Nye VGD er lansert! Mer informasjon

1001 ALBUMS-976-03-RUFUS WAINWRIGHT-Want one

RUFUS WAINWRIGHT – Want one – 2003

Vi er kommet til det siste albumet fra 2003 i boka, og det jeg husker å ha lest er at denne karen faktisk er sønn av ikke ukjente Loudon Wainwright III og Kate McGarrigle, som jo begge var kjent, spesielt på 70-tallet, hvor Kate dukket opp med sin søster Annie, men det er en annen story.

Er derfor litt spent på hva «guttungen» representerer, musikalsk sett. Skiva dras i gang med «What a world». Låta begynner som nesten sakralt, med «Mmmmmmm»-kor i en «stor hall». Artig! Så kommer en merkelig gående synthbass, som legger grunnlaget for takten, under karens behagelige stemme. Mild og fin låt, som bygger seg sakte, men sikkert opp. Jøss, dette her er spesielt, pompøst og symfonisk på en måte; enkelt på en annen. Strykerne mot slutten gjør det til en mektig opplevelse, og det ast det er Ravel's «Bolero» det «stjeles» av gjør definitivt ingen ting.

«I don't know what it is» har en forsiktig gitarintro, med pålagt mellotron, som gjør låta «frysende vakker» i starten. Så slentrer vi av gårde i et behagelig tempo, hvor igjen strykere pakker seg rundt Wainwrights veldig behagelige stemme. Det er noe melankolsk vakkert over dette; hva skal vi si visesang på svært moderne vis. Rett og slett mektig!!

«Vicious world» dras i gang av flytende elpiano-toner, fullstendig svevende. Låta bygger seg opp med florlett cymbal-rytme i bakgrunnen, mens strykere og ultra-diskret bass dukker inn fra det store intet. Så tilbake til det komplett svevende igjen på verset. Ny overbevisende låt!

«Movies of myself» innledes med en skikkelig ekkoeffekt før Wainnwright stamper i gang en taktfast marsjerende rytme med gitaren sin. Her blir man fort sittende og nikke i takt med musikken . Melodisk sett kanskje ikke like god som forgjengerne, men variarsjonen i låtene er stor på en veldig positiv måte!!

Myke behagelige pianochorder innleder «Pretty things» med Rufus' krystallklare vokal oppå. Forholdsvis kort med sine snaue 3 minutter, med en mannog hans piano i ensom majestet låta ut.

«Go or go ahead» har en lett sommerlig intro med, «slentrende» kassegitarakkorder, lett plukking på elgitar, og vokalen som faller inn er nesten fullstendig laidback. Her er det bare å lene seg tilbake og nyte, og etterhvert faller det inn både himmelske svevende gitartoner og tjukk harmonivokal. Igjen en låt, enkel sådan, med herlig arrangement, som bygge rseg opp mot et saftig klimaks etter et par minutter av de hele 6 1/2 låta varer.

«Vibrate» dras i gang av tunge pizzicato strykere og piano under vokalen. Igjen bygger låta seg opp med stadige instrumentale inputs, hvor strykere etterhvert bare ligger under og bygger opp sammen med det allerede plukkende celloene. Ganske brå slutt på låta.

Litt mer optiistisk og livlig intro på «14**th Street»**, og etter den litt flytende introen bare gynger vi oss inn i en florlett huskende boogie-takt hvor et himmelsk damekor svarer Wainwrights vokal. Igjen er pianoet og orkesterinstrumenter viktige elementer i lydbildet. Spesielt saftige, men diskrete blåsere.

Klangfulle xylofon og gitar i skjønt samspill drar i gang «Natasha». Wainwright klare stemme ligger vare oppå og koser seg, og etterhvert får han igjen «besøk» av strykerne. Oig nok en gang blir man besvisst den vakre melankolien i denne musikken. Den gir utroliug «ro i sjela».

«Harvester of hearts» har noen sekunder en litt mer dramatisk åpning enn forgjengerne med tunge piano-chorder. Men så bare shuffler vi inn i en uhyre slepen og slentrende rytme, med gubbens lyse røst svevende oppå, mend en ultrarund bass ligger under sammen med sløkke «vispe-trommer» og holder den sløye takten. Flott behagelig flugelhorn og trombone-soli.

«Beautiful child» er litt kjappere og «lystigere» der den danser seg av gårde i en kjapp 6/8-takt. Igjen den ultrarunde bassen som ligger og ruller i bunn. Ganske massivt lydbilde, om enn litt «ullent», annet enn den snatrende trumpet-soloen underveis.

«Want» dras i gang med slække vispe-trommer, slentrende gitar-chorder og runde bass-toner. Veldig laidback. Svevende vibrafon-toner fyller også lydbildet. Vet ikke om det er bare tilfeldigheter, eller fom det er mine ører som spiller meg et puss, men jeg synes arrangementene på låtene har blitt enklere og ikke like suverene de siste låtene?

Vakre lette mandolin-chorder drar i gang «11 11», sammen med pizzicator strykere og rund bass. En lett «ubekymret» låt med feite vokal-harmonier.

«Tradisjonell» Wainwright-åpning på «Dinner at eight», med piano og stemme. Strykere kommer snikende inn underveis. Skikkelig glidende låt hvor takten er holdes av myke enkeltstående bass-toner. En behagelig og drømmende avslutning på skiva.

For jeg velger å stoppe her, og ikke ta med de to bonustrackene på CD'ens UK-utgivelse.

En overbevisende skive dette her, fullstendig ukjent for meg på forhånd. Det var en periode fra starten at jeg tenkte helt opp på skalaen, men mot slutten så dalte kvaliteten ørlite på låtene, uten at det var katastrofalt, men nok til at jeg senket inntrykket til......

KARAKTER: 9 (av 10) Next to come: 977)SCISSOR SISTERS - Scissor Sisters - 2004

2
13 svar

13 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

deleted287273

Er derfor litt spent på hva «guttungen» representerer, musikalsk sett.

Komplekse poplåter og en stor kritikerfavoritt på begynnelsen av 2000-tallet. Dessverre har han ikke fulgt opp nivået senere og framstår som noe daff i dag.

2

TheBracket

Next to come: 977)SCISSOR SISTERS - Scissor Sisters - 2004

Du har min dypeste sympati og jeg dømmer deg ikke om du styrker deg på gatesubstanser før du gyver løs på denne forbrytelsen mot menneskeheten.

2

cressida1

Hehehe...blir jo spennende da, for jeg liker faktisk "I don't feel like dancing"....har brukt den i treningsprogrammer flere ganger ;)

1

TheBracket

Du kommer til å utlyse musikalsk fatwa når du får høre hva de har gjort mot Comfortably Numb. Det at disse tøyseguttene får gå fritt rundt i samfunnet etter denne radbrekkingen av et slikt mesterverk, bør føre til at vi tenker nytt rundt hva som sender et menneske til tiltalebenken i Strasbourg.

3

cressida1

Usjda Bracket....det der høres ikke lovende ut.......

1

Lignende temaer

Bilde

Podcast

Podcast

Bilde

Reisetips

Reisetips

Bilde

Språk

Språk

Bilde

Litteratur

Litteratur

Bilde

Kunst

Kunst

Laster...