En æra er dessverre over. 2. desember stenger VGD.no. Mer info.

Musikk esc

Innlegg

Musikk

RHagen

Lynyrd Skynyrd, redneckpoesi og harde never

Mange forbinder i beste fall bandet med tre-fire ting: "Sweet Home Alabama", "Freebird", flyulykken i 1977 eller bruken av sørstatsflagget. De er også for de fleste selve premieeksempelet på harry. Mange tror at de grunnet bruken av Dixie er et rasistisk band med reaksjonære verdier. Vel, det er godt mulig at de er det i dag, men det var aldri slike holdninger som var meningen i utgangspunktet.

At det eksisterer en blek kopi der ute den dag i dag forteller oss at dette er en ånd som dør hardt og sakte. Selv deres gamle 'fiende' og opphavsmann til navnet, gymlærer Leonard Skinner, kunne fortelle verden at "they were good, talented, hard-working boys. They worked hard, lived hard and boozed hard."

Men, altså: det originale bandet var visjonen til én enkelt, liten mann med Napoleonkompleks.

Ronald Wayne Van Zant het han og styrte skuta med jernhånd. Bøter for å komme for sent på øving og juling for å spille feil live. Slikt blir man god av. Denne harde mannen skrev alle tekstene, der hovedvekten virker tilsynelatende enkle og 'dumme' men som ved nøyere ettersyn viser seg å være breddfulle av intelligens og dyrkjøpt livsvisdom, i tillegg var han medkomponist på svært mange av melodilinjene. Tekstene hans er virkelig verd et studie. Ærlige, harde og svært macho er de så og si alle. Det i seg selv er beundringverdig, men når de også tilsettes varme, en stor posjon sårhet og melankoli, en generøs mengde humor, empati for de på bunnen, samt et vidd og en skarphet som forteller lytteren at man ikke trenger å ha gått på skolen for å være smart, blir det hele plutselig mye mere interessant.

De fem første Skynyrd-skivene (og liveplata) er klassiske, alle som en. Ikke minst den siste (og liveplata, hehe), der de hadde fått med seg Steve Gaines. Gaines var uten tvil den ypperste av de fire første gitaristene, noe som virkelig sier sitt. Mannen spilte en hyperteknisk blanding av country, blues og jazz som sjelden har vært overgått av rene rockegitarister. Han var yngre enn de andre og såpass på både spillemessig og på låtskriversiden at Ronnie utbrøt at denne gutten en dag kom til å ta over skuta. Dette skulle vi aldri få vite, men Van Zants profetier hadde en lei tendens til å gå i oppfyllelse. Gains spilling fornyet bandet og ga den eldre garde et solid spark bak.

De tre andre var Ed King, som spilte på de tre første platene og er innehaver av en spillestil en kan kalle noe slikt som en funky, klokkeren country/psychepop/rockeamalgam. Han hadde først vært hyret inn som bassist på debuten, men bidro også der med leadgitar og låtskriving.

Duoen Allen Collins og Gary Rossington hadde startet bandet sammen med Van Zant i 1964 mens de enda var skoleelever. Førstnevnte var nær to meter høy og hadde en kaskade av krøller som oftest skjulte et lidende ansikt. Hans skjebne er på mange måter den tristeste av dem alle. Spillestilen har var den mest ekstreme og gitarheltete. Inspirert i stor grad av Clapton i Cream og en tendens til rullende licks spilt i høyt tempo, vekselvis med lange, triste toner i soloene. Smerten i gitarlyden var en perfekt følgesvenn for Ronnies blåere tekster, aller helst i komposisjonene de lagde sammen. Rossington var den som sørget for bandets navn etter at mr. Skinner utviste ham for å ha langt hår. Kanskje den mest 'anonyme' av gitarrekka, men med både teknikk og humor i spillet. Han skrev også mange av bandets sanger, stort sett sammen med Van Zant og/eller Collins. Han har også vært den som har holdt bandet i live etter gjenforeningen i 1987.

Problemet med dette er at de to, som døde 20. oktober 1977, og det andre avdøde gitargeniet Collins ikke kan erstattes av eventuelle lillebrødre og eks-medlemmer av Blackfoot, samme hvor 'flinke' disse måtte er. De var unike musikere, med et helt særeget uttrykk. Når man også slenger Leon Wilkesons alltid like fantastiske drivende basslinjer og Billy Powells duvende, sexy og gyngenede pianoganger på lista over casualities er det lite, om enn noe igjen. Og Bob Burns spiller ikke trommer mere, Artimus Pyle er en superb trommeslager og en tvilsom fyr og Ed King orker ikke... Da er det lite igjen å skryte av i mine ører.

Jeg ville ikke betalt 50 kr for å sett dagens utgave (Gary Rossington & the Hired Hands) på Per på Hjørnet en gang.

Teksten under er hentet fra "That Smell", skrevet av en rasende Ronnie etter at både Collins og Rossington var involvert i bilulykker samme helg i 1976, sterkt påvirket av alkohol og annet snadder. Den kunne like gjerne hett "The Ballad of Lynyrd Skynyrd"...

Whiskey bottles, and brand new cars Oak tree you're in my way There's too much coke and too much smoke Look what's going on inside you Ooooh that smell Can't you smell that smell Ooooh that smell The smell of death surrounds you

Angel of darkness is upon you Stuck a needle in your arm So take another toke, have a blow for your nose One more drink fool, will drown you Ooooh that smell Can't you smell that smell Ooooh that smell The smell of death surrounds you

Now they call you Prince Charming Can't speak a word when you're full of 'ludes Say you'll be all right come tomorrow But tomorrow might not be here for you Ooooh that smell Can't you smell that smell Ooooh that smell The smell of death surrounds you

Hey, you're a fool you Stick them needles in your arm I know I been there before

One little problem that confronts you Got a monkey on your back Just one more fix, Lord might do the trick One hell of a price for you to get your kicks Ooooh that smell Can't you smell that smell Ooooh that smell The smell of death surrounds you Ooooh that smell Can't you smell that smell Ooooh that smell The smell of death surrounds you

19
287 svar

Second HelpingUtgitt 15. april 1974 på Al Koopers Sounds of the South Records via MCA.

Oi. Snakker man om sjumilssteg? Ja. Alt som var så fantastisk med debuten er tilstede, men i widescreen og technicolor. Produksjonen er merkbart sterkere. Det er også så mye mere å ta av her, på alle måter. Tekstene og vokalen til Ronnie er merkbart forandret, som om han allerede vet alle måter man kan gå på trynet i livet generelt og musikkbransjen spesielt. Skarpheten mot verden man kunne ane, er erstattet med mere aggressivitet og mere førlsomhet, gjerne i løpet av en enkelt setning. Den lille løven snerrer og du vet at du bør frykte at bittet hans er enda verre.

Rytmeseksjonen leker og svinger helt kriminelt, denne gang (stort sett) med Leon Wilkeson på bass i stedet for at King stort sett spilte hans (fantastiske) linjer, Burns viser seg som en hardtslående og samtidig følsom trommis og Powells keyboards tar akkurat nok plass.

Men best av alt: med Ed King på plass bak stratocasteren løfter den trehodete dragen seg i all sin fryktinngytende prakt. Dette er en av de virkelige store gitarplatene fra et tiår som besto nesten utelukkende av slike. Frekke rytmegitarer, freske licks og superbe soli smykker en plate som om mulig er enda mere velskrevet enn forløperen. Fra Kings countryfunky riff på åpningskuttet via Allen og Garys dualleads på trusselen "Working for MCA" til Rossingtons Les Paul-strangulasjon på den avsluttende J.J. Cale coveren... It's all good. Very, very good.

Alt for mye dumt og ignorant har vært sagt og gjort mot perlen "Sweet Home Alabama" (King/Rossington/VZ). Fra Kings inntelling og Ronnies 'turn it up' til den dør ut nesten fem minutter senere er dette like mye et mesterverk som "Freebird". Lekende, lette pianotoner som skulle brukes (smart) av Warren Zevon og (dumt) Kid Rock (feat. Billy Powell) flettes mellom særdeles heftige guitartones fra denne Ed. Teksten er en mesterlig satire over hvordan folk utenifra gjerne fordømmer alle hvite sørifra som 'good ole southern boys' uten hjerne og med hjertene fulle av hat mot den svarte mann. Neil Young får passet sitt påskrevet med sedvanlig machobravur, men ikke uten humor. Guvernøren i Alabama, George Wallace og Watergateskandalen nevnes og avfeies som lite betydningsfulle greier for en fri mann. Han hjelpes her av en gjeng praktfulle mørke piker med herlige navn som Merry Clayton, Clydie King og Sherlie Matthews som peker nese mot den gamle geita Wallace. I tillegg får vi en hyllest til Muscle Shoales Studioet i Alabama, der svarte og hvite musikere jobbet siden om side, uten tanke for segregering og rase, som menn gjør. Med denne var et monster var født og en nummer 8 hit sikret. Det lett ironiske? Sangen er en overligger og innspilt i Doraville i juni 1973.

Resten av platen var innspilt i LA's Record Plant i januar '74, noe som nok forklarer den bedre lyden. At Kooper denne gang fikk hjelp på lydsiden av dyktige mennesker som Gary Kellgren og Rodney Mills skadet vel neppe.

King/Rossington/VZ sto også bak den statelige "I Need You". Den slepne, slepende melodien og de ulende, syngende gitarene til Collins & Rossington huser en av Van Zants mest følsomme kjærlighetstekster. Hvor mere nakent ærlig en mann kan være med sine følelser i en rocketekst vites ikke, men en ting skal sies: det blir aldri veikt eller kleint. Hardheten i setningen "I try to tell you I need you/much more than just a piece of lay" skal heller ikke undervurderes. Stripene på denne tigeren kan ikke vaskes av.

Ronnie og Garys lekne "Don't Ask Me No Questions" er en skikkelig gladlåt med horny horns fra bl. a. Bobby Keyes, en knall solo fra Rossington og barroompiano av den slække, men tighte sorten. Ed spiller bass på denne som forløperen. Alt er bare vellyd og velstand, men så bør du høre på ordene. Ikke mas. Ikke snakk butikk. Ikke ring meg. Ikke styr meg. For hvis du gjør det lyver jeg eller ber deg dra til helvette. Enkelt og greit. La oss ha det gøy, chillen og snakke om damer og fisking. Don't ask no stupid questions and I won't send you away.

Så kommer høydepunktet så langt. King og VZ skrev det mange trodde var en hyllest til eget plateselskap, "Workin' for MCA". Gary og Allen spiller dual leads og Ed flerrer av seg en monumental solo eller tre. Selvsagt er det en hyllest. Hvem av oss lønnsslaver ville vel truet arbeidsgiveren? Hvem biter hånden som mater? Vel, disse her, antar jeg. Et big ole southern grin er IKKE en bra ting. La oss bare se på det hele:

Seven years of hard luck, comin' down on me From the Florida border, yea up to Nashville Tennessee I worked in every joint you can name, mister every honkytonk Along come Mr Yankee Slicker, sayin' maybe you're what I want

Want you to sign your contract Want you to sign today Gonna give you lots of money Workin' For MCA

9000 dollars, that's all we could win But we smiled at the Yankee Slicker with a big ol' Southern grin They're gonna take me out to California gonna make me a superstar Just pay me all of my money and mister maybe you won't get a scar

Suckers took my money since I was seventeen If it ain't no pencil pusher, it got to be a honkytonk queen But I'll sign my contract baby, and I wan't you people to know That every penny that I make, I'm gonna see where my money goes

Mørkere og mindre takknemlig kan det neppe sies. Legg særlig merke til andreverset. Ah, man får frysninger. Leon ER ulvemannen, btw.

Så er det med et andre tider og platens første Collins/VZ -komposisjon ruller inn. Den countrybluesy "The Ballad of Curtis Loew" er nok et lyrisk høydepunkt, både for Ronnies barndomsminner og det musikalske. Ed spiller slide, den først soloen alene og den andre med Gary, mens Kooper breier seg på piano, akustisk gitar og bakgrunnsvokal.

King/VZ er tilbake og gir oss litt "Swamp Music". Den 'noe' CCR-aktige låten handler om å henge ut i sumpen og nyte det enkle livet mens storbyidiotene stresser seg ihjel. King spiller noen avsindige countrylicks, som en besatt James Burton, og Gary leverer nok en superb solo, ikke minst det han lirer av seg etter at Ronnie begynner å synge igjen. Sounds like ol' Son House singin' the blues.

Nok et lite stikk til Neil Young kommer i tittelen på "The Needle and the Spoon". Den mørkeste låten i katalogen, for der "That Smell" er rasende, er denne bare vond. Der "Poison Whiskey" på forløperen (og de uutgitte "Junkie" og "Wino") handler om andre mennesker, er dette personlig. Låtskriverne Collins og VZ hadde tydeligvis gjort både det ene og det andre og følt fornedrelsen på kroppen. Smerten i å svikte seg selv og kanskje enda mere i det å skuffe sine nærmeste føles så reell at man kan ta på den, selv førti år senere. Collins leverer en mindblowing wahwahsolo og Ed slikker våre sår.

J.J. Cale er verdens mest laidbacke kis og han blåser bare av sted som vinden i "Call Me the Breeze". Originalen har et noe lavere energinivå enn Skynyrds cover, for å si det slik. Enda flere licks fra Ed og en nesten endeløs toneparade fra Gary, samt halve verden på klapping, flere blåsere og en herlig pianosolo fra Billy. På en måte er det litt snodig at de valgte en cover til å avslitte platen, siden de hadde nesten tyve egenkomposisjoner fra god til særdeles høy kvalitet liggende, men det er nesten umulig å tenke seg at denne kunne blitt avsluttet på annet vis. Herlig!

Platen som helhet er enda litt sterkere enn den første og kan glatt anbefales til alle som liker musikk som er bra.

12

(Pronounced 'Lĕh-'nérd 'Skin-'nérd)Utgitt 13. august 1973 på Al Koopers Sounds of the South Records via MCA.

Hvor starter man? Jo, et godt stykke etter starten. Bandet hadde i det de gikk i studio for å spille inn debuten i mars 1973 eksistert i nesten et tiår og hadde et uutgitt album under beltet fra Muscle Shoals Studio i Alabama, det stedet som skulle vise seg å bety nesten alt eller mere for mytoset rundt dem. Ganske ironisk, i og med at bandet selv kom fra Jacksonville, Florida.

Gjennom mange harde år og stadige utskiftinger/tilførelser i besetningen hadde kjernetrioen Ronnie Van Zant (militant farsfigur for fortapte gutter, whiskeydrikkende rockenroller, stille storm i zenmodus/blodtørstig monster og vokalist og tekstforfatter extraordinaire), Allen Collins (langhåret gigant, Gibson Firebird eksponent av rang og lyrisk, men hard tonesmed) og Gary Rossington (bråkmaker og villmann, alltid bevæpnet med Gibson Les Paul) holdt sammen. Dette gjennom en sjø av blod, tårer og slike drikker med høye prosenter.

Trommeslager Bob Burns ble plukket opp i 1965, mens keyboardist Billy Powell og bassist Leon Wilkeson, samt mannen som erstattet sistnevnte og så ble erstattet av ham, gitarmaestro Ed King, dukket opp året etter. Å kalle denne besetningen stabil vil være så å påstå at man godt kan like en shaken, not stirred nitro on the rocks. Men de var alle likevel svært viktige for utviklingen videre.

Produsent Al Kooper var den som hadde oppdaget bandet på en liten klubb der de spilte sokkeløse og på elendig utstyr for drikkepenger og erfaring. Kooper var en gammel ringrev fra studiomusikerscenen, han er tross alt mannen som spiller hammondorgelet på Dylans "Like A Rolling Stone" uten å ha spilt instrumentet før. Dette er en av hans utallige bragder og jeg vil i grunnen bare tilføye at han spiller bass, mellotron, hammond, mandolin og basstromme hist og her på platen, i tillegg til å synge litt. Alt dette under navnet Roosevelt Gook.

Platen kom til verden i Studio One i Doraville, Georia mellom 27. mars og 1. mai 1973. Den ble utgitt i en fancy gatefold sleeve noen måneder senere, med tekster, bilder av de respektive på scenen og i portrettform og med en backcover med bildet av en sigarettpakke med den enkle påskriften "Lynyrd Skynyrd Smokes". Fronten viser gutta hengende utenfor en butikk i Jonesboro, Georgia. Blikkene og ansiktene deres forteller endeløse historier i seg selv og Ronnie gir oss sin beste utpsyking, just fer good measure. I bakgrunnen flerrer et lyn ned fra himmelen, et foruroligende vardøger.

Så kan vi starte med starten. Igjen. Rossington/Van Zants "I Ain't the One" ble innspilt første dag i studio og er en knallhard tungrocker av det seige slaget. Gitararbeidet består av funky, men ganske countrifiede licks fra Rossinton/Collins, mens Ed King legger ned en righteous groove på bassen. Allen spiller også de syngende, stingende leadgitarpartene og soloen. Teksten er en direkte advarsel til en frøken som har forliebt seg litt for meget i vår frittgående helt, frontmannen. Han har ingen tro på henes løfter og er lei av maset hennes. Å kalle stemningen truende er ingen overdrivelse.

Det lange eposet "Tuesday's Gone" av Collins/VZ er det derimot motsatt. Vår man ser et tog gli forbi i horisonten og ønsker at han kunne være ombord, på vei hjem til sin elskede. Dette er ingen trofast mann, men hjertet hans ligger der hjemme, hos henne som savnet gjør om til en engel. Ironien i tekstens siste vers viser, over sprø pianotoner og syngende gitar, at det er hun som har forlatt ham. Hun trengte nemlig friheten like mye som ham. Sangen er vakker og sørgmodig. Denne stemningen understrekes med mye mellotron og triste gitartoner, men løftes i stemning av en pulserende, dansende bass og lekende piano. Den superbe soloen er ved Rossington, i likhet med hovedvekten av platen.

Så er det slutt på freden og vår helts vandrende øyne og føtter gir ham trøbbel. "Three Steps" er nok en Collins/VZ-låt med Rossington-solo og starter med noe av det mest funky gitar og trommearbeidet gjort av hvite gutter. Har tar man for sikkerhets skyld også frem kubjella. Storyen er slik: Ronnie og Linda Lou danser på en jukejoint og inn kommer det en mann med mord i blikket som ikke er glad for å se sin utkårede danse (og mere til) med en langhåret slubbert. Vår mann blir i tur nervøs, desperat og pisser til slutt på seg av ren frykt, alt dette mens han stirrer ned pistolløpet og til slutt trygler den fornærmede om en tjeneste han vet han ikke fortjener: om han bare kan gi ham tre skritts forsprang mot døren. Da skal han holde labbene sine unna, på tro og ære.

Etter dårskap følger innimellom visdom og Rossinton/VZ "Simple Man" er et av bandets sterkeste kort i den stokken. En sakte, nestenballade med kirkeaktig orgel og utrolig mye bitt i gitarangrepet. Bob Burns spiller snedige trommebreaks, med markeringer på alle de riktige stedene og bassen følger med. En duallead fra Allen/Gary er liksom bare juvelen på krona og teksten er blant det lille geniets beste, i utgangspunktet ikke noe mere avansert enn en rekke råd han fikk av fra ho mor da han satt på hennes kne som barn, men gitt styrke og klokskap grunnet mannes evne til å si kompliserte ting på en så enkel måte at de ble en sannhet.

Mere redneckfonk følger i "Thing Going On" (Rossington/VZ). Her får også Billy Powell virkelig vise hva han var good for on the piano. Gary burner på med en eksemplarisk gittarsolo som her og der kontres av frekke variasjoner over rytmen av Allen. Rytmen holdes stort sett av en frekk tamburin og vandrende bassganger. Teksten er en av disse som de som tror at det er rasistiske dumskaller man har med å gjøre burde lese.

Så er det hoedown time! Den uvanlige konstelasjonen Kooper, Burns og Van Zant skrev "Mississippi Kid" og den skiller seg markant ut fra resten, med sin akustiske instrumentering og superbe lead/slide fra Ed King. Dette er en av to sanger der Leon Wilkeson spiller bass, den andre er "Tuesday's Gone". Steve Katz, Koopers venn fra fra Blood, Sweat & Tears, spiller munnspill.

Den onde, skarpe "Poison Whiskey" kommer fra King/VZ og beskriver en alkoholikers skjebne. Slik går det når man drikker Johnny Walker's Red. Sangen er platens hardeste øyeblikk. En kjapp, kort og intens rocker som fungerer som en ideell oppvarming til bandets mest kjente og mere realiserte øyeblikk.

Det er blitt populært å kalle "Freebird" en klisje og utspilt. Vel, vi her på fjøla har aldri vært utsatt for denne på radio i endeløse tiår, men vi har likevel en lei tendens til å tro på det vi hører i engelske og amerikanske media. Sangen er skrevet av Collins og Van Zant og hadde en lang skapelsesperiode før den endelig satt som den skulle. Det vil si som et skudd. Det hele starter som en stillferdig, drømmende sang om personlig frihet og den evige søken om 'noe annet' og bygger seg opp til en orgie i ulende, huggende gitartoner fra låtskriver Collins, her og der mer enn kyndig flankert av Rossington. En klisje? Mere som et mesterstykke.

Platen som helhet er særdeles sterk. Anbefales på det varmeste til alle som skulle finne på å like rock, gitar og tekst.

9
vatutin [sitat…] Her synes jeg du trekker inn helt irrelevante sammenligninger. Det var ikke kommunismen Rosa Parks protesterte mot dengang hun nekte å reise seg for en hvit mann på bussen...

Her synes jeg du trekker inn helt irrelevante sammenligninger. Det var ikke kommunismen Rosa Parks protesterte mot dengang hun nekte å reise seg for en hvit mann på bussen i Alabama på 50-tallet.

NEI, FOR JEG SAMMENLIGNER IKKE SAKENE MEN KONNOTASJONENE FLAGG GIR. STEMMERETT, SOVJETISKE STRIDSVOGNER, NKVD OSV ER FAKTISK UANSETT IKKE SAKEN HER, DET ER ET FLOTT BAND.

TAKK FOR PRATEN.

3

"they were good, talented, hard-working boys. They worked hard, lived hard and boozed hard."

Ja. Og det høres. Drivende flott er det, med varmen fra sørstatene i bunnen, og massiv godlyd i front. Jeg blir veldig tatt med av disse gutta, de er evige favoritter i min bok. Jeg klarer ikke engang å la være å høre på dagens utgave. Jada, jeg vet at de ikke er som den gamle gode og nok hardere utgaven, men likevel. Jeg har også den nye, Skynyrd navnet lever, selv om TS mener de dør - sakte og hardt. Seiglivede er de ja, og de gamle hittene dør aldri. Fiin, drivende god rock med toner av så mange andre ting elegant flettet inn i musikken. Flott å lese. En god hvile/ventetråd mens vi venter på Rushanmeldelsen. Jeg klager ikke. Dette var flott å lese. Jeg vet jeg har en DVD et sted......jeg skal bare... Men takk for å minne meg på Lynyrd Skynyrdgutta. Jeg likte det, gitt!

2
RHagen (Pronounced 'Lĕh-'nérd 'Skin-'nérd)Utgitt 13. august 1973 på Al Koopers Sounds of the South Records via MCA. Hvor starter man? Jo, et godt stykke etter starten. Bandet hadde i det...

til alle som skulle finne på å like rock, gitar og tekst.

Herlig! Skal bare spise litt, så setter jeg den på! Selv om jeg hadde tenkt å høre på noe annet, men shit ævv, nå kan jeg ikke la være! Elsker anmeldelsene dine (og du vet og du liker det!) ❤

2
RHagen [sitat…] og en halv, samt at han totalt dominerte låtskriverkrediten på Street Survivors. To låter helt alene, samt to med RVZ (og en outtake). Men bare så det er sagt: Allen vinne...

Sant det, ja. Han kom fort inn i varmen. That Smell er selvfølgelig en av verdens beste låter.

Tror egentlig på det samme, ikke faen om den gjengen hadde holdt lenger. Sterke personligheter, rus og alkohol. Dømt til å mislykkes. Pluss tre så gode gitarister i samme gruppe, hadde blitt slåssing på scenen for oppmerksomheten til slutt.

2
dcdudley [sitat…] Haha! Ja, du må jo huske på at rock er for gamliser, metal for satanister, Motorhead for nasser, LS for rasser, at KISS ikke har noe med musikk å gjøre og at 80-tallet er...

Alt dette stemmer, det har jeg hørt.

Evt. er de så ignorante, døvhørte og dumme at det rett og slett ikke fortjener annet. I mellomtiden spiller vi luftgitar til Unmasked og drømmer om å henge i sumpen med RVZ. They win, we lose, tror jeg de tror at vi tror. Vel, det medfører feil riktighet.

Fewter.

2
vatutin [sitat…] Vi tenker sikkert forskjellig i så måte, men det skal man ha anledning til uten å bli karakterisert som historieløs. Faktisk er det mange som oppfatter sørstatsflagget som...

Vi tenker sikkert forskjellig i så måte, men det skal man ha anledning til uten å bli karakterisert som historieløs. Faktisk er det mange som oppfatter sørstatsflagget som rasistisk, mens andre ikke gjør det.

Å forbinde flagget med rasisime får man for all del gjøre, men da vil jeg bare be dem det gjelder om å gjøre følgende:

1. Lese seg opp om dets opprinnelse. 2. Sjekke dets status i dagens lovverk. 3. Spekulere i hvor mange som anser det som kontroversielt iom at det figurerer i diverse delstatsflagg den dag i dag. 4. Vurder om misbruk av noen marginaliserte idiotgrupper skal overstyre den gjengse sørstatskars patriotisme for sin landsdel.

For meg er det selvsagt at et flagg bestående av stjerner og streker i seg selv ikke kan være rasistisk. Jeg forstår dog at det kan vekke konnotasjoner. Det gjør mange andre flagg også, som Hammer og sigd-flagget ditt. Alt avhenger av hva man faktisk vet, og enda oftere tror en vet.

2
DunRingill One more from the road . Min aller første cd, kjøpt i det herrens år 1987 :)

One more from the road

Knall skive, selvsagt.

Min første cd var Rainbows første, kjøpt i '89 til den brutale pris av 129 kr! Det var 30 kr mere enn en ny lp og 80 mere enn en nice price-skive. Det forklarer kanskje hvorfor jeg endte opp med så mye gammelt ræl: man fikk så utrolig mye mere for pengene på den måten.

Det beste med kjøpte av den Rainbowplata? Jeg fikk cd-spiller i '91 :D

2

Teksten under er hentet fra "That Smell", skrevet av en rasende Ronnie etter at både Collins og Rossington var involvert i bilulykker samme helg i 1976, sterkt påvirket av alkohol og annet snadder. Den kunne like gjerne hett "The Ballad of Lynyrd Skynyrd"...

Som nevnt en knakende god låt, eller skal jeg si illeluktende god? Don godeste Collins lærte tydeligvis ikke mye av skjennepreken i følge alltid pålitelige wikipedia (om "reunionkonsertene" i 1987):

"Due to Collins' paralysis from a 1986 car accident, he was only able to participate as the musical director, choosing Randall Hall, his former bandmate in the Allen Collins Band, as his stand-in. As part of his plea deal, Collins would be wheeled out onstage each night to explain to the audience why he could no longer perform (usually before the performance of "That Smell", which had been partially directed at him)."

2
-jethro- Slurp og snaps og et glass med vin, men ellers så tenkte jeg å skaffe meg et par skiver til med disse gutta her. Fra før av har jeg Street Survivors og den er heeeelt sjef! For noe...

Slurp og snaps og et glass med vin, men ellers så tenkte jeg å skaffe meg et par skiver til med disse gutta her. Fra før av har jeg Street Survivors og den er heeeelt sjef! For noen langdryge T-bane-runder denne skiva har reddet meg i land med.

Hvilke skal jeg kjøre på med etter denne? Jeg må dessverre være litt økonomisk, så det blir kun plass til max to. (Spesielt siden jeg driver og utvider UFO-samlingen også.)

Gimmie Back My Bullets og Second Helping er mine tips. De to jeg digger mest etter Street Survivors, men du kan egentlig ikke gå feil med debuten heller. Katalogen med originalbesetningen er jo ikke enorm, og alle skivene er egentlig djevelsk gode, med Street Survivors på topp og Nuthing Fancy nederst på rangstigen, ikke at den er dårlig altså, men det er den jeg liker minst.

2

Mange forbinder i beste fall bandet med tre-fire ting

Jeg må vel innrømme at jeg befinner meg litt i den kategorien der. Er vel stort sett disse to låtene jeg tenker på når det gjelder det bandet. Men etter 3 dager med Super Collider er det vel på tide med noe nytt (gammelt) å lytte til, så jeg skal svippe innom Spotify og lytte med åpent sinn i løpet av kvelden/eller helga ;)

1
-jethro- [sitat…] Jeg må vel innrømme at jeg befinner meg litt i den kategorien der. Er vel stort sett disse to låtene jeg tenker på når det gjelder det bandet. Men etter 3 dager med Super...

Men etter 3 dager med Super Collider er det vel på tide med noe nytt (gammelt) å lytte til, så jeg skal svippe innom Spotify og lytte med åpent sinn i løpet av kvelden/eller helga ;)

Trro du trenger det, ja. Husk: det gamle er guld, det andre er tull. Sjekk debuten for det slemmeste og de andre for det beste.

1

Lignende innlegg

Musikk Script Publisert

pathos

Gunnar Kagge i Aftenposten skriver: "Da Elvis måtte i militæret, skal "kongen" gråtende ha sagt til konkurrenten at han kunne overta rocketronen."
1
0 svar
Språk Hansaguden Publisert

Språklige morsomheter.

Bøye seg i hatten.(Heidi Weng) BØYE SEG I STØVET og TA AV SEG HATTEN. Folk står sild som tønne. FOLK STÅR SOM SILD I TØNNE. Koster det hvite i skjorta. KOSTER SKJORTA og KOSTER DET HVITE I ØYA. Han ka...
1
0 svar
Reisetips riveland Siste svar

Kjøre fra Oslo til Alta

Hva er raskeste kjørevei fra Oslo til Alta? Har hørt at det er gjennom Sverige og Finland. Går det greit å kjøre ut og inn av disse landene nå etter covid? Eller er det noen restriksjoner?
1
1 svar
Språk pethfah Publisert

Tur til Danmark

Kan jeg veksle fra norske kroner til danske kroner på danskeferja? Og kan jeg isåfall gjøre det med kontanter? Jeg skal snart dra til Danmark og jeg har ikke bankkort.
1
0 svar
Reisetips Wavy Siste svar

2022

Jeg ser at det har vært svært liten aktivitet her siste måneden/året. Det har vel strengt tatt ikke vært den helt store reisefeberen de siste par årene. Det nye formatet til VGD med total sjøsyk layou...
1
2 svar
Reisetips vif_support Publisert

Gran Canaria 2021

Hjemme etter 14 flotte dager på Granca. Munnbindpåbud i butikker, kollektivtransport og på flyet, noen begrensninger på barer, men ellers helt topp ;)
Bilde

Gran Canaria Puerto Rico Beach Life 11. December 2021 | We❤️Canarias

Gran Canaria Puerto Rico Beach Life 11. December 2021 🌞Come with me to the Mountains and the Sea 🏝 We take you through the beautiful Gran Canaria, on foot,...


Bilde www.youtube.com
1
0 svar
Laster...