Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Fra Nord-Irland til Sør-Sudan [FM 2017]

Fra Nord-Irland til Sør-Sudan - en omstreifende managers beretninger

Forord

Dette er en historie som omhandler min fiktive karrière som manager i dataspillet Football Manager 2017. Jeg starter uten jobb, uten erfaring og uten trenerlisenser og har som ambisjon å passere Sir Alex Ferguson på spillets Hall of Fame ved å føre så mange klubber i så mange land som mulig til suksess og trofeer. Årsaken til dette målet er at jeg tidligere har hatt veldig vanskelig for å dra fra klubber på FM, eksemplifisert gjennom min forrige save, som var på FM 2015 og varte til 2051, men bare via tre klubber: Derby, Athletic og Rennes (til sammen 13 CL-trofeer og tre ubeseirede sesonger i serien, for å selvskryte litt).

Akkurat hva så mange som mulig innebærer er jeg litt usikker på. “Problemet” tidligere er at jeg så fort blir glad i klubbene jeg havner i og finner alltid nye mål som holder det gående. Når man har kommet seg til øverste divisjon vil man etablere seg, så vinne serien, så vil man ha ha kontinental suksess, så vil man dominerer og gå ubeseiret i serien og se den egenproduserte verdensklassespissen slå alt av rekorder osv. Så jeg skal i alle fall forsøke å ta nye jobber så snart det dukker opp interessante muligheter og i alle fall flytte meg fra landet hvis jeg er så heldig å etablere et lag som nasjonens dominerende kraft.

Formatet på dette kommer nok mest til å være rabling og fabulering om det som skjer og litt rundt selve spillet. Ikke forvent opplistinger av kampresultater, spillerstatistikk osv, men ved forespørsler om skjermbilder vil selvfølgelig bli besvart. Gjennomganger av spillertropper med presentasjon av spillerne synes jeg kan være gøy å lage, men det er nokså arbeidskrevende med alle skjermbildene som kreves, så jeg vil ikke love noe her heller. For de som har vært innom tråden Football Manager 2017 på det selvsamme forum har dere kanskje merket dere noen lengre innlegg fra meg, og det er disse som vil danne basis for starten av historien.

Erfaring fra 2017-utgaven av Football Manager i det dette spillet startes begrenser seg til en drøy sesong med Derby – det endte med opprykk via playoff, men en stusslig start på sesongen i Premier League med null seire på de seks første kampene etter et veldig enkelt program. Siden jeg har spilt med klubben tidligere var motivasjonen fraværende og dette spillet var uansett bare tiltenkt som en test av spillet. Jeg ville ha en ny utfordring, og dermed var ideen til spillet du nå leser om født.

Spillets start er 1. juli 2016. Ligaer som ble lastet inn ved spillets start ser du her (her skal det nevnes at jeg er åpen for å laste inn ligaer underveis og at Nederland ble lagt til etter første sesong). Jeg startet altså uten jobb med ingen spillererfaring og ingen trenerlisenser. Det eneste jeg har huket av for er disable attribute masking. Jeg spilte med sistnevnte og valgte 1 i attributtene player knowledge og youngster knowledge med Derby, og ser for meg at utfordringen med et lag i bunnen av ligasystemet med få og dårlige scouter ville blitt for stor, om enn mye mer realistisk. Jeg feiget i alle fall ut og kan nå se ferdighetene til alle spillerne i verden.

Avslutningsvis må det også sies at det er ytterst usannsynlig at jeg kommer meg til Sør-Sudan, slik tittel antyder. Den nasjonale ligaen der er utrolig nok ikke med på FM, og selv om et landslagsoppdrag er teoretisk mulig så er det nok heller usannsynlig. Kanskje kunne Sør-Korea heller vært brukt - en trenerjobb der er i alle fall ikke umulig - men i mine ører klinger det liksom ikke like bra som Sør-Sudan. Uansett, tiden vil vise hvor FM-vinden fører meg.

8
107 svar

107 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

9ppon

Del 34: Verdensmesterskapet i fotball 2062 og den endelige sorti

Det siste jeg gjør før ferien starter er å sette opp en ny formasjon, bred 4-2-3-1 med vinger. Dette fungerer bra når jeg returnerer for å lede laget i kvalifiseringen, som igjen ender med 6-2-0. Mitt Italia er klar for et nytt mesterskap, men faktisk kunne vi med tap borte mot Norge i siste kvalikkamp endt på andreplass, så veldig overbevisende var det ikke. Etter det sterke EM-sluttspillet i fjor må vi nå likevel innfinne oss med å være blant forhåndsfavorittene, med Brasil, Tyskland, Nederland, Argentina og Frankrike som de andre kandidatene - the usual suspects, med andre ord.

I gruppespillet får vi igjen England, samt Nigeria og Irak - å bli blant de to beste her skal være overkommelig. Stammen i laget er den samme som for to år siden, men vi har som nevnt endret på formasjonen og spiller nå med vinger, som vil bety noen nye ansikter i troppen. Førsteelleveren nærmer seg et snitt på 30 år og er spekket med rutine, noe jeg håper kan bli avgjørende i mesterskapet vi nå går inn i. Esposito får plassen som spydspiss, Ludragnani er innovervendt høyreving/raumdeuter, mens Mattia Conforti og Alex Lolli vil rullere på den mer klassiske vingrollen på venstresiden. Bifulco er å finne i “hullet” som rein tier, mens jeg satser på at Niccolai og Damiano Testardi klarer å styre den sentrale midten uten å gi fra seg for mye rom - akkurat dét er for meg et av usikkerhetsmomentene. Midtstopperne Emerson Ramos og Pietro Crispoltani er verdensklasse, det samme er backene Benevelli og Matteo Colombo, men sistnevnte brakk dessverre beinet i mars og er ikke klar for VM. Dermed er høyreback lagets svakhet ettersom Marco Montalti er den beste backupen vi har. Keeperplassen er også et spørsmålstegn, noe som må sies å være svært ukarakteristisk for Italia. Babajideh Ezeh spilte EM og får, etter litt testing i kvalik- og treningskamper, fornyet tillit i Canada. Han er for all del helt ok, men noen stor italiensk keeper i tradisjonen til Dino Zoff, Walter Zenga og Gianluigi Buffon er han ikke akkurat. På benken har vi ok dekning, noe som er viktig da det i et forhåpentligvis langt mesterskap er nødt til å bli rotering.

Vi åpner gruppespillet med den vanskeligste motstanderen. Det overrasker meg litt at England ikke er blant favorittene, for med en meget solid stamme Barrow-spillere bør de kunne slå fra seg. England har vunnet både EM og VM to ganger på spillet, men alt det er lenge siden nå. Forrige VM ble det tap mot nabo Skottland i kvartfinalen, mens de i EM for to år siden kom sist i min gruppe, som noen kanskje husker. Tospannet Danny Dunn og Bryan Lane er et hverts forsvars mareritt - de to har scoret nøyaktig 100 landslagsmål på til sammen 84 kamper! Begge ble hentet av meg som 16-åringer til Barrow, og det samme ble Darnell Tanner, en av de beste backene jeg har sett på dette spillet. De var alle unge da jeg forlot Barrow for fire år siden, så det er gøy å se at de har blitt så gode som jeg hadde håpet og trodd, men akkurat i kveld er det greit om de tar det litt rolig. Kampen åpner med et smell når Ludergnani banker inn 1-0 etter tre minutter. Emerson Ramos blir så utvist etter halvtimen for en håpløs sklitakling midt på banen. Bryan Lane utligner like etter og øker til 2-1 tjue minutter før full tid. Med under ti minutter igjen redder Conforti ett poeng og vi får et godkjent 2-2-resultat i åpningskampen. Med tanke på at vi spilte én time med en mann mindre og at vi i banespillet likevel var best, så er ikke uavgjort noe å deppe over.

I den neste kampen vinner vi greit mot Nigeria, før vi avslutter med at reservene valser over Irak. Det blir likevel andreplass i gruppa på dårligere målforskjell enn England. Sluttspillet er som alle vet der VM for alvor begynner, og vi starter med en vrien motstander i Argentina. La Albiceleste slo mitt Italia i VM-finalen i 2046, ellers har det blitt mye kvart- og semifinaler på de i VM-sammenheng. Laget nå er ikke like bra som de beste argentinske årgangene, men høyreving Leonardo Paolorossi har vært fantastisk for Lille og var gullballvinner tre strake år fra 2057 til 2059, så det er ingen tvil om hvem som er den store trusselen. Argentina begynner best og har to farlige sjanser de første ti minuttene. Det blir så mer jevnt, med flere sjanser til begge lag i en åpen og morsom førsteomgang, dog uten mål. Andre omgang fortsetter med en rekke sjanser til begge lag, men det er først etter 67 minutter at målprotokollen åpnes. Fernando Bifulco får rom og kommer til skuddhold på 20 meter og dunker ballen i krysset, 1-0 Italia. Kampen fortsetter å bølge frem og tilbake. Vi er best og er nærmere 2-0 enn 1-1, men det blir ikke flere mål, og vi er klare for kvartfinalen med 1-0.

I kvartfinalen møter vi Portugal, et landslag jeg ledet med mindre suksess i EM 2036. Den gang ble det kvartfinaletap med en meget god portugisisk generasjon til disposisjon. De siste årene har det som regel stoppet i åttendedels- eller kvartfinalen, med finaletap i EM 2056 som et unntak. De har i 2062 et solid landslag, men uten de helt store stjernene. Kampen starter nokså rolig og igjen er det Bifulco som må ta ansvar. Etter 36 minutter får han ballen på 18 meter og dunker den hardt i nærmeste hjørne - nok en nydelig scoring av vår ledestjerne. Portugal utligner på en kontring ikke lenge etter, og dermed står det 1-1 til pause. I andre omgang begynner Portugal best, men rett før timen spilt ruller vi nydelig opp og foran kassa står Bifulco og ordner 2-1 med sitt andre for kvelden. Derfra og inn har vi god kontroll og surfer inn til 2-1 og semifinaleplass. En knepen seier i en jevn kamp der Bifulco er tungen på vektskålen.

I semien møter vi overraskelseslaget Sveits - aldri et VM uten en overraskelse. Alpelandet har en solid årgang og spiller sitt tredje strake VM-sluttspill, men semifinale er selvfølgelig langt over forventning og vi er soleklare favoritter. Frankrike og Spania møtes i den andre semifinalen, så her er vi igjen heldige som har den enkleste motstanderen. Det begynner som vanlig å bli mye slitne bein nå mot slutten av mesterskapet, så jeg tar derfor sjansen og sender utpå flere reserver. Esposito er et av førstevalgene som er med, og han viser hvorfor med to kliniske avslutninger som fører oss opp til 2-0 før 20 minutter er spilt. Sveits reduserer, men utover andre omgang viser vi oss klart bedre, og midtveis fullfører Esposito hattricket sitt før Testardi fastsetter sluttresultatet til 4-1 like før slutt. En glimrende gjennomføring der vi også får spart beinene til noen viktige spillere. Italia er klar for sin andre strake mesterskapsfinale, så får vi håpe det går bedre denne gangen.

Vi får en reprise av VM-finalen i Berlin i 2006, den gang Zidane skallet ned Materazzi og Fabiano Grosso scoret på det avgjørende straffesparket som sikret Italia deres fjerde VM-gull. 56 år senere møtes de samme to lagene igjen, denne gangen på BMO Field i Toronto, Canada. Frankrike står på spillet kun med den ene VM-tittelen fra 1998, men EM er vunnet i 2032 og 2036. De to siste VM-sluttspillene har endt i kvartfinalen, men nå er de altså i finalen. Troppen er minst like god som vår, men vi er heldige og slipper å møte verdens beste spiss, Sylvain Lecomte, som skadet seg i andre gruppespillkamp (etter hattrick i første kamp). To av stjernene på laget som derimot spiller er gamle kjenninger av meg fra Barrow, Mohamed Amara og Killian Le Guern. Også Israel Babin, Ousmane Diop og Ahmed Al Ramli er verdensklassespillere, så her er det nok å skulle forsvare seg mot, også uten Lecomte.

Vi var så heldige at vi fikk spart noen av våre nøkkelspillere i semifinalen, og stiller derfor med toppet lag med relativt friske bein. Begge lagene går ut i lignende 4-2-3-1-formasjoner, så gjenstår det å se hvem som lykkes best. Vi kommer tidlig til to store målsjanser, men det er først på den tredje at ballen sitter i nota. Ludargnani scorer på en heading etter endel klabb og babb i sekstenmeteren og vi leder 1-0. Like etter spiller vi oss fint opp på høyresiden og foran kassa står Esposito, 2-0. Vi fortsetter å kjøre på, og før halvtimen er spilt har Esposito scoret igjen, denne gangen etter lekkert kombinasjonsspill med Bifulco og Benevelli på venstresiden. Vi kjører over Frankrike og skal nå virkelig gå på trynet for ikke å vinne VM. Bifulco scorer på et frispark etter 50 minutter, og etter det skjer det ikke stort utenom at Diop scorer et trøstemål mot slutten. Mitt Italia vinner 4-1 og er dermed verdensmestere!

VMs drømmelag består utelukkende av italienere i den bakre fireren pluss keeper og med Conforti og Bifulco på midtbanen. Esposito er latterlig nok kun på benken, tross tre mål i semien og to i finalen, siden det er to andre spisser som har scoret 8 mål i VM. Bifulco er for meg VMs beste spiller - banens beste i åttendedelsfinale, kvartfinale og finale sier sitt, men får likevel ikke hverken gull-, sølv eller bronseballen for sine prestasjoner. Akk, ja, det viktigste er uansett at Italia vinner VM i 2062. Mesterskapet var virkelig en utladning og nå er det på tide å legge inn årene for en gammel mann. Mitt siste mål er oppnådd og jeg kan omsider trekke meg tilbake fra fotballen med hodet fullt av gode minner.

12

9ppon

Del 25: Mainz maler på

Jeg må nesten følge nummereringen som gjelder i tråden og dermed er dette del 25, men det hadde vært del 52 i den andre nummereringen og jeg derfor klar tittelen “Kortstokken full”, som jo byr på mange fristende kortmetaforer. Akk, ja.

Vi dominerte totalt tysk fotball i fjor med et ungt lag som også klarte semifinale i Champions League, så jeg tenker det kan være greit å ikke gjøre for store utskiftninger. Når vi snakker ungt så er det riktignok kun fem spillere under 23, men når eldstemann er 26 så er omtrent hele stallen på vei inn i det som normalt er fotballspilleres beste år (det skal også sies at det her mangler to-tre unggutter som fikk spilletid i år). Håpet er at hele gjengen nå skal få en kollektiv formtopp og ta oss til neste nivå i Europa.

Det kommer bud på Pradeau på £114 millioner inkluderte klausuler fra Manchester United. Et anseelig bud, men noe mindre enn jeg vil ha da jeg synes han i det minste bør slå overgangsrekorden på £116M. Jeg er for hard i forhandlingene og United trekker seg. Han sier seg fornøyd med å bli i klubben like etter da interessen fra United forsvinner. Léo er skadet, så han kommer det ikke bud på i dette overgangsvinduet. Jeg henter Thomás Bazán fra Bayern for £32M som forsikring om en av dem skulle dra, og da er egentlig midtbanen litt overbefolket og jeg stiller meg åpen til et salg av rekordkjøpet Leko, som ikke imponerte nevneverdig forrige sesong, men det blir ingen salg før jeg rett før vinduet selger midtstopper Jean Vieira for £41M(£64M med klausuler). Et greit lite overskudd da jeg kjøpte han for £30M i fjor og salget er faktisk en nødvendighet siden klubben går med et voldsomt driftsunderskudd hvert år. Det åpner også for spilletid for yngre krefter som har prestert bra når anledningen har vært der. Samlet vil jeg tro det er mitt roligste sommervindu til nå i karrieren med bare ett salg og én spiller til førstelaget inn (en håndfull unggutter blir det som alltid).

Bundesliga sparkes i gang og vi fortsetter der vi slapp forrige sesong. Rekken med seire ender først mot de upopulære oksene fra Leipzig, som foreløpig ser ut til å være eneste mulige utfordrer til seriegullet denne sesongen. Vi er i kjempeform og Bayerns Bundesliga-rekord for strake seire fra 2018 på 18 kamper knuses med 25 strake vinster. Det blir ikke tap i serien i 2042 og vi er dermed godt foran halvveis. Eneste tapet til nå denne sesongen kom mot Bayern i supercupen, som måtte utsettes flere ganger på grunn av tett kampprogram og dermed kom rett etter landslagspausen i september. Det kan her også bemerkes at det i München er bygget en ny stadion med navn Beckenbauer Arena som har plass til hele 113 146 sjeler og som dermed vel er verdens største fotballstadion, med forbehold om at det ikke det har dukket opp noen andre nye stadioner jeg ikke har fått med meg. Bare synd Bayern er så svake om dagen.

Venstreback Mahir Karic blir ved nyttår meget velfortjent kåret til European Golden Boy for 2042, og fullfører en dobbel ettersom Carlos Torres (med en langt svakere sesong i år) tok prisen året før. Totalt er det min femte vinner av prisen (de tre forrige kom i 2034, 2035 og 2036 med Benfica). Dessverre har jeg aldri vært i nærheten av å ha en spiller som vinner av den mer prestisjetunge storebroren Ballon d’Or. Ryktet til spillerne er nok delvis avgjørende, men jeg har aldri hatt noen i nærheten prestasjonene til for eksempel José Peres, så det er helt fair. I World Player of the Year-kåringen, som alltid har samme vinner som Ballon d’Or, har jeg aldri hatt noen på topp tre, så det må nok et lag med flere Champions League-titler til for å få de mest prestisjetunge individuelle titlene.

Gruppespillet i Champions League blir nok en gang grei skuring, men dessverre er det tilbake til gamle synder i utslagsspillet. Vi trekker Roma og med 1-1 borte i en god kamp fra vår side ser det bra ut. Hjemme tar vi tidlig ledelsen, og det hele ser meget kontrollert ut. Så scorer Roma to på sine eneste avslutninger i kampen det siste kvarteret - med andre ord FM i et nøtteskall. Med mine ambisjoner om å vinne bøtta så er det nokså krise å igjen ryke ut i første utslagsrunde.

Heldigvis er det trøst på hjemmebane. I serien ser vi oss aldri tilbake og ender ubeseiret med 92 poeng, tangering av Bayerns rekord rad fra 2022. Kun 14 mål i mot er utrolig med en såpass offensiv formasjon jeg bruker, og i tillegg kom seks av målene på de siste seks kampene etter tittelen var sikret. Det er min tredje ubeseirede sesong i ligaspill, de to første kom i Ajax tilbake i 2029/30 og 30/31. Bayern gikk forøvrig også ubeseiret i Bundesliga i 2026/27-sesongen.

I cupen kommer vi oss enkelt til finalen med 23-0 i målforskjell på de fem kampene. I finalen møter vi Dortmund og får faktisk litt kamp. Det ser greit ut, men i kampens siste sekund scorer Bundesligas toppscorer Abdullah Akar og vi må ut i ekstraomganger med 2-2. Heldigvis ror vi det i land og tar vårt tredje cupgull med seier 3-2.

Det er altså totaldominans nasjonalt, men i Europa er vi langt unna å hevde oss denne sesongen, så derfor synes jeg likevel sesongen er en liten fiasko. Jeg har litt vanskelig å se hvor vi realistisk sett kan forbedre stallen, men et par utskiftninger forventer jeg likevel i sommerens overgangsvindu. Jeg prøver å holde en viss tysk stamme i laget som kanskje holder oss noe tilbake, men for meg er det viktig å legge litt begrensninger for å holde en viss sjarm i klubben. Førsteelleveren ser omtrent slikt ut pr nå, og selv om det ikke er mer enn tre tyskere i oppstillingen er det seks andre i troppen som med min rotasjonspolitikk får godt med spilletid.

Igjen er det forsvarsspillerne som utmerker seg mest med topp seks sortert etter gjennomsnittsrating og spesielt er det backene som har vært børsvinnere siden jeg gikk over til formasjonen med komplette angripende vingbacker. Omar Blanco og tidligere nevnte Mahir Karic er de to beste, men også spiss Gabriel Ihrig må trekkes frem i år. Han har alltid vært delvis backup for både Torres og Holm, men når sjansen byr seg ved skader leverer han alltid varene og i år var begge ute med skade (heldigvis ikke samtidig), så det ble mye kamper på Ihrig som tok sjansen og virkelig storspilte. Han er også så godt som et rendyrket Mainz-produkt som var i klubben da jeg tok over, også et solid pluss i boka.

Tidligere klubber: Barrow kommer på en akseptabel 13.-plass denne sesongen og har en aldri så liten cuprun med tap i semifinalen i ligacupen mot Nottingham Forest.

Benfica går nok en ubeseiret sesong i ligaen, deres andre strake og tredje på fire år (jeg klarte det aldri i mine fire sesonger i Portugal). Det blir i tillegg en nasjonal trippel med de to cupene (dette er tredje strake året med trippel) og tap i Champions League-finalen mot Tottenham (de tapte også finalen mot PSG i 2039). Faktisk er CL-finalen sammen med et gruppespilltap mot Roma de to eneste tapene til Benfica sesongen 2042/43, så min forrige klubb må i aller høyeste grad sies å være helt i europatoppen.

Det er langt verre med Ajax, som ikke klarer mer enn en katastrofal fjerdeplass denne sesongen og deres dominans i Nederland må derfor sies å være forbi. De kommer seg i det minste videre fra en vanskelig Champions League-gruppe, men taper så 7-5(!) sammenlagt mot Barcelona i første utslagsrunde.

Til slutt må jeg nesten få takke for fine ord fra dere som leset - det gir selvfølgelig motivasjon for videre skriving og deling her.

9

9ppon

Del 21: Valgets kval

Som dere kanskje merket så ble det lite til de korte sammendragene jeg snakket om, og en halv sesong beskrives fortsatt med drøyt tusen ord. Jeg kan ikke love forbedring med det første - jeg har fortsatt 20 sider med tettskrevne sider med kladd i google documents, dvs ca 12 000 ord, så dere som leser får leve med side opp og side ned om mine strabaser i den fiktive fotballverdenen. Mesteparten er av de kommende par sesongene, så etter det vil jeg forhåpentligvis klare å korte ned og få publisert litt hyppigere, men ta for all del ikke dette som en lovnad. Jeg har ikke koblet skjermbilder mot det jeg har skrevet, så selv om det er kladdet er det en nokså stor jobb igjen før det kan publiseres. I tillegg har jeg nå begynt å spille igjen (etter nok en pause), så da blir det vanskelig og arbeidsomt å noensinne komme til der jeg nå er i spillet. Akk, o ve.

Status i det vi går inn i 2026 er i alle fall at jeg har rotet til sesongen fullstendig og ønsker meg nå videre fra Barrow. Jeg søker på de jobbene jeg finner i det minste noe interessante og det blir en god del jobbintervjuer i januar. Første er i Watford, en klubb som har etablert seg i nedre halvdel av Premier League. Så følger Nottingham Forest, Sporting Gijón og Tottenham. Sistnevnte bør selvfølgelig være helt urealistisk, men utrolig nok er supporterne ute å sier de er smigret av at en så velrenommert manager er linket til den ledige jobben i Spurs.

Med et par dårlige resultater til i januar begynner også styret å innse at det kanskje er på tide med en utskiftning på trenersiden, og det kan faktisk gå mot en ydmykende oppsigelse i klubben jeg har ført til to opprykk og har tatt fra bunnen av seriesystemet til å være på terskelen til opprykk til øverste nivå. Det er likevel forståelig - etter nok et forsmedelig tap, denne gangen hjemme mot Sunderland, står vi med seks tap og en uavgjort på de siste syv, og kun to seire på de siste 15 kampene, og ligger nå på nedrykk, tredje sist med 25 poeng på 28 kamper. Styret er ekstremt skuffet over ståa i klubben og innkaller til et møte der jeg lover bot og bedring og at vi kommer til å komme oss vekk fra nedrykkssumpa i løpet av den neste måneden, vel vitende om at jeg nok ikke kommer til å være i klubben om en måned.

Jeg får napp på to av snørene jeg har lagt ut, og jeg er faktisk så heldig at jeg blir tilbudt jobben i de to klubber samme dag, slik at jeg kan velge og vrake. Nottingham Forest er et lag med mye penger som satser, men laget er gammelt og de har middelmådige spillere på kontrakter som skulle tilsi de var verdensstjerner. Kontrasten Sporting Gijón, bunnlaget i Spania, er enorm - der er hele lønnbudsjettet tilsvarende de tre-fire best betalte i Forest. Begge lagene er i samme posisjon i ligaen, men det er liten tvil om at det med Forests ressurser vil være enklest å få de røde til å bli et lag som kjemper om trofeer. Samtidig føler jeg det er på tide å forlate de britiske øyer, så da vipper det mot de rødhvite fra Asturias. I intervjuet har jeg visstnok sagt meg villig til å arbeide under en Director of Football, og selv om jeg vet at det på tidligere FM har vært slik at man bare kan gi ham fyken eller i alle fall frata ham all makt slik at han kun står igjen som en irriterende lønnsutgift, så er jeg usikker på om dette enda er tilfellet og vraker dermed jobben i Gijón. Jeg takker også nei til Forest og håper på at min kresenhet fører til at jeg kan få en enda bedre jobb om ikke lenge.

Samtidig snur det noe resultatmessig. Vi vinner de to neste mot Brentford og Swindon, og når vi etter en seier mot Bristol City (etter et sedvanlig Farrell-mål) tar steget opp fra nedrykksplassene er styret plutselig riktig så fornøyd. Det er likevel ingen tvil om at jeg bør meg bort, og Stoke, med ti strake kamper uten seier, tilbyr intervju uten at jeg har søkt, men denne jobben får jeg ikke.

Jeg venter fortsatt på svar angående Tottenham-jobben, som hadde vært en drøm, og jeg søker straks på to nye jobber jeg synes virkelig ser som interessante - Borussia Mönchengladbach og Fiorentina. Dessverre renner det ut i sanden med disse jobbene, men jeg fortsetter å søke, denne gangen på tre jobber jeg anser som realistiske i Granada, Betís og Augsburg. Men, nå er alt snudd i Barrow og vi går fra seier til seier. Med fire nye kasser for Farrell borte mot Sheffield Wednesday er plassen sikret, og når styret så tilbyr meg ny kontrakt er jeg svak nok til å fornye og binde meg til tre nye år i Cumbria, etter å ha vraket jobbtilbud i både Augsburg og Granada etter å ha funnet på nye unnskyldninger. Jeg vet jeg skrev at det denne sesongen var et krav at jeg skulle rykke opp og jeg er faktisk skuffet over at jeg ikke klarte å løsrive meg fra Barrow på et tidspunkt der det virkelig så ut som det rette, men nå er jeg i alle fall krystallklar på at alt annet enn opprykk til Premier League i 2026 vil medføre at jeg påfølgende sesong er å finne i en annen klubb.

Andre halvdel av sesongen ender faktisk som noe av det beste mitt Barrow har prestert. Fra februar og ut står vi med 12-2-4, og spiller tidvis festfotball fra øverste Championship-hylle. Selv om det selvfølgelig ikke blir noen topplassering med den katastrofale første halvdelen av sesongen, så ender vi på en grei ellevteplass - vi var tross alt tippet som nummer ni før sesongen. Siste serierunde er kamp nummer 500 under min ledelse (totalt for mine så langt tre klubber), og gutta gir meg virkelig en festforestilling med 5-1 mot playofflaget Swansea.

Taktikken som ble brukt mot slutten av sesongen er en kontrollerende 4-4-1-1-formasjon, og ettersom dette fungerte aldeles strålende så må den nok satses på fremover. Årets spiller er igjen, like overlegent som selvfølgelig, Kevin Farrell, som leverer 27 seriemål (to bak toppscorer Reo Griffiths), noe som må sies å være fremragende i en sesong som den vi nå har lagt bak oss. Det ble syv mål på de fem siste kampene, og nummer to dette året, Daniel Fraser, vartet opp med like mange assist på disse fem kampene. Ellers leverte det enorme stoppertalentet Derek Welsh solid i en sesong der vi lakk som en sil bakover. Den hengende spissen Fredrik Brännström leverte også over godkjent. Tidenes Barrow-ellever ser nå slik ut, med seks spillere som nå er i klubben. Basert på draktsalg er det det etterhvert berømte radarparet på topp i Farrell og Ferry som er mest populære blant fansen.

Ved sesongslutt kommer gladnyheten over alle gladnyheter - styret og de lokale myndigheter har endelig fått fingeren ut av ræva og godkjent planer for bygging av ny stadion! En kapasitet på kun 13 847 er skuffende og mindre enn jeg hadde håpet, men det viktigste er tross alt at vi flytter fra antikvariske Holker Street, med sin sprengte kapasitet på 5 000. I samme slengen får akademiet vårt økt sin status til kategori 2, og dermed ser fasilitetene totalt meget godkjent ut for en klubb på Barrows størrelse.

Det kan selvfølgelig stilles spørsmålstegn ved min avgjørelse om å forbli i Barrow da jeg hadde tilbud fra større klubber og moralen i klubben var på bunn, men nå ser det igjen riktig så lyst ut i Cumbria. Med fare for å gjenta meg selv: alt annet enn opprykk ser jeg på som fiasko neste sesong, så enten spiller Barrow i Premier League i 2027 eller jeg er trener i en annen klubb.

Tidligere klubber: Dundela vinner playoff og holder seg i Premiership. Arbroath gjør like så for å holde seg i Championship.

9

9ppon

Del 16: En ny hverdag på et helt nytt nivå

Til nå har det trenden vært én sesong midt på tabellen fulgt av et opprykk sesongen etter Det tror jeg neppe jeg vil klare på dette nivået - forskjellen på League One og Championship er betydelig større enn mellom League One og League Two. Om jeg skulle være i klubben lenge nok til å få oppleve et opprykk til Premier League vil jeg anta det vil ta minst tre sesonger. Foreløpig er jeg svært fornøyd med to opprykk på knappe fire år og tar fatt på en ny sesong med stor iver.

Med et nytt nivå må selvfølgelig laget forsterkes. Den nevnte overtakelsen av klubben går ganske raskt gjennom, og det viser seg at den nye styreformannen tar med seg mye av tilliten til meg som jeg hadde opparbeidet under tidligere eier, men dessverre gjelder ikke lengre de tidligere klubbfilosofiene om å utvikle og kjøpe unge spillere. Nytt styre betyr i alle fall at vi kan hente spillere igjen, men faktisk blir det en relativt rolig sommer. Like mange går ut som kommer inn, der fem av de frigitte er spillere som hadde en rolle i førstelaget forrige sesong, men som nå ikke regnes som gode nok for spill i Championship og/eller må gå for å frigjøre midler og plass til bedre spillere i troppen. Det er litt synd at vi ikke får inn penger for noen av dem - en spiller som Lee Erwin, som gjorde en grei jobb som spissbackup forrige sesong, er det kjedelig å måtte la gå gratis, men forståelig nok er det ikke noen klubber som vil legge penger på bordet for å sikre seg ham når kontrakten straks utløper.

Også fem av de som kommer inn, alle på free transfer, er førstelagsmateriale: midtstopper Ezri Konsa, høyreving Jack Stobbs, playmaker Mohamed Amiri, ving/sentral midtbane (med en noe spesiell profil) Kevin Hampson og høyrebacktalentet Tony Holland. Det er en mulighet for at disse forsterkningene er litt lite gitt det nye og betydelige høyere nivået vi nå skal spille på, men det er samtidig min erfaring til nå at mange endringer ikke alltid medfører suksess. Vi har nå dobbel dekning på alle plasser, og med tanke på vår eminente spissduo og det soleklare opprykket forrige sesong, mener jeg vi skal ha gode muligheter for å unngå nedrykk i år. Bookmakerne er ikke mye enig i min vurdering, så som et virkelig overraskelseslag de siste sesongene tippes vii selvfølgelig rett ned igjen før sesongstart. Selv velger jeg for en gangs skyld å sette forventningen for sesongen overfor styret ett hakk opp for å få litt ekstra midler, og lover dermed at vi skal klare å holde plassen.

I ligacupens første runde møter vi Gateshead hjemme og taper 1-0, noe som selvfølgelig er en utilgivelig innsats mot et nyopprykket League Two-lag. Samtidig er det ikke lenge siden det var Barrow som var i Gatesheads sko - det er faktisk bare fire år siden - så selv om skuffelsen over nok en tidlig cupexit er stor, minner jeg meg på at det er viktig å ha litt perspektiv på det hele. Gateshead har forøvrig en av de rareste logoene i England - en mann med vinger? Jeg måtte selvfølgelig undersøke litt, og fant ut at motivet nok er hentet fra denne nydelige skulpturen, som står like utenfor Gateshead, som ligger ved elven Tynes bredder, rett ved Newcastle.

Vi taper meget fortjent Barrows aller første kamp på andre nivå i England, men i vår første hjemmekamp går det langt bedre. Brian Ferry scorer The Bluebirds første mål i Championship noensinne, og med 4-0 og en regelrett overkjøring av Burnley, blir 19. august 2023 stående som en merkedag i fotballklubben Barrows historie. Taktikken nå er akkurat den samme som sikret opprykk forrige sesong, og den ser ut til å fungere aldeles glimrende også på dette nivået, men jeg velger også å sette opp en mer defensiv variant til bruk på bortebane. Etter ti kamper er vi helt oppe på en 5.-plass, blant annet etter 5-1 borte mot Millwall og 3-0 mot Oxford. Vi fortsetter i imponerende stil og ligger fortsatt helt i toppen når vi etter 1-1 hjemme mot Preston går inn i november måned.

Suksessen i Championship gjør at klubber både i England og på kontinentet begynner å finne meg interessant, og det kommer med ujevne mellomrom jobbtilbud. Først ut av de europeiske er franske Toulouse, som er en solid middelhavsfarer i Ligue 1, og som har meget gode fasiliteter og en spiller som Rafik Guitane som klubbens store stjerne. Steget opp fra nyopprykket i Championship er selvfølgelig betydelig, men det siste jeg gjorde på forrige FM var å spille ti sesonger i Frankrike, så derfor frister det ikke umiddelbart med en tur dit nå, selv om forutsetningene rundt Toulouse absolutt er interessante. Den ender dermed med at jeg avstår fra å stille på intervju.

Den neste som tilbyr intervju er ingen ringere enn Claudio Lotito i Lazio. Her snakker vi om et så stort karrierehopp og en klubb med så mye historie og potensiale at jeg er meget, meget interessert i jobben og med glede stiller til intervju. De lyseblå fra Roma klarte en femteplass forrige sesong, godt hjulpet av en glimrende Giovani Lo Celso (bare tanken på å ha en slik spiller til min disposisjon gjør meg mildt euforisk), men denne høsten har det være svært svake resultater i Serie A, noe som fører til at managerjobben nå er ledig. Allmektige Lotito kommer med et absolutt krav om at laget skal spille offensiv fotball - jeg liker forhandlingene/intervjuene med slike krav, og offensiv fotball er ikke meg imot.

Min nåværende styreformann, Mike Rice, er bekymret for at jeg stiller på intervju for andre jobber, og tilbyr endringer for at jeg skal forplikte meg videre til klubben, men jeg avstår for å fortsatt ha en sjanse på Lazio-jobben. Hoppet opp til Lazio fra en småklubb i Nord-England virker urealistisk stort, og jeg får selvfølgelig heller ikke jobben, som går til Roberto Di Matteo. Uansett er det en ære å bli vurdert til en slik jobb, og forhåpentligvis kommer det andre interessante (og noe mer realistiske) jobbmuligheter fremover. Dermed er det nå fullt fokus på Barrow, og jeg skriver faktisk en ny toårskontrakt i romjulen og legger dermed tankene om ny jobb på is for denne gang. Ved kontraktsforlengelsen får jeg også tilbake filosfiene om å utvikle egne spillere og å kjøpe ungt, noe som jeg har inntrykk av at hjelper godt på for å få forbedret treningsfasilitetene i klubben.

Sportslig ble november og desember dårlige måneder for oss, og etter tap på boxing day er vi nede på en 11.-plass i det serien er drøyt halvspilt.. Det er likevel fortsatt jevnt i toppen, så mulighetene for å kunne klare noe mer enn bare en plassering midt på tabellen er ennå tilstede. Året 2023 avsluttes med en deilig 4-0-seier mot Ipswich, og med to mål i samme minutt(!) har Brian Ferry nå scoret totalt 100 ligamål på sine fire sesonger i klubben. Selv om plassen hans på topp ikke lenger er like soleklar og han ferdighetsmessig nok har funnet sitt nivå (altså i beste fall en ok Championship-spiller), så scorer han fortsatt jevnt og trutt. Like etter skal vi for første gang i mine fire år som Barrow-trener nå spille cupkamp etter nyttår, siden vi som Championship-lag går inn i tredje runde av FA-cupen. Vi får ikke den beste trekningen og møter West Bromwich fra Premier League på The Hawthorns, og det ender for n-te gang med tidlig exit.

Januarvinduet blir rolig for klubben, selv om Robert Johnston nå er ønsket av et utall klubber både fra balløya og kontinentet. Han har som tidligere nevnt en utkjøpsklausul for klubber på et høyere nivå på £10.25M, så om et slikt bud kommer er det adjø, men uten tårer fra min side. Det er snakk om såpass med penger at jeg skal klare meg uten ham, selv om han er en habil playmaker. Ellers vil omtrent alt av yngre spillere på U23-laget - det vil si de som er for gamle for U18-laget, da jeg nesten utelukkende holder spillerne på U18-laget så lenge jeg kan - ønsket på lån, og selv om jeg normalt foretrekker å la talenter utvikle seg i klubben, sier jeg meg nå enig i å la til slutt hele ti spillere dra på utlån. Av disse er det Thomas Duffy som har det største potensialet, selv om han for meg har en litt rar og ubestemmelig profil (med det mener jeg settet av ferdigheter og dermed hvilken rolle han kan passe inn i). Han har også vært ønsket av flere Premier League-klubber med bud opp mot millionen pund, så kanskje er han et fremtidig salgsobjekt.

På overgangsvinduets siste dag selger jeg Martin François, som kom for halvannet år siden, men som ikke har imponert nevneverdig og har relativt høy lønn og utløpende kontrakt, så det er greit å selge ham mens man kan. Det er ikke akkurat troppen enig i, og krever sporenstreks et møte for å diskutere det de mener at nå er en for tynn tropp. Det er alltid færre kamper i andre halvdel av sesongen - for det meste kun én kamp i uka, så jeg synes de overdriver fælt og får dem også til å forstå dette. Siden formen før nyttår var heller begredelig går jeg igjen inn og fikler litt med taktikken. På FM 2015 spilte jeg med samme taktikken i omtrent 20 sesonger, med tre forskjellige klubber, men til nå på FM 2017 har jeg til stadig sett meg nødt til å bytte da resultatene plutselig uteblir. Det er selvfølgelig frustrerende, men jeg synes det er fint at det ikke er slik at det bare er å finne den riktige taktikken og plassere spillerne inn i den for så å surfe seg til suksess. Å finne en taktikk som fungerer er en stor del av moro, og denne gangen ender jeg etterhvert opp med en 4-2-3-1-formasjon som først fungerer bra, men som siden går inn i rotasjon med den gamle 4-4-2-formasjonen. Mer om hvordan det går i siste halvdel av sesongen 2023/24 vil komme i neste post.

9

9ppon

I juli 2016 tok en uerfaren nordmann over Dundela på nivå 3 i Nord-Irland. 46 år, 9 klubber, 6 landslag, 5 opprykk og 88 mesterskapstitler senere er det slutt, når han kroner sin karrière med å føre Italia til seier i VM. Adjø kjære følgesvenner, og takk for meg. Det har vært meg en glede.

8

Lignende temaer

Bilde

Fotball - Norsk

Fotball - Norsk

Bilde

Fotball - Premier League

Fotball - Premier League

Bilde

Fotball - Internasjonal

Fotball - Internasjonal

Bilde

Viking FK

Diskusjon om Viking FK

Bilde

Liverpool Football Club

Forum for the true reds - YNWA

Laster...