Nye VGD er lansert! Mer informasjon

CGFOPPS-69-HAWKWIND-Doremi Fasol Latido-1972

Så er det på tide igjen å dra ett steg videre på CRESSIDA'S GLEMTE FAVORITTER'S OPPSAMLINGSHEAT, som altså er de skivene som falt utenfor min TOPP 300 ALBUMS gjennom alle tider, men likevel MÅ høres en eller annen gang i løpet av en musikkelskers levetid(mener i hvert fall jeg).

For dere som lurer på hva CGF, så kommer altså Topp 100 når dette oppsamlingsheatet, 1001 SONGS og 1001 ALBUM er ferdig.

HAWKWIND: Doremi fasol latido – 1972

Hawkwinds 3. skive er oså så klart en stor favoritt. Har vel spilt i stykker et par eksemplarer av denne skiva. Var ”In search of space” bra, så er denne enda bedre. Bedre sound, og dermed mer trøkk på låtene. Dessuten hadde Lemmy kommet inn på bass for Dave Anderson, noe som medførte mer ”punch” på selve bass-spillingen, og også på det vokale plan.

Skiva innledes med en av bandets desidert største klassikere og live-favoritt «Brainstorm». I likhet med flere av de andre klassikerne som har vært med på bandets konsertlister opp gjennom, så har man gjort nye versjoner, som ikke alltid har vært like heldige, i hvert fall sammenlignet med originalene. Så også med denne. Men for meg så er det alltid originalen som er «riktig». Låta er lang, 11 1/2 minutt og man må bare stålsette seg. Det var sånn i 1972, at entenelsket du Hawkwind, eller så hatet du dem pga enstonigheten. Man kan jo si at over 10 minutter med kjør i samme takt og repeterende melodi kan være kjedeli, men sett deg ned, len deg tilbake og lukk øynene. Så skrur du opp lyden og lytter til alt som skjer i lydbildet med space-synther og gitar-effekter. Så skjønner man at det er mye liv i disse låtene. Og for oss som var så heldige å oppleve Hawkwind live for over 40 år siden, med det spektakulære lys og sceneshowet de hadde da, så sitter dette på netthinnen hver gang vi setter på en av disse gamle skivene. Rett og slett magisk!!

Etter denne lange og voldsomme utblåsingen kan det være godt å tone ned med svevende «Space is deep». Vakker svevende plukking på akustisk gitar fra start, pakket rundt av blippende synthlyder. Etterhvert går plukkingen over i rytmiske taktfaste akkorder, og da vokalen til Dave Brock faller inn bare flyter låta drømmende av gårde. Dette er vakkert så det holder, og har man skrudd volumet tilstrekkelig opp, kjenner man gåsehuden temmelig snart. Låta bygger seg opp intensitetsmessig, men forblir akustisk helt til trommene faller inn og drar oss avsted opp i de ytre rom igjen.

LP'ens side 1 avsluttes med korte(0,50) «One change». En svevende låt bygget på pulserende pianotoner, som bare spenner forventingene og iveren etter å få snudd skiva.

Og først på side 2 finner vi mektige «Lord of the light» som dras i gang direkte med ekkobelagte space-lyder, før hele bande romler inn med en dønn solid akkord, og alle samles i et oppbyggende tempo-riff. Hele låta er bygget på en akkord-nedgang som melankolsk kjører om og om igjen mens Brock klager sin nød oppå. Lemmys bass-spill under skaper skikkelig liv i låta, for han ruller rundt og rundt på bass-halsen med en diskret «solo» på de instrumentale mellompartiene. Gedigen låt!!

«Down through the night» roer ned igjen Vakre akustiske akkorder drar i gang låta mens spance-vinden uler i bakgrunnen. Herlige effekter fra Del Detmar, før Brocks kassegitar samler seg og kjører rytmisk i gang og får foten i gang, før han bringe rinn vokalen med den litt klagende «Down, down, down.....». Utrolig stemningsfull låt, som drar oss inn i blytunge....

«Time we left(this world today)», som stamper inn i en ultraseig takt hvor bassen til Lemmy ligger under som et blylodd, og gitaren kjører og Turners sax kvekker ut effektfulle toner. En svarende vokal som flyr fra kanal til kanal er uhyre effektfull. Her blir man sittende og nikke tungt i takt med musikken etterhvert som den repeterende rytmen bringer inn litt «anarki» blant instrumentene og Brock kjører på med wahwah på dempede strenger, før man igjen samler seg og dundrer inn igjen med full stryke. Dette er headbanger-musikk på Hawkwind-vis! Lemmy og Brock leker seg vekselsvis glitrende underveis!!

Albumet rundes av og tones ned med Lemmys vakre «The watcher», som også Motorhead gjorde senere, dog i en litt me rrytmisk og rølpete versjon. Herlig fingerplukking på kassegitar og en saftig grov synth ruller under Lemmis milde(!!!!) vokal. Helt nedtonet og sløy sklir låta avgårde og vi har liksom «landet» igjen etter vår 40 minutter lange tur til det ytre rom. En fantastisk stemningsfull avslutning på skiva!!

Neste som omtales: 70)BISHOPS - Cross-cuts - 1978

2
3 svar

3 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

otherdemon

Magisk album! Hawkwind har noen helt gigantiske åpningslåter på sine album: You Shouldn't Do That, Brainstorm, Psychedelic Warlords etc.

Eneste jeg er litt misfornøyd med her er Space Is Deep. Men det er mest fordi versjonen på Space Ritual regelrett gruser originalen. Også er nok produksjonen her litt... grumsete. Men det er småplukk.

2

meco

Magisk album! Hawkwind har noen helt gigantiske åpningslåter på sine album: You Shouldn't Do That, Brainstorm, Psychedelic Warlords etc

Unntagen åpningsporene på hver side, er det noe labert. Tror de med fordel kunne hatt med Born to go og Silver macine (lengre albumversjon) i stedet for noe av det andre. Den japanske utgaven har Silver machine som åpning.

1

Biff_Byford

Herlig band som jeg har for lite av, har vel bare noen samleplater!

1

Lignende temaer

Bilde

Podcast

Podcast

Bilde

Reisetips

Reisetips

Bilde

Språk

Språk

Bilde

Litteratur

Litteratur

Bilde

Kunst

Kunst

Laster...