Britiske barn sliter

britiske barn er fanget i en konsumenttilværelse der foreldrene overøser dem med gaver for å kompensere for at de selv ikke er til stede i barnas liv.

Tja,foreldrene får jobbe mindre,da. I Hellas og Italia har dette vært svært vellykket,sies det. Alt går så mye bedre.

Jeg tror ikke dette er 'enten eller', det må finnes en annen løsning slik at barna ikke føler seg så forsømte.

Om foreldrene ikke har så mye tid sammen med barna, så må de kanskje gjøre mer for at den tiden de har sammen med dem blir så meningsfull og givende som mulig, med andre ord god kvalitetstid.

Slitene foreldre har ofte nok med å lage middag,rydde i huset,og sove,for å orke neste dags arbeide.

Eller slutte å jobbe/redusere jobben.. Og få så lite penger,at barna ikke kan få være med på samme aktiviteter som andre barn.

Vi har heldigvis ikke det "valget" i Norge ennå. Vi har det fantastisk flott,selv om "ingen" jobber til og med.

Men jeg vet,jeg har bodd i andre land i Europa,og sett at "valget" ofte ikke er så enkelt.

Og Storbritannias familier idag HAR det tøfft,jeg tror få i Norge idag har en slik erfaring som mange familier har i andre land.

Vi er svært priviligerte.

Slitene foreldre har ofte nok med å lage middag,rydde i huset,og sove,for å orke neste dags arbeide. Eller slutte å jobbe/redusere jobben

De som sliter mest er nok ikke de som sliter mest! Tok duàn?

Jeg tror det er vanskelig å sammenligne den hverdag vi foreldre har i Norge,med alle de velferds/solidaritetsgodene vi har,med hvordan det er å skrape sammen nok penger til at alt går "rundt",samtidig som man skal være "engasjerte" nok i sine barn,som det man finner i mange land i Europa .

Det ER en grunn til at norske kvinner ligger på "fødetoppen" i Europa,mens land som Italia ligger på bunnen.

Ytterst få land har slike tiltak i samfunnet,at begge kan jobbe i familien,SAMTIDIG som man har god tid og krefter til sine barn.

Det er en sannhet vi har lett for å glemme. Og virkeligheten utenfor kan fort komme til oss også,om vi ikke verner det gode solidaritetssamfunnet vi har.

Nå beskrev du hvorfor kapitalismen ikke er bra for mennesker... Vi kan endre på det selvfølgelig. Sette lykke foran penger. Hva er poenget med å eie ting man ikke trenger hvis det går utover viktige ting i livet? Ha fin klokke, men ikke kjæreste, som et eksempel. Ha fin bil, men ikke tid til å hygge seg med den, som et annet eksempel. Ha barn, men ikke tid til å hygge seg med det heller, som et tredje eksempel.

Alle filosofer i verden er enige om èn ting; et menneske har to alternativer..

Boredom or suffering.

Vestlige barn kjeder seg, mens andre barn såvidt klarer seg..

Uten dere sosialister i den vestlige verden hadde nok vi hatt det enda bedre..

Vestlige barn kjeder seg, mens andre barn såvidt klarer seg.

Kjeder seg ? Mange dem følger med på korps og idrett som fører til at de totalt utbrente før de entrer videregående. Disse ser ikke foreldre mens de er hjemme en en gang. Barn har også blitt et status-symbol. Foreldre ønsker å vise frem barna sine som en matereialisitsk status men ikke være med dem.

De som ikke har en fritidssyssel å ta med blir smørt inn men kommersielt digitalt søppel og de får det vanskelig med å rengjøre seg.

Å være utbrendt er et økende problem i vestlige samfunn.

Tenk bare på dette..

De fleste bruker ekstremt mye penger, og er villig til å betale ekstra for kvalitet, når det er snakk om hva man omgir seg med, klær, elektronikk, osv, men man betaler helst minst mulig for det man putter inn i kroppen.

Om man er hva man spiser, er de fleste søppel

Å være utbrendt er et økende problem i vestlige samfunn.

Tja, jeg tror folk var like utbrent før, men man hadde ikke psykologer som stilte diagnoser på folk som var utbrent før i tiden.

Det var harde løft, og hardt arbeid også da, og folk døde oftere som følge av hardt arbeid før kontra i dag, men i dag så sier man at personer er utbrent, før brukte man andre ord.

Men er enig med deg når det gjelder dette med barn som statusymboler og slikt, og at det er et problem som i høyeste grad eksisterer.

Nei,si det. Personlig liker jeg det enkle liv best (har en enkel hytte uten innlagt vann og med vedfyring),og elsker det. Så jeg er enig i at lykken ikke alltid er å HA mest og best

Men samtidig er det å være fattig, tøfft for en familie. Man skal ikke "idyllisere" det.

Kunsten er nok den gyldene middelvei.

Tja, jeg tror folk var like utbrent før, men man hadde ikke psykologer som stilte diagnoser på folk som var utbrent før i tiden.

Et godt poeng. I dag skal dessverre alt sykeliggjøres. Og hvordan måler man egentlig lykke ? Eller i dette tilfellet, ulykke ?

Men samtidig er det å være fattig, tøfft for en familie. Man skal ikke "idyllisere" det. Kunsten er nok den gyldene middelvei.

Helt klart. Poenget mitt er egentlig at alle har for mye. Vi i vesten kunne redusert forbruket vårt 50% uten at det gikk utover følelsen av lykke. Vi hadde fortsatt hatt bil, oppvaskmaskin, og sykehus osv, bare ikke siste HITEC versjon av alt. De siste 50% kunne vi tatt ut i fritid, og brukt på ting vi liker og med mennesker vi liker. Istedenfor er vi ansatt alle mann og slaver dagen lang og har ikke tid til å leve og føle lykke. Vi sliter oss opp av senga kl 6 om morgenen, stresser for å gjøre alle klare, kjører i barnehage/skole (gjerne på 2 plasser) sitter i kø 45 minutter/evt venter på et tog som er forsinket, eller sitter i en buss som står i kø. Jobber hele dagen, samme stresset tilbake, henter unger, lager hurtigmat, så skal det kjøres på trenginger, før man tar leksehjelpen med utslitte barn og så er det natta igjen. Men du har et poeng, å være den eneste fattige er ikke lett.

Å være utbrendt er et økende problem i vestlige samfunn.

Det er kun et økende problem fordi det nå er en diagnose, mange prøver også å få sorg omgjort til en diagnose.

Men du har et poeng, å være den eneste fattige er ikke lett.

Det er ofte den "relative" fattigdommen som betyr noe.

F.eks bor man med sine barn i et strøk hvor "alle" bruker lappede klær,arvede møbler,"alle" går i bruktbutikker for å kjøpe "nye" klær til seg selv og barna,og hvor det er mer norm enn untak å kun ha vært innenlands i feriene,kankje sågar knapt utenfor byens grenser,så kan man faktisk likevel ha et godt,lykkelig nok liv.

Men har man barn,og "alle" andre rundt en kan kjøpe saker til sine barn man selv ikke kan,ens egne barn er nærmest de eneste som går med arvede,brukte klær,man er den eneste familien i området som alldri er på "skikkelig ferie" etc etc,så skaper det en misnøye,som igjen fører til depresjoner,og man føler barna også lider under det.

Foreldre ønsker å vise frem barna sine som en matereialisitsk status men ikke være med dem.

Mine meningsfeller får undskylde meg, men jeg fatter ikke hvorfor unger under to år skal tvinges i barnehage. (Kontantstøtta tas vekk). Isteden for å legalisere dette med tanken på invandrerkvinner, kanskje vi heller skulle se litt på deres oppfatning. Hva er galt ved å ofre noen få år på egne barn?

Barna er faktisk vår største ressurs og arbeid med barn er det viktigste av alt, enten det foregår hjemme eller ute. Nå er barna mer og mer organisert. Det skal læres engelsk og matte i barnehagen og barna skal sjekkes for egenskaper og modenhet i hue og ræva. Dessuten begynner de på skolen ett år tidligere enn før.

Hvorfor skal ikke barn få lov til å leke og utvikle seg på en naturlig måte. Det kan de. Ingen lærer så fort som små barn. De trenger ikke skole i barnehagen. Unger trenger å venne seg til livet i nærmiljøet med alt det som følger med.

Pedagoger er greit, men det er blitt nesten som en standard å utpeke et hvert favik fra A4 som noe som skal pedagogiseres. Og barnehagenasatte og pedagurker skiftes ut. Barn trenger først og fremst forutsigbarhet og trygghet på at neste dag ikke vil medføre store forandreinger. Og unger trenger å få være unger.

Alle filosofer i verden er enige om èn ting; et menneske har to alternativer..

Er de virkelig det?

Det er ofte den "relative" fattigdommen som betyr noe.

Akkurat. Det er også mitt poeng. Materielle ting gør en ikke lykkelig i seg selv. Derfor mener jeg dagens samfunn har valgt feil. Penger og status er viktigere enn fritid og lykke.

Det er også FN sin definisjon av fattigdom. Dette med "relativ fattigdom". Den regnes som fattig den som ikke kan ta del i det samfunn man lever i.

Det er ofte den "relative" fattigdommen som betyr noe.

Ja, det er mye som tilsier at det er verre å være fattig i dag enn på trettitallet selv om dagens norske fattige er betydelig rikere materielt enn datidens fattige. På trettitallet var man som fattig en del av et stort fattig fellesskap som dominerte samfunnet. Som fattig nordmann i dag er man mer eller mindre ekskludert og nærmest utstøtt fra storsamfunnet.

Ei heller blir det bedre av at innvandringspolitikken øker konkurransen om det som er av velferdsgoder for denne sosioøkonomiske gruppen. Som for eksempel rusfri, enslig og fattig norsk mann havner du bakerst i den sosiale boligkøen - hvor det stadig kommer flere barnerike innvandrere foran deg.

Det er ikke vanskelig for andre enn empatiløse liberalister å forestille seg at dette er svært problematisk for de som opplever det.

De jobber jo 12 timers skift i storbritania så det er ikke så rart at de ikke har mye tid til barna.. Og ikke tror jeg det er så ille som dem skal ha det til. http://tuttelutta.blogg.no/ Jeg og søsteren min ble sendt på barnevernsinstitusjon da vi var 12/14, å ikke har vi lidd noen nød av det. Barn kan klare seg selv utmerket godt!

Jeg og søsteren min ble sendt på barnevernsinstitusjon da vi var 12/14, å ikke har vi lidd noen nød av det. Barn kan klare seg selv utmerket godt!

Sant nok,mange er "løvetanns-barn",og tåler ganske mye,vokser opp,og klarer seg utmerket.

Men ikke alle. Min egen familie ble preget i generasjoner av det som skjedde (Bastøya og barnehjem),der ringvirkningene ennå synes prege deler av familiens "atmosfære",for å si det litt enkelt.

Barn som vokser opp i stor nød uten skikkelig familieliv/trygghet,formes innimellom slik,at de selv har vanskelig for å skape trygge rammer rundt sin egen familie,de mangler ofte "bildet" inne i seg for hva det innebærer.

Slik kan en familietragedie "gå i arv",og bli et destruktivt mønster er preger generasjoner etterpå.

Så jeg er ikke HELT enig i at "barn klarer seg selv utmerket godt".

Men NOEN klarer det,ja,faktisk kan vokse av det på en flott måte,og med den innsikten de har fått om så mangt,bli en virkelig ressursperson i samfunnet.

Det høres ut som du og din søste kanskje er noen slike.

Britiske barn er de mest ulykkelige i hele verden.

Forresten: For å lage klikkbar lenke, stryk over det du vil skal være som tekst til den, klikke Lenke oppe til høyre for tekstområdet, sett inn lenken med http:// foran og alt. Voila.

En mere uttømmende artikkel er fra f. eks Times, hvor det ser ut til at VG ikke akkurat er kjappe, siden Unicef kom med undersøkelsen fire og et halvt år siden. Kanskje journalisten hadde mistet busskortet.

"“The more unequal a society, the relatively deprived people will feel, and child poverty is still double the rate it was in 1979,” he said.

Forty indicators of child wellbeing – including relative poverty, child safety, educational achievement, relationships with parents and drug misuse – are brought together in the Unicef study’s overview to present a picture of the lives of children. Northern European countries dominate the top half of the table, with child wellbeing at its highest in the Netherlands, Sweden, Denmark and Finland. Britain and the US find themselves in the bottom of most rankings.

The report shows that there is no strong relationship between per capita GDP and child wellbeing. The Czech Republic, for example, achieves a higher overall rank for child wellbeing than several more wealthy European countries."

Barn generelt har et mere komplekst samfunn å skulle finne seg til rette i enn mange av oss som skriver her nå. Og trenger så absolutt å ha voksne som hører på dem.

Britiske barn er de mest ulykkelige i hele verden.

Her er forresten en vurdering av hvordan norske barn har det, i følge den rapporten: Unicef-rapport: Barns helse i rike land.

Så jeg er ikke HELT enig i at "barn klarer seg selv utmerket godt". Men NOEN klarer det,ja,faktisk kan vokse av det på en flott måte,og med den innsikten de har fått om så mangt,bli en virkelig ressursperson i samfunnet. Det høres ut som du og din søste kanskje er noen slike.

Nei, jeg tok kanskje hardt i da jeg sa at alle klarer seg utmerket.

Jeg og min søster er helt forskjellige. Jeg selv har kommet meg ut av det på en god måte, mens søsteren min ble narkoman, men slik er det.. Vi reagerer forskjellig.

Jeg og min søster er helt forskjellige. Jeg selv har kommet meg ut av det på en god måte, mens søsteren min ble narkoman, men slik er det.. Vi reagerer forskjellig.

Trist å høre om din søster. Ja,vi er forskjellige. Noen vokser av motgang,andre knekkes.Men jeg tror alle får et "arr" uansett inne i seg,ved slik barndom,selv om det ikke vises utad.

Min farfar hadde barndommen på Bastøya. Han ble alldri bra,klarte alldri et vanlig liv etter det.