Musikk
Rory Gallagher. Gitargeniet. Remastret.
Gud. Bedre.
Dette er noe av det heftigste man har hørt på en stund. Der 1998-utgavene var (stort sett) nye mikser, pakket inn i oppdaterte og mere 'smakfulle' cover, er den siste serien back 2 da roots. Lyden er såpass annerledes fra det øret mitt er vant til at jeg hører stor forskjell på f.eks. Fresh Evidence på mitt heller eminente annlegg og den ekle spotifylåten fra pc-høytalerne (eller 'slik musikk skal låte' for dere kidza).
Jeg bestilte ganske enkelt fem favoritter og Jinx. Sistnevnte fordi '99-miksen så opplagt var fucket opp at at jeg derfor aldri har klart å høre på plata. Det lille jeg koste meg med på Spottenheimert i natt ga blod på tann og mersmak. Her skal Corks store sønn endelig kunne nytes i all sin prakt. Ved siden av den havnet de fem absolutt beste platene i katalogen i handlekurven.
Disse er selvsagt den arrangerte og sofistikerte debuten, den høyst SINNSYKE oppfølgeren Duece (en av Johnny Marrs favorittplater, factfans), Calling Card med sin herlige miks av Purple, pop og dyp blews og den hardtrockende Photo-Finish.
Sistnevnte er så absurd fet at jeg nesten mangler ord. "Shinkicker" er egentlig alt man trenger å si, men hele platen er så absurd fin og fet at man bør danse i stedet for å prate.
Prekas.
