Opeth - Damnation

Black face in the windowpane...

...made clear in seconds of light...

Vi bevege oss i et fantastisk musikalsk landskap. Nydelige rytma. En helt overjordisk vakker bass, og en gitar som kommer direkte fra en uferdig himmel. En himmel som låve håp. Evig lykke, eller kanskje ikkje. Tona e så vakker og skjør at den kainn briste i gråt og førtapelse hvært sekund. Så kommer en litt grieg-aktig bassgange, med stødig og kontant (men likevæl litt tander) tromming. Skarp, tam og symbala som e så perfekt finstæmt, at det grænse mot det gudommelige. Vokalen e vakker og ydmyk. Som en alv med sølv i kjæften; syng denne fyren. Æ får frysninge. Ting e da virkelig orgasmisk hær... Windowpane ebbe ut...

I cant see the meaning of this life im leading...

Mystiske akkorda og stakato snakke vokal. Førsiktig. Så kommer den igjæn. Den overjordisk vakre stæmmen. I ei nydelig melodilinja... Dette går inn i sjæla mi, som ingenting har gjort det før...tør æ si. Musikken og melodian tar helt over komandoen i en lætt svimmel onkel. Svimmel av en underlig lykkefølelse. Som om æ høre nåkka som æ ikkje veste fantes. Ting mine stakkars øra ikkje har vært utsatt førr, før... Det e medisinen æ ikkje veste at æ trængte. Det e frelse. Så vakkert at mine glæmte tåra plutserlig kommer fram fra glæmseln. Tears of joy. Æ e døden nær. Som når mainn e i færd med, eller akkorat ska nyse. Det lille orgasmiske sekundet; strækt ut over litt længere tid. Sånne tåra. Musikktåra. In My Time Of Need.

Out on the road, there are fireflies circling...

Vi snakke om en reise. Inn i skoga, over fjell bær det. Musikken e vingan. Dæm tar oss sakte avsted. Dæm blir aldri sliten. Alle faran kainn observeres på trygg avstand. Mainn e tellbake i livmora; bare med alle sansan fullt utvikla. Opeths e ei stor flyganes himmelsæng, dær du ligg i di mykeste og varmeste dundynan som e laga av gudinner... Æ kainn ikkje beskrive korr avhængig æ føle mæ... Æ kainn ikkje prate. Bare føle, og ta imot all den vakre energien som kommer stømmanes... Æ vet ikkje korr vi e. Det e et ubeskrivelig vakkert landskap. Du kainn bare forestille dæ det...Death Whispers A Lullaby, og du såvne drømmeløst, førr å våkne i en drøm.

Heal myself - a feather on my heart...

Det bær opp! Opp i tynnere luft. Du e væktløus. Plutserlig svæve du i en tonal bris. Så kommer alle rytman i universet å tar dæ med. Bort fra all dævelskapen... Closure.

In the corner beside my window - there hangs a lonley photograph...

Stemninga i musikken e øuan du ser med. Du stirre på bildet av det kjæreste i værden. Bildet av nåkka du aldri får oppleve igjæn... Hope Leaves.

Theres nobody here, theres nobody near...

En tung G-bass. Akkorat passelig. Pærfækt lyd. Sangen e litt spørranes. Spørranes uten å ville ha et svar. Så går den over i en nåkka så avsindig vakker melodi. Æ må bare si at denne sangstæmmen har innvirkning på mæ. Æ blir sangen. Strykera, bass, tromme, gitar og stæmme av en ainna værden. Ikkje teknisk sett. Bare kvaliteten. Lyden av pust. Lyden av en mainn som har nåkka å si. Han sir at han e litt trist. Med en vakker røst sir han at det mangle nåkka. Det finnes ikkje ord. Bare en følelse. Den førmidle han med denne stæmmen. I mine øra. I mi sjæl. Æ e hjæmme. To Rid The Disease.

Orkestret returnere mæ mot starten. Dær æ kom i fra. Dær vi kom i fra. Husk. Mainn drar i lag på tur med denne gjengen, så snart mainn trøkke på play... Den instrumentale Ending Credits tar oss inn mot mer kjente omgivelsa.

Found you there in the blink of an eye... I miss you.

Orgelet e helt John Paul Jones i 1973. Det e så ufattelig vakkert. Stæmmen kommer ut av en god gammeldags telefon som e lagt på nattbordet. Du ligg halvt i drømmeland; våken nok tell å høre den. En vakker gitar slår følge. Den kjærtægne dæ. Den stryk dæ førsiktig, mens orgelet pakke dæ lætt inn i silke... Du svæve igjæn. Bare rolig. Du ligg litt over senga. Du skimte såvidt telefonluren på nattbordet gjennom smale øya... Weakness og skiva fade vækk i lag med dæ...

Æ har denne skiva no. Den ska være med i grava.