Musikk esc

Innlegg

Musikk

progman2

CITY BOY - 25 kremlåter

City Boy var forsåvidt "store" i Norge på slutten av 70 tallet, men å si at de hersket over jorden er å ta en smule i.

Nei, de gikk under den komersielle radaren, kanskje fordi de var for mange i bandet? Med seks medlemmer ble de litt "ansiktsløse" i en tid der man tørstet etter ikoniske posører. Om de tre vokalistene Mason, Broughton og Ward var aldri så gode så var de dømt til å tape i konkurranse med Freddie Mercury bare for å nevne en überkarismatisk type. Det hjalp heller ikke at de i Mike Slamer hadde en av tiårets 10 beste gitarister...så lenge han bare stod der rett opp og ned og var jævlig flink - hvor var fiolinbuen til Jimmy Page eller bensinbålet til Hendrix?

Et annet problem var kanskje at det var umulig å kategorisere musikkstilen deres. OK man kunne høre bitende gitarer alla tidlig Queen, humor i ditto tidlig 10CC ånd...eller komplekse oppbygninger av låter som Yes og Rush...Man hørte kanskje litt Beach Boys og Bee Gees i de tette koringene, her var glossy produksjon med et lite ærbødig nikk til Abba og Supertramp..og på toppen pyntet man med en dash Beatlesk melodisnekring.

Var de prog? pop? rock? Hardrock? I stedet for å plassere bandet i en enkelt bås vil jeg si JA - ALT det. Tight blanding av humor og alvor, hardt og soft, enkelhet og vanvittig kompleksitet - og resultatet var - i alkemiens ånd - rent gull.

Her kjøres 25 låter. Følg med!

3
39 svar

25. Deadly Delicious

Fra debuten "City Boy" 1976.

Treveis harmonier (i stedet for EN ledende vokalist) parret med småærgelige/-sinte gitar hooks og som bonus får vi en vimsete midsection som ikke har noe som helst stilmessig med resten av låten å gjøre. En typisk tidlig City Boy-smyger av en sang der lytteren forgjeves leter etter en tradisjonell melodioppbygning med vers -refreng og en aldri så liten bridge. Nei, det får vi ikke, for City Boy synes ikke det passer seg. Og jeg er - i dette tilfellet - helt enig!

1

24. Need a little Loving

Litt forhistorie: De to første albumene City Boy og Dinner at the Ritz var kanskje de mest prog inspirerte verkene med overraskende musikalske vendinger og et mylder av stilarter...gjerne i en og samme låt. De forenklet uttrykket med Young men gone west - og ikke minst med den nærmest rene pop-plata Book Early før de trampet blytungt i hardprog klaveret med The Day the Earth Caught fire. Så forlot Broughton og Dunn bandet og man stod igjen med en kvartett...som i bunn og grunn sa farvel til all kompleksitet og seilet inn i AOR land. Men, de ble ikke kjedelige av den grunn. Heads are Rolling fra 1980 ER interessant - av den enkle grunn at Mike Slamer med sitt vanvittige gitarspill løfter låtene fra det forutsigbare til noe man bare må høre flere ganger.

Need a little loving er enkel og teksten er IKKE skrevet av Walt Whitman for å si det sånn, men HØR som Slamer jobber (frenetisk men uten å svette) og får oss til å glemme at låten egentlig er middelmådig...

1

23. Oddball Dance

"Quirky" - i Urban Dictionary er det beskrevet som "strange, yet cool". Det er også definisjonen på denne rare, funky 5 minutters perlen fra debutalbumet. Man scatter og prater, tøver og roter og inni der får vi en aldri så liten drømmesekvens med koringer likt det man hørte i solfylte California midt på 60 tallet... men også grav alvorlige, progressive "orkesterløp" histen og pisten. Alt i alt merkelig...og kult, Ja, "Quirky"!

PS: youtube linken over er en forkortet utgave av låten. Hele versjonen får dere HER - trykk på "listen" - er noe pop up drit her og der, men dere får trykke dere frem og tilbake til dere får lyd :-)

1

22. Life on the Balcony

"Episke ballader"...det glemte jeg vel å nevne i innledningen. Jo, for det var de OGSÅ mestre i. Life on the Balcony avslutter Heads are rolling. Den er jo ganske så tradisjonell, men hva gjør vel det så lenge det er så smakfullt gjennomført.

innledes med et sørgmodig, sart og nakent pianotema for deretter å gradvis vokse i intensitet (forutsigbart nok). Mike Slamer pusher låten over mållinjen med ramt power komp og en og annen solo som kjøler ned ryggmargen til frysepunktet.

2

21. Narcissus

En mørk, mollstemt djævel fra det jeg drister meg til å kalle mesterverket "Dinner at the Ritz". Med åpningslinjen:

"Lying here beside myself with joy I am too much for my mirror Mama said she wished me dead"

...ja, da vet man at ikke alt er som det skal være i heimen..

Vokalen ligger og ulmer under vannskorpen i verset (bokstavelig talt - for slik høres det ut) og gir oss en ekkel kvelningsfornemmelse mens lydbildet ellers veksler mellom enslig keyboard og harde gitar-riff. Suverent stykke beksvart engelsk vals (6/8 takt mener jeg å høre) .

1

20. Beth

Vi beveger oss til "pop-albumet" Book Early - deres mest solgte skive, mye takket være hiten (ja slageren, faktisk) 5705 - som ikke er på lista mi engang. skjønt, "pop"? er det virkelig rett fram straight 4/4 låter med vers-refreng-vers og enkle harmonier?

Beth er det ihvertfall IKKE. mer komplisert og ikke minst TETT koring skal man lete dypt i Queen og Hollies katalogen for å finne makan til. ...og ikke er det 4/4 heller. Igjen snakker vi vals, faktisk. En akustisk perle med en aldri så liten varm og god el-gitarsolo lekkert dandert i midten et sted.

1

Var de prog? pop? rock? Hardrock? I stedet for å plassere bandet i en enkelt bås vil jeg si JA - ALT det. Tight blanding av humor og alvor, hardt og soft, enkelhet og vanvittig kompleksitet - og resultatet var - i alkemiens ånd - rent gull.

Amen, herlig tråd, herlig band. Har alle platene på vinyl. "City Boy" og "the day the earth caught fire" er favorittene mine. Gleder meg til å følge denne tråden, men synes kanskje det er litt sært at du ikke har med 5705. Kanskje litt dumt også fordi den for mange kan være en introduksjon til bandet, som gjør at en blir nyskjerrig. For min del var det denne låten som gjorde jeg sjekket mer. Men bevares det er din tråd:) og herlig er den.

2
Biff_Byford [sitat…] Amen, herlig tråd, herlig band. Har alle platene på vinyl. "City Boy" og "the day the earth caught fire" er favorittene mine. Gleder meg til å følge de...

det er litt sært at du ikke har med 5705.

Du har nok evig rett i det gitt...og er ikke City Boy sært nok fra før av - og her kommer jeg og fjerner deres ene kommersielle alibi! Derfor inkluderer vi 5705 for allmugen i VGD og det blir 26 kremlåter, og kanskje noen bonusspor ut over det også - når jeg er ferdig med listen altså, (som for eksempel en del sylskaprt Mike Slamer solomateriale)

2

19,5 5705

(vi skviser den inn mellom 19 og 20 og beholder formatet 25 kremlåter, Biff :-) )

Deres ene, store hit...til og med i United States of America kom denne låten inn på Billboard...det hadde den IKKE gjort dersom bandet hadde fått lov av plateselskapet å spre den originale teksten / låttittelen ut i eteren, nemlig lett ironiske "Turn on to Jesus". Selskapet var redd de skulle bli oppfattet som blasfemiske - og i USA betyr det to ting; null salg i tillegg til å bli skutt på åpen gate.

I stedet fikk vi altså, et telefonnummer...som slås hvorpå man ikke får svar.

Nok om det, låten er ekstremt catchy. Vers og refreng går rett inn i øret og adopteres umiddelbart av de delene i hjernen som styrer kort- og langtidsminne.

Roy Ward hadde blitt hentet inn i bandet, etter sigende av producer, Mutt Lange, fordi han var en bedre trommis enn Roger Kent (vesentlig bedre) og fordi han var en DJEVEL til å synge (og da kan man forøvrig ikke messe rundt temaer som "turn on to Jesus" ). på 5705 gjør han en glitrende jobb, og for meg bærer han låten på sine brede, musikalske skuldre,

2

19. The Day the Earth Caught Fire

..og så var det dette albumet da! Total stilskift fra Book Early - iørefallende, om enn kunstnerisk pop blir omgjort til bombastisk hardrock/prog der apokalypsen med de fire hesterytterne aldri er langt unna! På tittelsporet tramper økene lytteren i trommehinnen så de sprekker..på en deilig måte liksom.

Fantastisk, jagende rockelåt med instrumentelt dommedagstema i midten - effektfullt samarbeid mellom gitar, synth og mørke celloer. high pitch vokalharmonier slåss mot Lol Mason som holder stemmen sin konsekvent på nedre del av oktavtrinnet. Trommis Roy Ward driver bridge og refreng over kanten. Produksjonen på hele albumet er fabelaktig - et band som Muse ville strevd med å oppnå samme resultat...i dag. Og, har jeg nevnt Mike Slamer tidligere i tråden, forresten?

2

18. Modern Love Affair

Herlig feel good sak fra ....Earth Caught Fire, og det trengs som et balanserende element på et ellers mørkt album For oss som har vært gift en stund, i mitt tilfelle snart til sølv, så gir teksten en slik bittersøt gjenkjennelsesfølelse. Den fremhever de små begivenhetene - dere vet de dagligdagse ubetydelighetene både fra fortiden og nå som utgjør selve limet i et forhold. Total mangel på svulstig romantikk. Konklusjon likefullt: "Thank God it's me and you!"

Og musikken underbygger teksten på forbilledlig måte. Den er oppløftende og mildt innbydende med koringer som treffer deg i magen og hjerte på samme tid. Trygt og godt og en solid knagg å henge tilværelsen på når verden ellers på albumet går lukt til helvete.

1

17. Lovers

Definisjonen på å tryne kommersielt er å bli norgesvenn. Veien fra internasjonale arenaer til dans på lokalet i Åmot kan være kort og brutal. Kanskje var City Boy lett optimistiske etter salgsoppturen med Book Early og hiten 5705, men med de neste albumene ble de gradvis skviset inn i et "skandinavisk salgs-skall". Det siste albumet deres, "It's Personal" var kun å finne i nordiske hyller da den først ble gitt ut.

Det fortsetter i samme musikalske spor som på Heads are rolling. Vi får uproblematisk AOR - Journey ville vært stolte! Men, for all del feiende flott musikalitet fremvises, og på Lovers blir vi beæret med deilig innledende riff og "steikje fine gitarsolo" - men forvent ikke at de finner opp det musikalske hjulet på nytt her!

Spoiler alert: It's personal kommer jeg tilbake til senere. Den inneholder faktisk en av mine absolutte favorittlåter noensinne, uavhengig av band og sjanger!

1

16. The Violin

En akustisk, melankolsk "liten sak" (på sju og et halvt minutt...) om ensomhet...og lyden av en fiolin ( fabelaktig fiolinspill, så er det også sagt). Dette kaller jeg progpopballade. Enkle melodilinjer, forsåvidt, men kompleksiteten ligger i arrangementet, det teknisk utfordrende fiolinspillet og et par stilmessige temabrudd spredt jevnt utover. Låten fungerer fantastisk bra som "albumspor" - en integrert del av et større hele, men du verden, den står fjellstøtt på egne ben også!

1

15. Machines

Fra søt, søt svermerisk melankoli går vi rett inn i betongveggen med et brak. "Machines" fra ...Earth caught fire er heavyrock...og tilsynelatende handler den om spillegalskap. Kanskje er historien om "Michael" heller en metafor for at humanismen er på vikende front? Ja, la oss si det...

For å begynne med "refrenget": det består av lakonisk snerring med halvtone opp...og halvtone ned:

Machines, machines, Michael loves machines Always waiting for the delay Machines, machines. Michael loves machines He's always looking for another game to play Another game to play, another game to play

Halvtoner har alltid fått meg til å grøsse!

Ellers består låten av et mylder av riff - særlig effektfullt i det oppjagede midtpartiet.

Kald metall.

2

Mr. Shoes

En drivende flott hardrock-låt fra Heads are rolling..... (med mer enn et lite nikk til Thin Lizzy i verset ) Herlig refreng der vokalen ligger som en mjuk dundyne over en deilig, hard lydseng - madrassen er en høylydt, sammensmeltet smørje av synth, gitar og trommer. "Tight" er ordet!

1

13. Goodbye Blue Monday

Prog trenger ikke nødvendigvis være 20 minutter pluss. Jeg foretrekker låter som ikke tværer ut temaer i evigheter men holder seg innenfor nogenlunde stramme rammer...som Goobye Blue Monday fra Dinner at the Ritz.

Innledes med tidsriktig (i betydningen 1976) synth-tema i spacerock tradisjon, før man smetter innom marsjlignende gitartungt vers med vokal som prøver å stokke ordene som best han kan i hurtige Sparks lignende løp... og refrenget er boogiewoogie... i tillegg - rundt tre minuttersstreken -serveres et oppjaget mellomparti. En typisk City Boy lek av en sang som spriker like mye som en turner i spagaten på bommen...men de holder balansen og ramler ikke av.

1

12. One After Two

Med denne fornøyelige lille saken fra Young Men Gone West dupper City Boy innom bluesen - selvfølgelig med en aldri så liten tvist i det låten både er slepende dorsk OG skinnende blankpolert på en og samme tid. Man tramper ikke takten, man lar nakkepartiet virvelløst slenge fra side til side mens man mellom whisky-sippene grynter frem noen knapt hørbare "oh yeah".

1

11. 5000 Years/Don't Know Can't Tell

Dette er ikke en "top25 liste" i stigene rekkefølge, for da hadde selvfølgelig denne episke låten kommet høyere opp. Debutalbumet kjennetegnes av hårfin symmetri mellom det smørsofte og det granittharde, mellom støvskitt og glanspapir. 5000 years... er hele albumet oppsummert i ett enkelt spor. To hovedtemaer slåss som bikkjer om oppmerksomheten: den pompøse, glatte balladen vs. de voldsomme gitarriffene..i drøye 8 og et halvt minutt. Når kruttrøyken har lagt seg, sitter man likevel igjen med inntrykket av at duellen dem i mellom bare var en lek og at den utspjåka puddelen og den skitne bulldogen egentlig er bestevenner.

2

City Boy var mitt favoritt band sammen med Queen og 10CC og var en del av oppveksten min på 70 og 80 tallet. De fikk aldri den kommersielle suksessen som de burde hatt , albumene inneholder glitrende låter fra start til slutt.

Det måtte faktisk en "discolåt" til for at de fikk en hit i 1978 med 5705 og fulgte opp med "What a Night".

Jeg hadde alle albumene på vinyl men solgte samlingen min for en del år siden.

Min personlige favoritter er :

"Young Men Gone West" , "The Day The Earth Caught Fire", "Heads are Rolling", "The Hap-Ki-Do Kid" , "Bordello Night", "She's Got Style" , "Bad For Business", "Dangerous Grounds", "Ambition", "Up in The Eighties" , "Bloody Sunday" , "Need a Little Loving", "Domino"

Og det vekker mange minner , har tatt en replay her nå, som liten guttunge så fikk jeg inn dette og da sitter det . Et av de mest undervurderte banda fra den tiden.

Heldigvis så sørger Youtube for at vi aldri glemmer.

3

10. Dear Jean (I'm Nervous)

Mitt favorittspor på Young men gone west. En skikkelig sugende rocker. med nydelige poengterte gitarsoloer..men selvfølgelig åpner City Boy også døren til et mørkt lite kott der både et Beach Boys Good Vibrations lignende tema OG et arabisk inspirert valseintermezzo (!) befinner seg og skriker etter å komme ut.

I sum blir det kunst i ordets pureste betydning.

1

9. Dinner at the Ritz

Merkelige greier...

Begynner med et tema man kunne ha hørt av en birolleinnehaver i en musical som bare har fått en stk. låt: det humoristiske alibiet der publikum får slappe av og le litt i det som sikkert ellers hadde vært en tåreperse av et love-story-westend-stykke. Så får vi et slags heavyrockrefreng og et lekent og ekstremt oppstykket midtparti uten klar melodiføring.... og sannelig blir det rom for sax-jazz rett før stengetid kl. 3 om natten også.

...og det henger sammen som araldit. Forstå det den som kan!

1

8. Dangerous Ground

Hvordan avslutte et album? Jo, slik som City Boy gjorde på Book Early: Dangerous Ground er en skikkelig pompøs ballade - som (heldigvis) aldri blir overstadig overstrødd med sukker. Nei, istedet har den en dirrende, småbitter nerve i seg. ellers: effektfull toneartskift i refrenget og nydelige strykere som samarbeider med heftig gitarkomp og fløyelsmyke koringer - og i bunn; fabelaktig pianospill signert en motivert Max Thomas.

En slik låt man ønsker å gifte seg til...igjen og igjen.

1

7. The Hap-Ki-Do-Kid

City Boy hadde mange låter med ekstremt stort hitpotensiale. Ingen, med ett enkelt unntak (5705), ble det. Her er en deilig funky treminutter fra debuten. Den ga allmugen faen i, SELV om den er supercatchy, har en "hit-type-tittel" og ble spilt på top of the pops

Noen ganger får man belønning for dritt og straff for gull. Har aldri forstått logikken i den mekanismen der...

1

6. Bad for Business

Herlig riff og ganske så straight rockelåt - en stund ihverfall - for de klarer ikke å holde seg helt på den smale sti her heller. Igjen skifter de tema underveis, eller rettere sagt; tempo. Den slepne avslutningen gir stykket mer helhetlig dybde og punch.

Bad for business er en aldri så liten "grower" - låten man kanskje ikke la så mye merke til til å begynne med, men som man gradvis faller for etter flere gjennomhøringer.

1
Laster...