Musikk
1001 ALBUM-680-90-SINNEAD O'CONNOR-I do not want..
SINNEAD O’CONNOR – I do not want what I haven’t got – 1990
Med hånda på hjertet tror jeg å kunne påstå at den enest låta med denne underfundige damen jeg har hørt er ikke ukjente “Nothing compares to U”(som jo forefinnes på denne skiva). Jeg håper at flere av låtene er i samme gata som denne glitrende Prince-komposisjonen, men for å finne ut av det, er det bare å gyve på å avdekke mysteriene ett for ett.
Første låt ut er ”Feel so different”. Lang låt på nesten 7 minutter, som innledes med stemningsfull melankolsk snakking oppå vakre glidende keyboard-chorder. Hviskende vokal erstatter praten, skjørt og vakkert; og avventende. Her er det bare å lene seg tilbake og nyte i fulle drag. Dæsken så mektig!! Lette, strykere pakker damens lett skjelvende stemme inn. Tankene mine går litt til en lett kombinasjon av Marianne Faithful og Kate Bush her. En real knockout fra start – en ren symfonisk innertier!!
”I am stretched on your grave” er neste, ny lang låt på 5 ½ minutt. Litt mer rytmisk start på denne, nesten med en slags drum & bass feeling, men heldigvis reddes vi unna den feelingen da Sinnead’s stemme legger seg oppå, krystallklar og vakkert. Låta blir etter hvert sugende og småfunky, der den bygger seg opp, sakte, men sikkert. Låta er ganske flat, men en masse lydeffekter hever den skikkelig, og mot slutten dras vi inn i en riverdance-vending som hever låta ytterligere.
”Three babies” er også uhyre skjør og stille fra start. Kassegitar og veldig rund og behagelig vokal. Strykere legger seg rundt stemmen og fyller ut lydbildet på en meget diskret og vakker måte. Bygger seg opp i intensitet, uten at den mister sin vakre skjørhet. Symfonisk så det holder!!
”The emperor’s new clothes” vekker oss til de grader igjen, der den gyver i gang med bankende, taktfaste trommer, med et rytmisk syntriff bak. Nok en fin låt, melodisk sett. Vokalen og stemmen er i særklasse herlig. Låta tetner til med mer rølpete gitarsound. Likevel ligger damens stemme hele tiden over og foran.
”Black boys on mopeds” er faktisk skivas korteste låt selv om den er neste 4 minutter lang. Forsiktige akkustiske gitarakkorder fra start, med like skjør og forsiktig vokal fra Sinnead oppå, fullstending alene, det første verset. ”Ooooooo”-vokalen som legger seg oppå i bakgrunnen etter hvert er utrolig effektfull. En vakker låt uten effektmakerier. Kun en gitar og en himmelsk stemme.
Så kommer den da, tidligere omtalte megahit, ”Nothing compares to U”, og jomen skal den slite for å nå ”tittelen” skivas beste låt, for he rhar det vært mye bra! Den glidende starten med ”strings” og vokalen oppå er da bare fantastisk. Jeg får frysninger nedover ryggraden av denne, som bygger seg opp, og bare sklir in i den lett synkoperte rytmen. Vel har den gått på radio ørti ganger i løpet av de 20 siste år, men en sånn låt kan aldri bli ihjelspillt. Bare ett ord er dekkende: MEKTIG!!
”Jump in the river” vekker lytteren igjen. Saftig, bankende og taktfast, og dempet fuzza backing under den forsiktige vokalen som nesten hviskes fram. Wow, dette er stemningsfullt! Bare å stampe med foten her. Albumets rocker er definitivt på høyden med alle de vakre balladene.
”You cause as much sorrow” bringer oss tilbake til det søvndyssende hviskende igjen. Kun kassegitar og vokal + et veldig diskret piano fra start. Etter ett vers sniker en florlett trommerytme seg inn, for så å bygge seg videre opp på refrenget med en mer taktfast, straight, men laidback takt; for så å falle tilbake igjen på andre vers. Ny sterk låt!
Nest siste låt er ”The last day of our acquaintance”. Nesten uhørlig intro, igjen med kun kassegitar og den kjente skjøre stemmen. Veldig oppbyggende. Vokalen øke rlitt på i intensitet på refrenget. En nesten uhørlig bass, ligger bare og holder takten bak.Og plutselig mot slutten vekkes vi brutalt av at en saftig backing faller inn og låta har endret karakter fullstendig. Når vi nesten var i ferd med å sovne, drar damen oss opp og leder oss vider emot avslutningslåta. Makan til intelligent oppbygging av ei låt!
Tittelsporet ”I do not want what I haven’t got” avslutter altså skiva. Nydelig acapellavokal innleder låta pålagt lett klang, som om ms O’Connor står midt i en diger katedral. Stemningsfullt så det holder!! Og etter hvert som låta skrider fram, skjønner vi at det her kun dreier seg om Sinnead O’Connor og hennes magiske og mektige stemme i nesten 6 samfulle minutter. For en annerledes og fantastisk avslutning på et album!!
Og her var det definiti IKKE vanskelig å bestemme seg for en konklusjon…det MÅ bare bli…
KARAKTER: 10 (av 10) Next to come: A TRIBE CALLED QUEST – People’s instinctive travells and the paths of rhythm-1990
