Miljø og Klima
Ikke alle er malthusianere
To tankevekkende artikler som begge går mot dommedagsprofetiene om overbefolkning:
Erle C. Ellis skriver i New York Times om frykten for overbefolkning. Hans hovedpoeng er at det ikke finnes noen "naturlig tålegrense" for antall mennesker i verden. De forholdene som bærer menneskeheten oppe, er ikke naturlige - og har aldri vært det. For steinalderens jegere og sankere kunne verden kanskje tåle bare 100 millioner av dem - men uten deres teknologi og organisering ville dette tallet ha vært enda lavere!
I dag er vi rundt 7,2 milliarder mennesker, men så lenge vi har infrastruktur, handel, tiltak mot fattigdom og politikk for matvaresikkerhet kan vi fint greie de 9 milliardene som er ventet rundt 2050. Vi nærmer oss neppe noen naturlige begrensninger i forhold til antall mennesker, de virkelige begrensningene ligger i sosiale og teknologiske systemer. Vi trenger ikke en gang bruke mer land for å kunne fø alle sammen: Økende produktivitet på grunn av bedre teknologi kan til og med spare land for naturen!
Ellis' har også en kommentar til artikkelen sin på Andy Revkins blogg Dot Earth.
Den andre artikkelen er av Matt Ridley, "den rasjonelle optimist", og handler mye om det samme. Ridley forteller om raskt fallende fødselstall rundt omkring i verden, i tråd med rask økonomisk vekst, bedre helsestell, kvinnefrigjøring og framfor alt de store framskrittene i barnedødeligheten. Dette kan leses direkte ut av statistikken: Jo høyere barnedødelighet i et land, jo høyere fødselstall.
Ridley spår at ved slutten av dette århundret kan folketallet i verden allerede være på vei nedover. Men det er mer: Analogt til Ellis, peker han på at "peak farmland" allerede kan være passert, slik at vi kan ha bedre anledning til å gi plass til habitatene til våre medskapninger i naturen. Han peker på at både i den rike delen av verden, i Europa og Nord-Amerika, er det allerede økende skog og økende viltliv!
Disse synspunktene står i grell kontrast til det som synes å være tidens overordnede pessimistiske "zeitgeist", i hvert fall her i vår egen intellektuelle plaskedam, der malthusianismen synes å ha fått en slags renessanse i takt med den overdrevne bekymringen for klimaendringer.
En annen ting, selvfølgelig, er jo at mange har pekt på at befolkningsøkningen kjapt spiser opp ethvert "klimatiltak" i form av moteriktige sparepærer eller vindmøller, i hvert fall hvis vi skal unne våre medmennesker rundt om i verden et like godt liv som det vi har selv.
Men dette reiser spørsmålet om hva som i så fall er mest effektivt: Støtte til kvinnefrigjøring, herunder utdanning og tilgang til prevensjon, støtte til helsetiltak for reduksjon av barnedødelighet, utrydding av visse dødelige sykdommer, rimelig og pålitelig energi til fremme av økonomisk vekst som kan betale framskrittene - eller rådyre "utslippskutt" i tråd med klimafantastenes krav, herunder å strupe tilgangen på visse energiformer og gjøre dem så dyre som mulig. Det kan nesten se ut som om politikken de forfekter er i strid med deres egen hensikt.
Men i tillegg, når helheten i dette trer fram, framstår det som en utviklingsfiendtlig, menneskefiendtlig og derfor dypt reaksjonær ideologi med tilhørende politikk. Linjene går tilbake til Erlich, Holdren og Roma-klubben på 60- og 70-tallet, og derfra tilbake gjennom historien til Malthus og hans forståelse av mennesket som analogt med bakterier som formerer seg i en petriskål, som Ellis skriver. Men det er vi altså ikke.
Bakterier altså. :-)