kvarten?

1

mikemodano

Hva er rekorden for non-league?

Tar man utgangspunkt i etterkrigsperioden, saa er femte runde rekorden, og man skal jo ikke lenger enn to aar tilbake, da Crawley, den gang i Conference Premier, først forsvant ut av turneringen da de ble stilt mot Manchester United paa Old Trafford. I likhet med Mansfield i helgen, holdt femtenivaalaget ogsaa den gang tapet nede paa minst mulige margin.

Den lavest rangerte klubben som noensinne har kvalifisert seg for tredjerundespill er Chasetown, som den gang i 07/8 hørte hjemme i Step 4-ligaen Northern Premier League Div I South, og som møtte Championship-laget Cardiff hjemme i Staffordshire. Tap 1-3, etter at de vel hadde tatt ledelsen 1-0. Og da hadde man i andre runde staatt for en av FA-cupens aller største prestasjoner gjennom alle tider, da man slo ut Port Vale fra fem nivaaer over, saagar etter omkamp. Chasetown rykket vel opp til Northern Premier League Premier Division etter den sesongen, men har siden hatt tilbakefall, og er naa igjen paa plass i NPL Div I South.

3

ulfarne

Det var 1615 ord. Jeg telte!

1

CockFosters

WOW Telte du så mange ord

1

tommymann2k

Legendarisk navn på trådstarter.

1

Kvitlauk

Uten å gjette altfor mye, så vil jeg tro at trådstarter er Tool-fan.

1

Stinkfist

trådstarter er Tool-fan.

Bingo.

2

Tungtid2

Imponerende det Mansfield gjorde for å hedre di 96.

Håplaust det L.pool supporterene sang til Mansfield supporterene

1

oyvindherman

Håplaust det L.pool supporterene sang til Mansfield supporterene

?

1

JFT_96

Håplaust det L.pool supporterene sang til Mansfield supporterene

Noe som har skjedd som jeg ikke har fått med meg her?

1

Stinkfist

I kamptråden blir det påstått at noen Liverpoolsupportere skal ha sunget noe sånt som "Your support is fucking shit", men jeg har ikke lest noe andre steder som backer opp denne påstanden. HVIS det har skjedd er det selvsagt klasseløst, men i så fall dreier det seg nok uansett om et svært lite mindretall.

1

Lignende temaer

Bilde

Fotball - Norsk

Fotball - Norsk

Bilde

Fotball - Internasjonal

Fotball - Internasjonal

Bilde

Fotball - Spill

Fotball - Spill

Bilde

Viking FK

Diskusjon om Viking FK

Bilde

Liverpool Football Club

Forum for the true reds - YNWA

Laster...