Musikk esc

Innlegg

Musikk

apobase

The soundtrack of your (real) life

Den mannevonde katten lagde tidligere en tråd om dette temaet. Den gang handlet det riktignok om ditt fiktive liv, og et passe kult sondtrack til dette. Nu snur vi på schillingen og spør om the soundtrack to your real dølle life. Altså, temaet er musikken som har preget livet ditt, eller spesielle musikkminner fra spesielle hendelser/minner i livet. Altså, ikke en oppramsing av den übercoole musikken du liker best nå, men det musikken du av en eller annen grunn har et minne knyttet til. A trip down memory lane.

Jeg sparker selvfølgelig i gang ballet. Jeg har i en annen tråd, dedikert til min far, begitt meg ut på en slags sti av minner og følelser. Nå benytter jeg anledningen til å mimres noe som, i hvert fall i musikalsk sammenheng, ikke hadde noe med min far å gjøre. Jeg går selvfølgelig tilbake til barndommen, som den freudianer jeg er. Eller rettere sagt tween-perioden. Jeg har mange musikkminner fra barndommen. Men den første artisten som jeg trykket til mitt bryst, den første artisten jeg begynte å kjøpe skivene til og ikke bare hørte ti-i-skuddet-hitsa til, hvem var det? Jo, det var jaggu meg Bryan Adams. Men jeg oppdaget han selvfølgelig gjennom "Ti i skuddet". Først "Heaven" og så "Summer Of '69" som begge slo igjennom sånn rundt 1985. Min 4 år eldre søster kom deretter hjem med albumet "Reckless", som ble gjennomlyttet og tatt opp på kassett og dyttet inn i walkmanen. Dette var ikke mindre populært enn at jeg begynte å kjøpe de tidligere Adams-skivene selv. Debutskiva, "You Want It You Got It" og "Cut's Like A Knife" (som jeg riktignok aldri kjøpte selv, men heller fikk kassetten fra min store barndomsflamme) og så den litt mer voksne "Into The Fire" da denne kom ut. Bryan Adamsomania varte vel i et par år og kuliminerte sommeren 1987. Jeg var blitt 13 år og vi dro til Kreta på en tre uker lang sommerferie. I min walkman surret og gikk "You Want It You Got It" – det albumet av Adams jeg likte best og som ble spilt mest (når jeg nå I ettertid har prøvd å spille noen av disse skivene, holder jeg den fortsatt som hans beste). Denne sommeren og denne tiden står som en av de beste i mitt liv. Fortsatt barn, fortsatt ikke begynt på ungdomsskolen med alt det medførte av å forkaste barndommen i et forsøk på å værra kuuul. Fortsatt kunne jeg leve i den bekymringsfrie boblen uten å bekymre meg for hva fremtiden skulle bringe. Lek på stranden, milkshakes og donuts. At man ble dratt med til Knosos og andre kulturelle aktiviteter kunne man strengt tatt leve med når man hadde tre uker med sol og sommer å spre det utover.

Bryan Adams var en viktig del av mine siste barndomsår. På høsten begynte jeg på ungdomsskolen, og da jeg til jul fant Led Zeppelin- og The Doors-album under julegrana forkasta jeg Bryan Adams og alt som hadde med barndommen og 80-tallet å gjøre, og satset fulltid på creeedsanking. Uskyldigheten var borte. En lissomvoksen var født.

Å høre på Bryan Adams nå bringer en del minner tilbake. Jeg har vel ikke hørt disse albumene på rundt regnet 25 år. "You Want It You Got It" bringer meg rett tilbake til Kreta den sommeren i 1987. Låta jeg hørte mest på den gang var "Tonight", sammen med "Don't Look Now", gir mange minner fra disse varme sommerdagene. Bitre kjærleikslåter – allerede den gang viste jeg spor av at dette fengte meg. Nå vil jeg nok heller dra fram den litt tyngre rockeren "Last Chance" som den beste låta fra albumet. Samt "Fits Ya Good", en annen rocker.

For øvrig, "Into The Fire" minner meg av en eller annen absurd grunn om toast (ristet brød). Samt slalom i slusj-snø på Savalen en eller annen påske, iført solbriller med skinnforing på sidene. Memories, ehhh?

8
21 svar

Logg inn med Schibsted

Logg inn med din Schibsted-konto for å skrive et svar.

Gå til innlogging

Altså, temaet er musikken som har preget livet ditt, eller spesielle musikkminner fra spesielle hendelser/minner i livet.

Tjaaah...

Mine foreldre kom fra forskjellige musikalske skoler, so to speak. Fatter var sjømann og likte vokaljazz fra femtitallet og country, primært Johnny Cash, men også Charlie Pride og andre. Mutter likte alt som var smooth, ikke-truende og glatt, med unntak av ungdommens store helt, mr. Elvis Aaron Presley og the Beatles. I allefall på overflaten. I godt voksen alder skulle jeg finne ut at mutter likte både den ene og andre av musikalske avenyer.

Definisjonen på gangbar rock i heimen vår var Creedence og merkelig nok også Nazareth på en svart BASF-kassett med Dr. Hook på b-siden. Dette var riktignok den rocka, tøyseutgaven av Dr. Hook som også het the Medicine Show, men jeg var allergisk for alt som lignet på country, med mindre det kom fra the Beatles.

Billene, ja. De har en spesiell plass i hjerne og hjerte, selv om man kanskje skulle tro at jeg hater bandet utifra mine noe krasse uttalelser her inne til tider.Poenget mitt er bare at de er overeksponerte og, tja, oppskrytte. En gang i tiden var de dog det viktigste i min musikalske verden og deres betydning som sådan kan ikke overvurderes. Et av mine første minner er å sette på dobbeltlp'en 1967-70 og lage hakk i "A Day in the Life" i det dette voldsomme, skremmende crescendoet setter inn... Jeg elsket sangen, men akkurat den biten der skremte vettet av mitt treårige meg. Nesten like mye som å lage hakk i en vinylplate, i og med at vi sjelden hadde råd til å kjøpe nye.

Fra ekstremt tidlig av snek jeg meg til å myse i slektninger og venner (samt deres foreldres) platesamlinger. Musikken og hva den gjorde med og for folk fascinerte meg mere enn noe annet, samtidig var den en virkelighetsflukt som var nødvendig for i det hele tatt å overleve, virket det som. En ting var i allefall sikkert: den var alltid der og ga en alle nødvendige impulser. Dette var lenge før musikk var en bakgrunn, en video, et lydteppe som skulle selge andre produkter. I allefall var den det i min lille verden.

Ti i skuddet på Norges eneste radiokanal og de få musikkinnslagene og konsertene på ungdomsprogram NRK viste på fjernsynet foret ilden med alle slags merkelige impulser, det samme gjorde lånte kassetter, singler og lp'er fra klassekammerater og de få jeg hadde råd til å kjøpe selv. Etterhvert rotet man seg som så mange i min generasjon bort den hardere musikktypen, dette i og med at man var en sint ung mann (med mange gode grunner i følge seg selv). De to bandene som skulle vise seg å være viktigst var likevel De To Store dinosaurene som ikke het Beatles, først av disse Stones når jeg var 12. Råskapen og den åpenlyse leflingen med Satan, dop og all bohemisk moro og farlige leker med følger som var bakteppe for den rå, men melodiske riffrocken deres fenget meg sporenstreks. I ettertid skjønte man selvsagt hvor mye annet musikken deres besto av, hvor mye blues, soul, blues, reggae, disco, funk og country som fantes der, samt spor av nøtter, eh, jeg mener ting som jazz og pop. Jeg var i allefall fanget og Keith Richards ble for meg selve malen av hva en mann bør være; frittalende, farlig, selvlært, streetwise og mere enn litt gal. At de var mindre gode eller eventuelt mere uvørne musikere enn noen andre jeg tidligere hadde hørt hjalp også og de åpnet døren for en livslang kjærlighet for punk og rårock.

Den neste voldsomme åpenbaringen skjedde året etter, da jeg som trettenåring snublet over Led Zeppelin. De var hysterisk dyktige, særlig rytmeseksjonen, men jeg skjønte raskt at det var Page som var magikeren og sjefen. Dette til tross for at han var den minst teknisk begavede av dem og det med god margin. Jeg husker ikke lengre hva som var den første platen jeg hørte med dem, men jeg vil nesten anta at det var II eller den fjerde. Der andre band ofte er preget av hva man hørte først, er Zeppelin noe helt annet for meg. Alt er fersk, alt er nytt. Hver gang. Der Stones i dag er et falmet, men særdeles godt minne som jeg så og si aldri spiller selv i heimen, men er fryktelig glad for å høre når andre gjør det, er LZ fremdeles bare helt perfekte.

Dette er morsomt, for jeg husker at jeg likte dem på tross av vokalen til Plant, helt fram til rundt 2000. Jeg synes han var feminin og pinglete, samt anmassende og hysterisk. Dette kan jo til en viss grad sies å medføre riktighet, men fanden heller. Mannen er en gigant, slik de andre tre var. Jeg får fremdeles minst et Zeppelinkick av intens art hvert eneste år og i fjor hadde jeg ikke mindre enn fire av dem. Og det verste? Det er at de ikke engang er favorittbandet mitt lengre...

(beklager lang verbalonani av kjedelig art for andre enn meg selv)

8
2Tough2Die2 [sitat…] Tjaaah... Mine foreldre kom fra forskjellige musikalske skoler, so to speak. Fatter var sjømann og likte vokaljazz fra femtitallet og country, primært Johnny Cash, men ogs...

beklager lang verbalonani av kjedelig art for andre enn meg selv)

Så langt derifra, og det er jo poenget med tråden, at du skal dele dine historier knyttet til musikken. Som vanglig godt skrevet.

Interessant det der med Plant. Noe av det første jeg falt for ved zeppelin var vokalen til Plant, som jeg syntes (og fortsatt synes) var helt rå. Ikke bare særegen men rå. Tenkte jeg skulle skrive litt med om Zepp senere (når jeg får tid - nå må jeg pakke sammen på hytta slik at vi kommer oss hjem i dag).

1
2Tough2Die2 [sitat…] Tjaaah... Mine foreldre kom fra forskjellige musikalske skoler, so to speak. Fatter var sjømann og likte vokaljazz fra femtitallet og country, primært Johnny Cash, men ogs...

Musikken og hva den gjorde med og for folk fascinerte meg mere enn noe annet, samtidig var den en virkelighetsflukt som var nødvendig for i det hele tatt å overleve, virket det som

Dette høres ut som en tøff oppvekst, men du beskriver kanskje andres forhold til musikken også?

2

A trip down memory lane.

Vi dro på leirskole til Sappen høsten 1978. Man var forelsket i en liten snelle i klassen og alt var bare fryd og gammen. Bestekompisen og jeg var helt Elvis på denne turen, og gikk stadig rundt med brylkrem i håret. Om kveldene smuglet vi jenter inn på rommet, og soundtracket til hele dette opplegget var ikke Elvis som man kanskje har ledet dere til å tro. Neida. Soundtracket befant seg på 2 kassetter som vi spilte på bussturen dit, under hele oppholdet, og på bussturen tilbake. Kassettene var: Gasolin - Killin`Time og Boney M - Nightflight to Venus. Alle disse sangene er brent fast i sjela mi. Intet mindre, og på godt og vondt. Dette soundtracket varte bare en uke av mitt liv, men jeg kommer aldri til å glemme det. Spenningen, forelskelsen, galskapen og brylkremen. Fy faen altså. Vi snakker om et soundtrack som virkelig har satt sine spor. Intense greier.

Jeg kommer tilbake med mer etterhvert. Det finnes mange soundtrack i et liv.

4

Man har handlet inn et par dunker bananlikør som skal inntas i aften så se ikke bort i fra flere velformulerte bidrag fra undertegnede i denne tråden.

1
onkelmorten [sitat…] Vi dro på leirskole til Sappen høsten 1978. Man var forelsket i en liten snelle i klassen og alt var bare fryd og gammen. Bestekompisen og jeg var helt Elvis på denne ture...

Vi dro på leirskole til Sappen høsten 1978.

Jeg har et tilsvarende minne, omtrent fra samme tid som startinnlegget, dvs. rundt 85-86. Husker ikke eksakt årstall, men det var på slutten av barneskolen. Turen gikk til Brandbu, eller et sted i nærheten, hvor min skole (Sagene skole) hadde et sted som ble kaldt for Lille Sagene. Der ble vi innlosjert i gutterom og jenterom, men det var stor stas å blande korta litt, dvs at jentene ble invitert på gutterommene og vice versa. Sondtracket fra turen? Joda, det var selvsagt Baltimoras Tarzan Boy. Jeg kan ikke høre det "jungelbrølet" uten å tenke tilbake på leirskolen. Happy days.

3
apobase [sitat…] Jeg har et tilsvarende minne, omtrent fra samme tid som startinnlegget, dvs. rundt 85-86. Husker ikke eksakt årstall, men det var på slutten av barneskolen. Turen gikk til...

Jeg også! Leirskolen var et minne for livet. Min leirskole fant sted i 1983, og vi var 4-6 klasse smekka sammen. (Liten skole, bygda dette her.)

Fantastisk kul opplevelse og litt skummelt også, spesielt første dagen, første tur hjemmefra og sånn. Men man ble da fort husvarm :)

Kassetten som fulgte med oss på turen var AC/DC. Jeg husker ikke i dag om det var en slags samle-kassett eller originalskiva, men "TNT" og "Can I sit next to you girl" var de to låtene det gikk i konstant på rommet.

2

Lignende innlegg

Språk pethfah Publisert

Tur til Danmark

Kan jeg veksle fra norske kroner til danske kroner på danskeferja? Og kan jeg isåfall gjøre det med kontanter? Jeg skal snart dra til Danmark og jeg har ikke bankkort.
1
0 svar
Reisetips Wavy Siste svar

2022

Jeg ser at det har vært svært liten aktivitet her siste måneden/året. Det har vel strengt tatt ikke vært den helt store reisefeberen de siste par årene. Det nye formatet til VGD med total sjøsyk layou...
1
2 svar
Reisetips vif_support Publisert

Gran Canaria 2021

Hjemme etter 14 flotte dager på Granca. Munnbindpåbud i butikker, kollektivtransport og på flyet, noen begrensninger på barer, men ellers helt topp ;)
Bilde

Gran Canaria Puerto Rico Beach Life 11. December 2021 | We❤️Canarias

Gran Canaria Puerto Rico Beach Life 11. December 2021 🌞Come with me to the Mountains and the Sea 🏝 We take you through the beautiful Gran Canaria, on foot,...


Bilde www.youtube.com
1
0 svar
Språk henriksenoda0 Siste svar

Samisk

Hei folkens. Æ e 14 år å har hadd samisk ei stund på skola men æ tenke æ fikk ikje lært å snakke årdentli. E det nån såm har ei nettside som kan hjelpe mæ med å si setninge ikje bare ord? Helst nån ku...
1
2 svar
Musikk mer-musikk Siste svar

Eides språksjov

Noen som kan fortelle meg tittelen på musikkstykket Sjur Hjeltnes spiller rett før «respons» i sesongfinalen 2021 ?☺️(episodenavn «musikken i språket»)
1
1 svar
Reisetips verticalman77 Publisert

Dalsland

Vurderer å ta en tur til Dalslands kanaler etter over 20 år siden første tur. Noen som vet om området Högfjellet ved Tisselskog er likt nå som den gangen?
1
0 svar
Laster...