Det er for meg ett stort mysterium at denne karen ikke er mer populær enn det han er. Den nye utgivelsen har fått en hel del runder denne uka.
Dette er en litt annerledes utgivelse. Mr Ryan har her stått for omtrent alt som er hjemme i hjemmestudioet sist. Brian Bequette, som Johwi skrøt fælt av som gitarist på "Vs The Silver State" er med på bass på noen spor. Det er og den kvinnelige vokalen (Kate York) vi diskuterte :)
Det er derfor en langt mindre polert plate. Han har også ønsket at lytterne denne gangen skal få høre hvordan låtene er "tenkt". Og det holder i massevis. Faktisk kler det mange av låtene nesten enda bedre. Det kan på noen av uptempo-låtene føles som ett litt ivrig bruk av trommemaskin (som jeg ikke er fryktelig glad i). Men ellers er det sparsom instrumentert. På en del av låtene er det faktisk også brukt ett I-Pad Synth-Orgel, hvilket vel også sier at her er det låtene som skal bære, ikke produksjonen.
Vi har fortsatt den fantastiske stemmen, herlige intensiteten, bitterheten, tøffheten i denne utrolige låtskriveren. Tekstene er igjen fantastiske. Han er tøff uten å bli påtatt, bitter uten å bli platt. Sint og sur på det meste, uten å bli noen grinebitter.
Dette albumet var ikke like umiddelbart for meg som det tidligere anmeldte, men jeg mener nå låtene er minst like sterke.
Ps. Johwi; har du fått sjekket From A Late Night High Raise enda? Denne omhandler som nevnt i stafett-tråden broren, som sitter inne i 30 år for drap. Er ett brilleflott album det og. Broren har og fått sin plass på denne skiva. Med kun vokal og pumpeorgel. Hjerteskjærende greier for en sart sjel: