Nye VGD er lansert! Mer informasjon

1001 ALBUM-985-04-NICK CAVE-Abattoir blues/Lyre of

NICK CAVE & BAD SEEDS – Abattoir blues/Lyre of Orpheus – 2004

Her skal vi altså gjennom 2 skiver med Cave co som tydeligvis er satt sammen til ett dobbelt-album. Joda, Cave har vi jo vært gjennom før, noe som ga noen greie karakterer i form av 7 og 8. Men nå har vi altså bevesget oss en del år framover siden siste skive vi var gjennom fra 98.

Ettersom det jo er et «dobelt-album» med 2 «separate» album, komme rjeg her til å gi 2 karakterer, og kanskje en liten sammenligning av de to «delene» til slutt.

Vi starter altså med «Abattoir blues» og første låt ut fra det er «Get ready for love». WoW! Skikkelig dundrende opptakt som bråvekker lytteren, så bare kjører vi løs på et massivt, straight rock'n'roll-driv som får foten til å gå direkte. På verset «roer man litt ned» drivet, men kun nok til at intensiteten blir oppretthold, før vi igjen driver avgårde på det himmelsk herlige refrenget, med dritbra damevokal i bakgrunnen, og en magisk svevende fuzzgitar. Dæven røske for en åpning!!

«Cannibal's hymn» har en artig intro med en litt lurvete, men dempet fuzz-gitar og en «gående» bass, som også følger vokalen til Cave da den dukker inn etter en runde, men underveis så endrer den litt stressende rytmen plutselig karakter, da kassegitaren kommer inn og bryter med en herlig gyngende 6/8-takt. Etter enda en runde dukke rogså trommene inn, blytunge i takten, men likevel lette. Artig oppbygget låt, som melodisk sett kanskje ikke er av de mest ekstreme, men veldig bra likevel.

«Hiding all away» er lang, hele 6 1/2 minutt, som innledes veldig «industrielt», med pumpende fuzza bass og noe som høres ut som slag på metall, men som nok er en synth. Cave's stemme komme rinn som en direkte «ren» motvekt til disse maskin-lydene. Trommene legger seg på som et blylodd. Her blir man sittende å gynge i takt med den seige rytmen. Wow, dette tetner til på refrenget og det instrumentale mellom-spillet. Detta her er skikkelig «heavy». Igjen spiller den kvinnelige koringen en svært viktig rolle, som «svarer» på Cave's vokal! Ny glitrende låt!!

«Messiah ward» friskner opp «lytter-stemningen» litt med et klingende piano oppå en listende, rund rytme med bass og cymbal-baserte trommer. Her blir man igjen sittende og gynge i takt med musikken der den «plukker seg av gårde». Og nok en gang spiller de «vokale damene» en utrolig viktig rolle. Dæven for en stemning!

«There she goes, my beautiful world» er litt kjappere igjen i takten, enn forgjengeren. Klirrende, men dempet kjapp spill på gitar.chorder. På refrenget flyter låta av gårde i et herlig driv, igjen med damene høyt oppe – langt der bak, sammen met et orgel som fyller ut bakrommet på et magisk vis. Fy fader for en låt. Detta her blir bare mer og mer magisk. Definitivt skivas beste – så langt!!

«Nature boy» drar i vei i et straight drivende tempo, med saftig punch. På verset så tones ned liutt, sånn avventende, listende og oppbyggende mot refenget. Dæven dette her er dritbra!! Igjen spiller «damekoret» en fantastisk rolle med å gi låta dybde. Jeg må her og nå ærlig innrømme at jeg definitivt ikke trudde Cave kunne lage musikk som til de grader fenget både fot og kropp. Hadde liksom bilde av han som en litt «dyster, men stemningsfull» person. Vel, stemningsfullt er nå dette også i høyeste grad, men på en annen måte enn jeg har opplevet han før.

Så følger skivas tittellåt «Abattoir blues». Her dras vi litt ned, tempomessig sett. Stampende, tung trommerytme og «ener-anslag» på bass og piano, under Caves litt slepne vokal. Låta bygger seg opp med en kjappere rytme opp mot refrenget og igjen dukker damene opp bak, hviskende dennbe gangen. Joda helt klart stemningsfull denne her.

«Let the bells ring» innledes med lett, oppbyggende klimpring på 2 gitarer, en i hver kanal, før vi dumpe rinn i en sløy, «gående» rytme. Veldig behagelig oppbygget låt, hvor igjen orgelet dukker inn og fyller bakrommet i lydbildet. Er blir man ganske sikkert sittende og gynge i takt med musikken.

«Fable of the brown age» er en helt nedtonet sak med runde, dumpe basstoner og en florlett, tikkende trommerytme fra start. Så plutselig eksploderer lydbildet noen sekunder på refrenget, for så å falle heeeelt ned igjen. For noen kontraster!

Aller siste låt på denne delen av dobbelt-skiva er «She's leaving you». Her telles det opp i rasende tempo umiddelbart, og så er kjøret i gang. En skikkelig kjapp «rullende» rytme, som får foten i gang umiddelbart. Melodisk flat på verset, men refrenget kompenserer. Kanskje ikke av skivas aller beste, men du verden så fengende likevel.

Jodas, detta holdt mål så det lukter svidd. Utrolig positiv overraskelse!

KARAKTER: 10(av 10)

NICK CAVE & BAD SEEDS – The lyre of Orpheus – 2004

Så er jeg utrolig spent på om denne delen av dobbelt-skiva fortsetter i samme gata, eller som den kanskje er en skikkelig kontrast?

Denne starter i hvert fall med tittel-sporet «The lyre of Orpheus». Kun Caves mørke røst fra start før vi rulle rinn i en seig blues-aktig boogietakt. Joda dette her høres da unektelig ut som en kontrast til skive nr 1. Her er det akustiske instrumenter og som nevnt, mer bluesaktig musikk. Men du verden så bra arrangert. Høres ut som man har med mandolin bl.a. Blir nok litt gynging og nikking i takt med musikken her.

«Breathless» innledes med fløyte, eller skal jeg si, etterhvert et kakofoni av fløyter; lktt surt og småkaotisk. Men så får man skjøvet fløytene ut over sidelinja, og man samles om en lett, småkjapp rytme hvor kassegitaren og den runde kontrabassen kjører en steady rytme. Underveis aner vi også et herlig orgel som legger seg helt baki lydbildet. Og jommen dukker ikke den sure flytegjengen inn for noen sekunder også. Artig låt!

«Babe, you turn me on» gynger avgårde fra første taktslag i en lett «rislende» 6/8-takt med runde ansatser på kontrabassen og vruk av rytmisk vispe-spill på skarpen. Piano og orgel leker seg i bakrommet, mens en kassegitar boltrer seg i hver kanal. Flott avslappend elåt.

«Easy money» er lang, nesten 7 minutter. Skikkelig seig låt med en «gående» rytme som man lett blir sittende å «gynge» etter. Cave liksom bare svever avgårde på vokalen oppå den enkle backcingen. Eneste «krydderet» på grooven er en merkelig monotn litt småskjelven «effekt» som dukker i bakrommet stadig vekk. Flott, mer livfullt refreng med en kvinnelig vokalist som slår følg emed Cave. Definitivt denne delen av albumets beste låt, så langt.

«Supernaturally» dras i gang av et hamrende poiano i et drepende 6/8-tempo. Foten forsøke rå «holde følge», men krampetendense dukke rinn ganske snart. Fresk låt hvor Cave synger med en ganske dyster røst på en litt folk-aktig melodilinje. Kunne egentlig ha tenkt meg å høre denne i en mer «elektrifisert» utgave, med drønnende gitarer og mer heavy vendinger. Men du verden, bra er den okke som.

«Spell» har en ganske så synkopert rytme fra start; litt vanskelig å få «tak i». Mørke pianotoner og en rund bass, danner sammen med rislende vispetreommer rytmegrunnlaget. Cave synger forholdsvis sløyt oppå. Etter første runde dukker jomen himmelsk herlige strykere inn og farger lydbildet. Ny flott låt!

«Carry me» så «valser vi avgårde» igjen i en kjapp 6/8-takt. Skikkelig drømmende groove hvor Caves vokal minner litt om Springsteen?? Igjen er damene på plass i bakgrunnen og fyller lydbildet med feite svarharmonier. Noch ein fein gesang ;)

Aller siste låt er «O children». Låta e rlang, nesten 7 minutter, og starter stillemed noen lydeffekter og veldig behagelig kassegitar, som drar oss inn i en herlig sløy rytme med rund bass og florlette trommer. Gnikkende, litt kakofoniske strykere, ligger hele tiden bak og fyller bakrommet med effekter. Snart dukker igjen «damene» inn og «supplerer» Cave på ewn utmerket måte.

En flott avslutning på skiva dette.Og det må jeg si; til å være en så nedtonet og «strippet» akustisk skive så var det en herlig reise gjennom låtmaterialet. OK var denne delen et ørlite hakk under den mer «elektrifiserte» halvdelen av dobbeltalbumet, men du verden..........

KARAKTER: 9 (av 10)

TOTALINNTRYKKET: 9,5( av 10) Next to come: 986)FRANZ FERDINAND - Franz Ferdinand - 2004

2
4 svar

4 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

Titaanzink

Jeg var stor fan av Nick Cave på 90-tallet men mot slutten av tiåret og på begynnelsen av 2000-tallet syns jeg han var begynt å bli litt traust og kjedelig. Jeg vet det er mange som liker de rolige, melankolske platene men jeg liker ham best når han trøkker litt til.

Men så kom Abbattoir Blues / Lyre of Orpheus.

Førstnevnte er kanskje hans beste album noensinne (i tett konkurranse med Henry's Dream) og sistnevnte er ikke stort dårligere. Her røsker han til så det holder.

Jeg så ham i Wellington når han turnerte for disse platene og det var en fantastisk opplevelse. Fullt band og flere korister gjorde sitt til at det ble fullstendig hallelujastemning i salen. Og Nick Cave kan forføre et publikum som få andre! En av mine beste konsertopplevelser noensinne.

Forøvrig så jeg Nick Cave igjen for et par uker siden, også nå med the Bad Seeds. Mer fokus på de siste albumene her, noe som førte til en noe mer avdempet stemning men for all del fortsatt veldig, veldig bra. Anbefaler alle å få med seg en konsert med Nick Cave om de har muligheten.

Enig med karakterene. Abbattoir Blues er en soleklar 10-er mens Lyre of Orpheus er et lite hakk svakere.

2

jonas

Anbefaler alle å få med seg en konsert med Nick Cave om de har muligheten.

Jeg har billett til Spektrum i oktober. Gleder meg som en unge. Har hørt på han sånn av og på i 20 år, helt siden Murder Ballads. Går litt periodevis men han er stor.

Fjorårets album, Skeleton Tree, har slått rot i meg nå etter billettkjøp. Den er rolig, lavmælt og tåredryppende. Folk som ikke får klump i halsen av Distant Sky har ikke sjel.

2

otherdemon

Hm, hvilken versjon av albumet har du? She's Leaving You er ikke med på min...

Uansett flott skive. 9/10 fra meg. Et par gjennomsnittlige låter på hvert av albumene som trekker litt ned, men go'låtene her er blant Caves aller beste.

Overvar en fantastisk konsert på Oslo Konserthus på denne turneen. Da var bandet kun en nedstrippet kvartett, men det var en grisebra konsert for det!

2

verticalman77

She's Leaving You

Etter litt googling kom det fram at det var b-siden på Nature boy singelen. Så den er i alle fall fra samme periode.

1

Lignende temaer

Bilde

Podcast

Podcast

Bilde

Reisetips

Reisetips

Bilde

Språk

Språk

Bilde

Litteratur

Litteratur

Bilde

Kunst

Kunst

Laster...