Musikk
1001 ALBUM-835-96-FUGEES-The score
FUGEES – The score – 1996
Nå skal vi slappe av. Jeg har en følelse av at resten av albumet går i samme gata som Roberta Flack’s flotte låt ”Killing me softly”, som vi alle har hørt hundrevis av ganger på radioen. En flott versjon av Fugees(som vi kommer tilbake til), men som blekner fulstendig mot originalen. Vel vi nærmer oss slutten av året 1996, så heng på………….
”Red intro” er første spor. Prating og pianotoner i skjønn forening. Her er det ”mæn” og ”focking” og alt det gængsta-pratet ræppera bruker. Jaja, jojo…….
”How many mics” er slækk og rullende fra start. Pratende vokal, vekslende mellom medlemmene. Veldig diskret backing. ”Rund i kantene” denne låta, men definitivt kjedelig.
”Ready or not” svever inn på myke keyboardtoner, før den skarpe stemmen til Lauryn Hill faller inn, vakkert så det holder, i melodiske vendinger. Så snubler Wyclef Jeans’ monotone røst inn oppå den melodisk flytende backingen. Skivas beste låt så langt.
”Zealots” innledes effektfullt med ekkobelagte effekter , repeterende bak den sløye vokalen. Ms Hills stemme skaper heldigvis liv i musikken her når den faller inn. Kort låt dette her.
Vi sklir rett over i ”The beast”, sløyt og melodisk og skikkelig laidback. Man blir lett sittende å gynge i takt med musikken her. Den runde, diskrete backingenqww ligger og fyller bakrommet.
”Fu-gee-la” fortsetter i samme sløye tempoet som forgjengeren.Litt ullen og tåkete backing som ligger oppå de skarpe taktfaste trommene. Ultraflatt vers, men ”Ooh-la-la-la”-refrenget til Hill er melodisk og fint og bryter godt med det monotone. Mener bestemt å ha hørt denne låta før.
”Family business” knitrer i vei fra start og det høres ut som man hører på en gammel slitt vinyl-plate. Merkelig at man legger inn sånne effekter. Nok en ultraflat låt, og dermed veldig kjedelig. Eller for å kalle det, direkte slitsomt. Slutten av låta er innledningen av den neste.
Så kommer’n altså, ikke ukjente ”Killing me softly”. En melodisk flott låt dette, og ganske så vakker da Lauryn Hill synger accapella på begynnelsen. Så legges de sløye trommene på og man jaller og prater litt før verset glir inn med kun trommer og vokal. Jo da, den holde rda mål ennå, selv om mange kanskje vil hevde at den er fullstendig ihjelspillt på radioen.
Så følger tittelsporet ”The score”. Fortsetter i samme søvnige takt-sporet denne også. Lette gitartoner gjentakende bak vokalen, og dette skaper litt liv i en ellers ultrakjedelig låt.
”The mask” dras i gang med friske xylofon-toner på starten. Igjen den lett plukkende og gjentakende gitaren liggende under vokalen. Men nok en kjedelig låt.
”Cowboys” innledes med en sitar, klingende bak de masende snakke-stemmene. Sitaren fortsetter å gå i balkgrunnen, og blir en slags livskapende sentral enhet, bak de masete og kavende stemmene.
Jeg mener jeg har oppfattet at en av idolene til Fugees-gjengen er Bob Marley, og dermed er det kanskje naturlig at man tar med en Marley-låt, nemlig ”No woman no cry”. Flott slepen versjon med Wyclef Jean på vokalen.
”Manifest/Outro” virker som det er den egentlige avslutningslåta, hvor man summerer opp på slutten av Marley-låta.
Selv om det er et par-tre mixer av ”Fu-Ge-La” + en bonus-låt til, tar jeg ikke med disse. Jo da, slett ikke det verste jeg har hørt av rap, men ei helle rdet beste. Mye avslappende vendinger her, og tidvis bra variasjon, selv om det også er veldig mye monotoni her. Dermed blir det en veldig sterk…………
KARAKTER: 5 (av 10) Next to come: ASH - 1977 - 1996
