Nye VGD er lansert! Mer informasjon

1001 ALBUMS-981-04-BRIAN WILSON-Smile

BRIAN WILSON – Smile – 2004

Detta blir jo spennandes da. Nesten 40 år etter at det originale «Smile»-albumet ble påbegynt, men senere i begynnelsen av 1967 stoppet, har altså Brian «funnet tilbake til seg selv», og «begynt på nytt». Spennende i seg selv, ettersom jo låtmaterialet var for det meste det samme som i 66-67, med noen få tillegg. Ingen av de andre Beach Boys medlemmene er med på skiva, som til stor del er instrumental. Anbefales forøvrig å google albumet for å få mer «bakgrunnskjøtt på beinet».

Første låt ut er «Our prayer gee». En fantastisk feit acapella vokal harmonisering i beste Beach Boys-stil, hvor man hører den lyse falsetten på toppen og mørkere runde underbyggende stemmer. En flott sakral åpning på skiva. Så plutslig blir lyden metallisk og voi får en mer doo wop-aktig stil som leder tankene litt til Zappas «Cruisin with Ruben & the Jets» og som til slutt leder oss over i og annonserer..........

..... «Heroes and villains». Og her kjøres det av gårde i beste 66-stil, med feite blåsere som dukker inn fra tid til annen. Uansett, så får man «feelingen» her. Og sitter man og lyutter her, så er det utrolig mange flotte detaljer i denne låta som kanskje kommer enda bedre fram i denne 2004-utgaven enn i 66-utgaven. Man blir bare glad av å høre denne mektige symfoniske låta, som liksom var «fortsettelsen av Good vibrations». ,Plutselig etter et par minutter så ruller vi over i en stampende piano-basert del med ultrafeite voakl-harmonier, for så å «vende tilbake til» kjente partier. Fantastisk!!

«Roll Plymouth rock» bankes i gang med saftige pauke-slag som underbygger den neddempede harmonivokalen. Vakker melankolsk melodilinje. Så plutselig overtas arenaen av en spinett-lignende sak som bringer oss tilbake til et av temamelodiene i foregående låt. Her er det hele tiden melodiske og vokale skiftinger som gjør at det definitivt aldri blir kjedelig!

«Barnyard» er en korting på ett minutt. Her er det congas, ullen bass, kurauting og suebrek om hverandre bak Wilsons feite vokal-harmonier.

Så ledes vi over i nok en «korting», nemlig «Old master painter you are my sunshine». Et minutt med saftige strykende cello og kontrabass-toner. Dette er en «droodling» over den gamle klassikeren «You are my sunshine». Artig «brekk» dette her også.

Neste «fullverdige låt» er «Cabin essence». Ruslende gange på starten med piano, gitar og dempet vokal. Plutselig etter ett minutt kjører vi over i et ultrakjapt tempo med feite, men dempede vokale harmonier, for så å falle tilbake til det «ruslende» tempoet. Igjen tenker jeg; her skjer det så mye at det er bare å henge med, lytte og nyte.

«Wonderful» spaserer rooliug av gprde med den spinett-lignende saken under som taktholder.Runde og milde basstoner «slår følge» og vi får en litt «bekymringsløs spasertur» sammen med Wilson.

Vi glir direkte over i «Song for children» og tempoet senkes på verset til en seig luntende «gange». Så dras vi plutselig over i en mer «lystig» del med blåserer som skaper en lettere «ompa-stemning». Bygget opp med mye skiftinger denne låta, med snev av melodiske temaer fra «Good vibrations». Og denne bringer oss videre direkte over i..........

........ «Child is the father of the man», som man nesten skulel tro var inspirasjonen til navnet på Blood Sweat & Tears' første album. Her slipper vi oss helt ned igjen tempomessig sett, med saftig gående bassgroove. Så jages tempoet opp nesten umerkelig med masse vokale harmonier, et snaut halvminut, før «gemyttene roes» igjen og vi «legger oss nedpå» igjen + en ny runde med oppjagende harmonier. Utrolig artige vendinger og sammensetninger av fraser. Dette er «intelligent musikk».

Neste låta er av de mer kjente på albumet. «Surf's up», ettersom denne jo ble tatt med og skapte tittelen på Beach Boys' 1971-album. Låta rusler avgårde i en slentrende tempo med lit tunge pianochorder som går sammen med bassen, mens Wilson og de andre guttas stemmer vever seg i hverandre oppå. Kanskje ikke så lett gjenkjennelig melodilinje, men sitter man og lytter så er dette herlig «symfonisk». Utrolig avslappende musikk.

«I'm in great shape/I wanna be around/Workshop» er som man skjønner, satt sammen av 3 låter. Mens den første og siste er Wilson-låter, er det midtre «partiet» skrevet av Johnny Mercer. Ikke lang, i underkant av 2 minutter. Første del valser avgårde med strykere og feite blåserharmonier fra de svenske hønnblåserne. Litt artig humpende «vers» med en morsom saxsolo. Så sklir man bare over i den utrolig sløye Mercer-låata, med litt metallisk lyd som om det var tatt opp live nedi en tett nattklubb. Siste sekvens inneholder snekring på høyt plan med saging om hamring sammen med en glidende cello. Weird ;)

«Vega tables» er rett og slett en merkelig synkopert låt i en litt «vanskelig» takt, men etterhvert «samles trådene» og man fatter liksom mer av låtas gange. Småkjapp melodi med mye som skjer både i og rundt melodilinja.

«On a holiday» er en artig hoppende spretten låt med en saftig melodilinje og stampende groove, etter forspillet. Vibrafon er et vesentlig instrument på denne låta, som inneholder mye artige effekter.

«Wind chimes» er en låt jeg har hørt før, som B-side på Beach Boys' «Wild honey»-single i 1967. Låta rusler behagelig avgårde fra start med vibrafonen som et sentralt rytmisk instrument, der den «går og går» hele veien. Laidback og rolig vokal fra Wilson. Etter et par verse-runder ruller vi over i en feitere groove med saftige vokale harmonier bak i lydbildet. Igjen en svært variert låt som «sitter». Også denne har snev av melodilinje fra «Heroes and villains» fra tid til annen.

«Mrs O'Leary's cow» bråvekker lytteren fullstendig etter den luntende forrige låta. Her stamper man avgårde på grove pianotoner i et ullent lydbilde, mens massive fløyteeffekter fyller lydbildet. Et lydbilde som blir voldsommere og mer kakofonisk underveis. Makan som denne kua herjer.............

Skivas nest siste låt er «In blue Hawaii». Her roes det fullstenndig ned igjen. En fullstendig svevende intro med feite vokale harmonier, som danner grunnlaget for harmoniene som ligger under Wilsons-solovokal. Etter hvert dukker instrumentene inn og gjør låta mer rytmisk, endrer tempo både «fram og tilbake». Levende og livlig låt.

Aller siste låt er selve «kronen på verket». En av 60-tallets aller beste låter, som passer dette albumet som «hånd-i-handske», med alle sine avanserte variasjoner, «Good vibrations». Like bra start som originalen, skjønt et litt «nyere» sound. Men du verden, denne låta var jo Brian Wilson i et nøtteskall i 1966, så at han lager en ny versjon som bare viderefører originalen er ganske naturlig. Thereminen er selvfølgelig også med. En fantastisk avslutning på skiva!

Dæsken, joda; Wilson kunne det også i 2004!! Detta er svært!!

KARAKTER: 10 (av 10) Next to come: 982)ICARUS LINE - Pennance soiree - 2004

2
3 svar

3 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

Topographix

Så urfremføringern i London (var det 2004 mon tro) med Darian Sahanaja som kapellmester. En av mine beste konsertopplevelser noensinne.

Det var hele Smile fra begynnelse til slutt, men det øvrige materialet gjorde vel så sterkt inntrykk.

Det beste på 'Smile' er absolutt noe av det beste Wilson har gjort.

2

Biff_Byford

Jeg kjøpte denne i et anfall av å være litt hipsters kul, men må vel innrømme at jeg ikke falt for denne. Har solgt cd'n nå, men ga den noen sjanser. Liker Pet Sounds, og ikke at Smile er dårlig (langt i fra) men ga meg ikke noe spesielt. Ble litt keiserens klær osv, muilig jeg lyttet med "feil" øre. Men den er ikke dårlig, kan vel driste meg på en 7/10.

2

verticalman77

Jeg har ikke hørt denne før, men jeg kjenner flere av sangene eller deler av dem som ble tatt med eller spilt inn på nytt på diverse BB-plater fra Smiley Smile til Surf's Up. Ettersom jeg synes Carl Wilson hadde den beste stemmen i Beach Boys, lurer jeg på om denne versjonen er verdt å sjekke ut.

1

Lignende temaer

Bilde

Podcast

Podcast

Bilde

Reisetips

Reisetips

Bilde

Språk

Språk

Bilde

Litteratur

Litteratur

Bilde

Kunst

Kunst

Laster...