Politikk - Internasjonal
Fredsprisen til aktivistene i midtøsten?
Det spår iallefall aftenposten.
Mye kan sies om aktivistene i midtøsten. Det er dog ikke til å stikke under en stol at aktivistene har høstet stor støtte hos både vestlige medier og statsledere. Men hvor fortjent er denne prisen?
Personlig er jeg svært skeptisk til dette, og jeg ser særlig to problemer dersom fredsprisen i år går til aktivistene i midtøsten:
Hvilken fred?
- For det første, hvordan har aktivistene bidratt til fred i den mest allment aksepterte forstanden av ordet? Befolkningen har i noen land (særlig Libya) tatt til våpen mot myndighetene og ført noe som nå kan minne om en borgerkrig, med tusenvis av drepte og enda flere på flukt. Noen vil kanskje si at det i andre land som Egypt var relativt fredelige massedemonstrasjoner som veltet Mubarak, som forsåvidt er legitimt. Men dette reiser et nytt spørsmål:
Hvorfor skal opprør mot egne myndigheter uten videre regnes som en handling promoterer fred? Det er ingen hemmelighet at Mubarak var en autoritær statsleder med diktatoriske tendenser, og blant annet benyttet seg av tortur i fengslene mot politiske fanger. Men dette har da ingenting med fred å gjøre! De sittende og avgåtte regimene i Tunisia, Egypt, Libya, Syria og Jemen har ikke vært spesielt krigerske i nyere tid, og særlig Egypt har vært "flinke" i den forstand at landet (og regimet) har overholdt en fredsavtale med Israel til tross for et til tider vanskelig strategisk forhold med nabostaten i nord (uansett hva man måtte mene om Israel eller hvordan dette har gått ut over palestinerne). Syria har heller ikke kriget mot Israel siden 1973, og på tross av å ha hatt styrker i Libanon i nyere tid kan man ikke akkurat beskylde Syria for å ha oppvist særlig krigersk atferd i regionen. Det samme kan videre hevdes om Libya og kanskje særlig Tunisia og Jemen. På hvilket grunnlag forsvarer dette da fredsprisen?
Skjulte motiver? Kina rammet på samme måte.
- Det andre problemet er av en annen karakter, og omhandler hvordan fredsprisen i stadig større grad ser ut til å brukes som et "politisk våpen" ovenfor andre regimer hverken konservative høyrekrefter eller liberale venstreidealister ser ut til å like. En skal ikke lenger tilbake enn til fjorårets fredsprisutdeling, som gikk til en kinesisk dissident. Igjen ser vi det samme mønsteret. Fredsprisen gis ikke til noen som direkte kjemper for fred, men til noen som fremfor alt er i opposisjon til land vi ikke liker å assosiere oss med og står for verdier vi selv holder høyt.
Og her må jeg gi den kinesiske ambassadøren rett, da han kritiserte Norge i kjølvannet av utdelingen. Selv om Kina mislikes for sine brudd på menneskerettighetene har ikke Kina vært involvert i noen militær konflikt med sine naboland siden de begrensede trefningene mellom henholdsvis Vietnam og India for over 30 år siden. Det er riktignok en voksende regional uro og frykt i omkringliggende land etterhvert som Kina nå i den siste tiden har rustet opp sin militære kapasitet, men fjorårets pris ble aldeles ikke gitt på til noen som kjempet mot dette, men til en aktivist som kjempet for menneskerettigheter og som er en helt annen debatt!
Fredsprisen ser dermed ytterligere ut til å ta form som et nyttig politisk våpen for vesten til å undergrave og velte regimer i land som måtte true eller motstå den liberale og vestlig ledede verdensordenen. Til syvende og sist handler dette verken om flotte idéer som fred eller menneskerettigheter, dette er storpolitikk.