Nye VGD er lansert! Mer informasjon

1001 ALBUMS-980-04-MYLO-Destroy rock & roll

MYLO – Destoy rock & roll – 2004

Nye ukjente greier – og nye muligheter. Har heller ikke hørt om Mylo.

Første låt ut får i hvert fall tittelmessig meg til å tenke på Billy Idols «Valley of the dolls», selv om det neppe hr noen sammenheng. Skikkelig svevende elektronisk start med pizzicato-lignende synth-«anslag», paklket inn av glidende stringakkorder. Så pumpes en rund , suggerende bass-rytme inn og sammen med andre elektroniske og vokale effekter bare svever vi av gårde. Jøss, detta var behagelig musikk. Rytmisk, dansbar, men ikke minst «beroliggende».

«Sunworshipper» bare glir mykt inn med mjuke elpianotoner, som pakkes inn av den ultrarunde bassen og de svevende string-synth akkordene. Her er det enda mer grunn til å lene seg tilbake og bare slappe av. Etter hvert brytes «idyllen» av en snakkende, litt metallisk stemme som messer noe om «get out of drugs». Vet ikke om jeg er helt på jordet, men jeg får liksom litt Röyksopp-assosiasjoner på denne musikken her.

«Muscle cars» vekker lytteren brått igjen med sin dunkende basstromme-takt fra start og den vibrerende «blippe-synthen» som utgjør grooven. Etterhvert dukker nye elektroniske viderverdigheter inn i lydbildet, og man tar seg selv i å sitte og gynge/nikke i takt med musikken. Det er klart, låta i seg selv er ganske primitiv og småkjedleig, melodisk sett; men lytter man til effektene og det arrangement-messige, så er det ganske ok likevel.

«Drop the pressure» innledes med en kjapp, sped, data-akrig groove, nesten so hentet fra et dataspill fra 90-tallet. Så etter en runde faller en skikkelig saftig «disco-bass» inn og vi får grooven inn i foten for alvor. Fengende så det holder, og variert med robot-stemmer og det hele. En slags moderne utgave av Kraftwerk vil jeg si. Skivas beste låt så langt.

«In my arms» har også en taktfast groove med skikkelig saftig synthbass. Lydbildet brer seg mer ut etterhvert som effektene legges på. Så kjenner jeg igjen en frasering. Plutselig da rytmen roes ned littf dukker introgrooven til «Bette Davis eyes» av Kim Carnes inn. Igjen en ok låt, men ikke så sprek som forrige låt.

«Guilty of love» er mer kakofonisk og rotete fra start med en haugf med toner som pøses ut fra noe som kunne vært masse fioliner, men nok er synth med fiolinlyder. Etterhvert samler man troppene og får en renere gange og en flott slepen groove, med rytmiske synther oppå. Grooven minner meg veldig mye om Buggles' «Video killed.....». Småfin.

«Paris four hundred» har en skikkelig suggerende intro med en skarp pulserende og rytmisk synth, som drar oss videre inn i en ultrasaftig groove når bassen ruller inn. Igjen en ganske enkel og monoton låt, men det er likevel noe med arrangementene som gjør låtene varierte likevel. Artig vokal-effekt underveis med en samplet damestemme.

Så følger tittel-sporet «Destroy rock & roll». Låta innledes med opplesing av et eller annet i kjapt tempo før en rullende gitar-groove ruller inn og pakker oppunder opplesningen som ramser opp en haug med artister og band. Låta tetner til etter hvert, men den evigvarende oppramsingen av disse artistene er irriterende. Skivas dårligste låt.

«Rikki» har en «stykkevis og delt» intro hvor oppstykket, rytmisk «beskjæring» av et vokalparti danner rytmebildet før straight discobass og trommer faller på plass. Glidende synthchorder ligger og svever i bakgrunnen og skaper en slags «søkende» atmosfære på låta.

«Otto's journey» bumper direkte inn i en skikkelig disco-groove med taktfaste bass og trommer, og diverse instrumentale effektinputs oppå. Dansbart som bare det. Her er det bare å la foten gå. Ennsformig igjen, men fengende groove.

«Musclecar reform reprise» drar i vei fra første taktslag med en suggerende discorytme, veldig vibrato-belagt. En hviskende damestemme dukker inn og prater versene. Etter hvert dukker også den mannlige vokalen inn, og stemmene veves i hverandre. Ganske fengende og effektfull låt.

«Zenophile» tikkes i gang med lett rytme og noen spede ansatser på keyboards. Det «tjukner til» sånn litt etter hvert, men en litt kjedelig låt, til tross for markert bruk av akustisk gitar.

«Need you tonite» innledes nesten på «arabisk vis» med en slags skjelvende synth som ligner en arabisk fløyte. Strykere sklir inn og pakker rundt den etterhvert småtunge grooven som ruller inn. Den litt tilbaketrukne, halvt metalliske damevokalen gjør låta ganske effektfull. Behagelig låt.

Aller siste låt er «Emotion 98.6». Låta har en vakker åpning med fine glidende keyboard-akkorder. Så sniker en rislende trommerytme seg inn, og låta bygger seg opp, mens lydeffekter legges på. En fin avslutning på skiva dette her.

Det er klart at dette ikke er musikk man går helt av skaftet for når man hører, men det er utrolig mye fint her. Som nevnt tidligere, litt i samme gata som norske Röyksopp, men faktisk hakket bedre........

KARAKTER: 8 (av 10) Next to come: 981)BRIAN WILSON - Smile - 2004

1
1 svar

1 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

verticalman77

Next to come: 981)BRIAN WILSON - Smile - 2004

Jeg har hørt "originalen" Smiley Smile, men ikke denne, så jeg ser fram til omtalen av den.

2

Lignende temaer

Bilde

Podcast

Podcast

Bilde

Reisetips

Reisetips

Bilde

Språk

Språk

Bilde

Litteratur

Litteratur

Bilde

Kunst

Kunst

Laster...