Stick to the formula eller flavor of the month?

enkelte rappere/bakmennene deres er katastrofalt feige når det gjelder valg av beats og generell produksjon. I frykt for å ikke selge nok velger de, som du sier, å modernisere soundet, noe som bryter med det man er vant med fra før av.

Gamle rappere med "gamle" beats har en større markedsgruppe enn gamle rappere med nye beats, da sistnenvte ikke er relevant for noen.

Sykt skuffet over noen av rappin4tays nyeste, f.ks

rappin4tays

4tay er et godt eksempel på at man tror man må fornye beatsene sine for å selge. De første skivene hans er jo straight up gromskiver men det funker ikke like greit på moderne hyphy/kvasisørstatsbeats (men det er det jo få ting som gjør, haha)

Jeg er litt delt i denne saken her. For det første er det veldig vanskelig å finne tilbake til det gamle lydbildet pga oppgraderingen av utstyret og full pakke. Det er jo nesten ingen som bruker noe særlig analogt utstyr. De fleste bruker digitalt. Mye av den sjarmen med det analoge er det vanskelig å gjenskape. I tillegg så er jo innspillingsutstyret blitt mye bedre slik at det er vanskelig å gjenskape noe av den stemningen som var på nittitallet.

En annen grunn er jo at folk vil prøve nye ting, og de er sikert dritlei de låtene de laga for 15-20 år siden. I tillegg er de blitt jævlig mye eldre også og har fått andre prioriteringer i livet. Synes f.eks også det er mad funny å høre Bun B eller E-40 rappe om mackin hoes når de har vært gift i sikkert 25 år og har kids som er over 20 år. De må tilfredstille fansen også, men tror ikke mange skjønner at de er veletablerte familiefolk som har flyttet ut fra gettoen for 20 år siden.

Jeg skulle gjerne sett av mange av mine favorittartister fortsatte i samme sporet, men for de som gjør det blir resultatet ofte veldig kleint. Det passer liksom bare ikke. Interessant parallell til rocken. De prøver jo aldri å fornye seg noe særlig, men hvis du ikke fornyer deg så er du en dårlig artist i følge meg. Tror heller ikke rocken stiller så mye krav til artister som hiphoppere gjør.

Noen får det til å funke jævlig bra uten at det høres utdatert ut. E-40 og Quik er prima eksempel på dette.

Interessant parallell til rocken. De prøver jo aldri å fornye seg noe særlig, men hvis du ikke fornyer deg så er du en dårlig artist i følge meg. Tror heller ikke rocken stiller så mye krav til artister som hiphoppere gjør.

Ikke undervurder rockefansen, da. Det er jo få fans som er mindre trofaste enn rapfans.

Jeg vil nesten si det er motsatt. Jeg tror nettopp det at fans av AC/DC, Iron Maiden, Kiss, rolling stones osv stiller høye krav til hvordan det "skal" høres ut. rockerne har jo også overlevd flere utstyrsperioder og utviklingen uten at det høres verken kleint ut eller kunstig. Selv om man er rapper så kan man ikke komme bort fra at man blir tilegnet et visst sound avhengig av når man blir kjent. k

Når det kommer til det tekstmessig så er det corny å høre familiefedre snakke om pimpin my hoes og slikt, men jeg synes ikke at det tekstmessig er noe problem -med mindre man som familiefar begynner å rappe som unga nedi gata, eksempelvis om forskjellige hyphy-tema, purple ditt og purple datt. Da går det på troverdigheten løs. Jeg tenker mest på gamle helter som forsøker seg på comeback ved å tilstreve moderne beats.

Noen får det til å funke jævlig bra uten at det høres utdatert ut. E-40 og Quik er prima eksempel på dette.

Quik får det til å funke bra. Jeg er ikke like begeistret for nyere E-40 -spesielt ikke de dritkjedelige beatsene til genisønnen droop-e

Q-Tips The Renaissance burde være malen for hvordan comeback album skal gjøres. Nå synes jeg ikke den skiva er SÅ bra som mye av den skamrosen den fikk/får tilsier, men det er fortsatt et veldig bra album og LETT det desidert beste comebacket jeg har hørt innen Hip-Hop.

Man hører klart og tydelig den sounden som gjorde Tribe sine saker til det tidløse klassikermaterialet som det er, men det høres ikke ut som om han prøver å safe'e med å legge seg i samme spor som i det som (før albumet kom ut) var en litt sånn "svunnet storhetstid". Han skjønte at 90-tallet var 90-tallet, og at det nå var tampen av 00-tallet. Derfor frisket han opp det hele med noe som, ikke hørtes ut som flavor of the month, men som en tidsriktig videreutvikling av den type musikk som gjorde ham elsket in the first place...dette gjaldt rappingen og for så vidt, og ikke bare produksjonen. Jeg husker at det jeg tenkte første gangen jeg hørte gjennom plata var at "dersom Tribe hadde reunitet i 2008, så er det akkurat slik jeg hadde villet at det skulle høres ut....bare med Phife rapping i tillegg selvfølgelig". Og bidrag fra sistnevnte kunne fort ha vært det som i mine ører kunne tatt skiva fra å være "veldig bra" til å være "fantastiske saker på høyde med glansdagene".

Men then again, det er nesten ingen innen Hip-Hop som har det samme musikalske geniet som det Tip har, eller like mye kreativ frihet for den saks skyld.

"Hvorfor kan ikke comebackrappere finne tilbake og rendyrke "sin" stil og "sine beats" som gjorde de populære i første omgang? Er de redd for at den opprinnelige fansen ikke synes originalstilen deres er bra lenger? Undervurderer de fansen, eller tror de rett og slett at det kun er "nye" rapfans der ute?"

Hip-Hop er en jævlig kjip sjanger å gjøre comeback i. Fans av alle artister driver alltid med et evig gnål om at "musikken de lagde i begynnelsen var så sykt mye bedre"...hvis man prøver nye ting så maser man om at "jeg vil ha tilbake *random rapper* slik han/de/hun var på *random tidlig album*" Mens hvis musikken man lager gjentar det som har blitt laget tidligere, så blir man irrelevant på flekken og lytterne bare beveger seg videre til nyere og friskere saker. Kanskje med unntak av en knøtliten gruppe av blodfans. Det er jo derfor veldig mange rappere forsvinner like fort som de kom.

"Blant klassiske rockere har en ikke samme jaget etter ny stil. AC/DC perfeksjonerer sin stil, samme med Iron Maiden. Rolling Stones har jo hørtes likt ut i alle år. Dire Straits/Mark Knophler har sitt sound..."

Hvis det er noe jeg misunner rocke-kulturen vs. hiphop-kulturen, så er det den fjellstødige respekten legender og pionerer nyter, både blant den gamle fansen og den nyere fansen. Så Busta Rhymes sin "Break Ya Neck" video på YouTube for en stund tilbake siden, og en av kommentarene var "Who the fuck is this clown??!!" Den videoen er bare TI år gammel....slike ting SKJER ikke innen rock.

Men når det gjelder musikken så synes jeg rock er kanskje den kjedeligste sjangeren av alle de store innen populærmusikk. Dvs. det er massevis av rockemusikk som jeg elsker, men det er like vel ingenting i forhold til alt det som jeg betrakter som gørrkjedelig dritt. Og det kan nok ha mye å gjøre med at jeg synes syyykt mye av musikken høres veldig repetiv ut. AC/DC som nevnes, har sikkert mellom 5 og 10 låter som jeg synes er ganske bra, også har man de 100 andre låtene som bare høres ut som kjipe kopier av de som jeg liker. Det er ikke så veldig annerledes med Iron Maiden heller, selv om jeg synes de har litt mer variasjon. Men så er det jo grenser for hvor mye nytt man kan finne på med gitarer, bass og et trommesett...som er "keep it real" ingrediensene innen rock.

Så jeg er enig med yoyosucka...man MÅ fornye og utvikle seg. Tror ikke det er noen som helst artister jeg har likt, uansett sjanger, som har gitt ut mer enn to album på rad hvor de har gjort mer eller mindre akkurat det samme som sist, uten at jeg har mistet mye av interessen og beundringen.

Så for å omsider svare på spørsmålet i overskriften, i forhold til det å gjøre comeback: Forget the flavor of the month and don't be a slave to the formula, keep doing what you know you did well back then...but stay on your toes. Slutt aldri å utfordre hverken deg selv eller lytterne!

Så Busta Rhymes sin "Break Ya Neck" video på YouTube for en stund tilbake siden, og en av kommentarene var "Who the fuck is this clown??!!" Den videoen er bare TI år gammel....slike ting SKJER ikke innen rock

blir litt trist når jeg leser slikt...

Forget the flavor of the month and don't be a slave to the formula, keep doing what you know you did well back then...but stay on your toes. Slutt aldri å utfordre hverken deg selv eller lytterne!

Amen

men det er også det som gir problemet, for de fleste rappere greier ikke å fornye seg uten å jage etter de beatsene som selger akkurat den måneden..

Jeg synes egentlig det er et like stort problem i dagens hip-hop at mange artister tviholder på den gamle formelen. Man har mange som hiver seg på trender, men man har minst like mange grinebitere som er opptatt av å "keep it real" og holde seg til oppskriften.

Det er et godt poeng dette med at utstyret har forandret seg. Hvis noen prøver å lage "tidløs hip-hop" i dag, ender jeg likevel opp med å høre på det gamle, fordi det høres råere, skitnere og mer spennende ut. En annet aspekt ved denne "tidløsheten" er jo at uttrykk som "klassiker" og "tidløs" ofte refererer til ting som ser eller høres bra ut, men som aldri skaper eufori. Det er noe trygt over det, og som folk sier her: Er du en god artist, griper du samtiden på en god måte og makter å utvikle deg.

Men å utvikle seg er i seg selv ikke noe kvalitetstegn, selvfølgelig. Jeg liker når artister holder på stilen sin, men endrer den gradvis underveis og gjør noe nytt innenfor rammene.

Ellers morsomt at folk nevner dette med familiefedre som snakker om å daske tøser, osv - jeg flirer godt når Snoop tar det litt tilbake til gangster-dagene på det siste albumet sitt... før han på den siste låta snakker om at han har en vakker kone, barn, osv. Litt sånn "nå lurte jeg dere alle".

Jeg er helt enig i at en ikke kan krampaktig tviholde på en gammel sound, men jeg synes det ofte er enten/eller.

En annen parallell til rock som er litt fascinerende eller frustrerende om du vil. Noen av de kommersielt største gruppene i rockeverden det siste tiåret har bla a vært queens of the stone age og foo fighters, og begge grupper bygger på klassisk rockesound men med et moderne oppdatert uttrykk og lydbilde(æsj, høres nesten ut som en Dagbladet-anmeldelse). Hvorfor er det så vanskelig å få til det samme innen rap? Det nærmeste jeg kommer er sisteskiva til DJ Quik og grupper som People under the stairs og Bored Stiff. Det var også tendenser i noen Timbaland-produksjoner før det bare ble eurodance i beatsene hans. Når får vi en gruppe som forener det beste fra det gamle og nye, eller vil dette aldri skje fordi rapfans er for fokusert på nye trender?