SØRSTATSROCK:

Sol og sommer gjør alltid sitt til at jeg lenger etter såkalt sørstatsrock. Det har vært sånn siden sommeren 1986 da jeg og mine kompiser stadig var på farta på leiting etter fart og spenning. Da vi fylte opp bilen med folk og øl, klemte Lynyrd Skynyrd`s - "Nuthin' Fancy" på full spiker, og lot det stå til. I mitt minne var det alltid fint vær når det kom sørstatsrock ut av høytalerne.

Her jeg befinner meg nå, 29 år etter, er det sol og varmt den andre uka i strekk, og jeg har funnet frem The Allman Brothers Band - At Fillmore East. Når noen av de siste tonene til Duane Allman forsvinner avsted inn mellom trær, gress, småfugler og solstråler fra en klokkeklar himmel, er det vanskelig å ikke kjenne at sommeren er på sitt aller beste. Selv om vi allerede er godt over midten av August, føles sommeren ny, frisk og uimotståelig her jeg sitter i skyggen med en liten iskald pils i hånden. Gregg Allman synger sjelen sin ut, og kompet durer avsted som i en perfekt drøm.

Ved mitt bål drømmer jeg når Stormy Monday kommer til meg en perfekt solfylt Onsdag i flau bris. Jeg stirrer halvveis hypnotisert inn i flammene som beveger seg i takt, og med ett vet jeg at øyeblikket er hellig. Det vil aldri komme tilbake i denne formen.

Jeg sitter her på en liten krakk mens den ene låten etter den andre omringer meg, men det føles som jeg ligger å flyter i en hammock en eller annen plass der himmelen møter musikken. Jeg kan se Duane og resten av hans kompiser der de står på scenen i New York gjennom noen dager i Mars, 1971, rett foran meg. Den svake brisen som kommer fra Øst, kommer denne eftermiddagen fra Fillmore Øst, og den stryker meg såvidt på sin ferd videre ut i evigheten. Jeg har mistet alle tidsbegreper og all stedsans. Det er bare sommeren, The Allman Brothers Band, skogen og jeg.

En linerle danser, et ekorn forsvinner opp i tretoppen med noe som må være fanden i hælene. En svane synger sin nød i det fjerne, og Jonas min hund ligger på rygg i gresset å vrir seg med buken i været. Musikken er overveldende og den lille iskalde bjørnungen er vidunderlig.

Jeg kommer aldri til å glemme dette øyeblikket. Dette tidsløse scenarioet der jeg smelter inn i alle omgivelsene på musikkens enorme vinger - under en himmel som aldri før har vært så jævla blå.

At Fillmore East er ikke Nuthin' Fancy, men faen for et monument denne tredje skiva til et av tidenes band innen genren er. Den løfter en fyr som meg i alle fall. Og jeg er ingen lettvekter. Jeg er mer en tømmerstokk enn en fjær.

Sommeren kan være faen så fin, selv om jeg er og blir en høstmann. Sommer er sørstatsrock. Sånn vil det alltid være her på bruket. Nå skal jeg ta fatt på litt Skynyrd. Sola står ennå høyt.

5

Har nylig "oppdaget" og blitt frelst på Marillion. Har jo vært klar over at det eksisterer ei gruppe ved dette navnet, men uten å egentlig ha noe som helst kjennskap til musikken deres.

Det begynte med at jeg hørte gjennom noen 80-tallshits som Spotify foreslo for meg hvor deres mest kjente låt "Kayleigh" dukket opp. Joda, denne hadde jeg for så vidt hørt før, og tenkte at joda, dette er jo ei bra låt. Så begynte jeg sjekke ut flere av låtene deres fra de fire første albumene, dvs. de albumene der Fish fortsatt var vokalist. Den ene gode låta avløste den andre. Jeg har rett og slett funnet en gullgruve. Hvor har dere vært hele mitt liv, Marillion?

På en måte litt overraskende da jeg i grunnen aldri har vært noen stor prog-fan. Band det er naturlig å sammenlikne med, som Pink Floyd og Genesis synes jeg for så vidt er ganske bra uten at jeg har blitt helt hekta. Ellers digger jeg jo Rush, men da først og fremst de mindre "proggete" platene deres (dvs. fra Moving Pictures og videre utover på 80-tallet).

Favorittalbumet så langt må nok være "Clutching at Straws" fra 1987, som var den siste med Fish. Men liker også veldig godt de tre forgjengerne.

Jeg har fortsatt ikke kommet så langt at jeg har fått hørt noe på det de har utgitt (og det er ganske mye) etter Fish-eraen.

4
Andriken PPM

Herlig låt! Jeg sank langt tilbake i en verden fra forrige århundre og forrige liv.

Men jeg er såpass nådeløs at jeg er nødt til å innrømme at jeg har spilt Devin Townsend for ørtiørtende gang nettopp, og måtte bare nevne det.

Linken

3
Laster...