Nye VGD er lansert! Mer informasjon

I 1920-tallet hadde Josef Stalin ansvaret for grenseendringsarbeidet for å skape fram en mer harmonisk fordeling av Sovjetunionen etter ulike kriterier - etnisitet, religion og økonomi - for å gi størst mulig selvstyre til de mange forskjellige folkeslagene i det gamle tsarimperiet som var overtatt av kommunistene. Stalin var klart over at nasjonalstatsidealet kan ikke avvises som et logisk skritt i statlig utvikling i en meget underutviklet del av unionen, men han fulgt ikke logiske regler i grenseopptrekkingen og lot være med å foreta kunstige endringer - slik at et lappeteppe av grenser, enklaver, minoriteter og topografiske særpregenheter som med vann i en stat - som bare går til nabostaten for eksempel. I senere tid vist det seg at dette var gjort med vilje for splitt-og-hersk taktikk av Stalin som senere overtok all makt.

https://www.aftenposten.no/norge/i/Opk5V/stanlandene-herjet-av-mennesker-og-makter

Fram til 1990 var det fredelig i Sentral-Asia så lenge det fantes et overherredømme som dominerte samtidige sovjetrepublikker som dertil var brukt som "søppelbeholderen" for uønsket folk som var deportert fra sine hjemmene, med tsjetsjenerne som det meste kjente eksemplet. Men det var gjort ingenting for å rydde opp, og motsetningene forbli uløst. Allerede i 1988-1990 var det oppstått trøbbel da Gorbatsjov begynte å slippe litt på tømmene, og da selvstendigheten kom i desember 1991 med oppløsningen av den sovjetiske sentralmakten, eksploderte disse motsetninger ut i lys lue. Det vist seg at maktmentaliteten selv blant apparatsjik hadde ikke gått videre; orientalsk tenkning omkring despotisk makt, dynamisk politikk og en romantisk flørting med datidens imperialistiske legitimitet - alle "stan`ere" har en imperialistisk bakgrunn - lot seg ikke utryddes. Derfor ble "stanene" en internasjonal bakevje siden 1991 helt fram til nå, for selv hvis økonomisk suksess er mulig, og hvis statlig dyktighet kan oppvises - er disse for middelaldersk anlagt. Sterkt sårbar for despotisk maktakkumulering, interne politiske konflikter og politisk ustabilitet.

https://en.wikipedia.org/wiki/Batken_Region

Tadsjikistan og Kirgisistan har en rekke grensetvister gjennom en fruktbar og økonomisk viktig dalsregion - Fergana - med mange sidedaler og topografiske avbrekk - spesielt i sørvestre Fergana sørøst for innsjøen Kairakum-demningsinnsjøen. Der hadde tre land - Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan - blitt trukket inn i en labyrintliknende grenselappeteppe bokstavelig talt med isolerte enklaver, unaturlige landtunger, grensestein i alle retninger og nabofolk oppstykket etter etnisitet. Dette er Batkenregionen. Stalins "gave" til de sentralasiatiske folkene som i akkurat denne regionen oppdaget at de simpelt kan ikke eksistere uten hverandres ytelser, en bonde som må selge sin matprodukter må gjennom flere grenseovergang, en landsby må ha vann selv om det er lik rundt hjørnet, i en andre stat. Dessverre er de tre stater så mye større enn denne regionen, at fellesstandard og gjensidige regler mer eller mindre er umulig, likedan de politiske forskjellene.

Det er i Ferganadalen alle blodige hendelser inkludert en massakre på trolig hundrevis i Usbekistan, har hendt siden 1988 med klar unntak av den tadsjikiske borgerkrigen i 1992-1997 som endt med at Russland fikk et permanent grep på denne staten. I nyere tid har det oppstått problemer pga. klimaendringene, befolkningsvekst og utbygging - og forstørret konfliktgrunnlaget mellom lokalfolk (også mellom Kasakhstan og Russland for ikke lenge siden). Et viktig vannforsyningsanlegg var nylig blitt oppgradert av de tadsjikiske myndigheter som monterte overvåkningskamera der, dette fulgt til sammenstøter mellom sivile protestere fra Kirgisistan og vaktholdet som fikk hjelp fra lokale sivilister. Men så kom det som var helt uventet; en kirgisisk stridsenhet fra det regulære militæret sammen med politistyrker tok vannforsyningsanlegget under egne kontroll og nektet å oppgi det. I ettertiden hevdet de at anlegget ligger på kirgisisk grunn.

Dette fulgt til tadsjikiske angrep ved landsbyene Kok-Tash/Kara-Bak nord for byen Batken og Ak-Sai/Aksai langs vegen mellom Tadsjikistan og den tadsjikiske enklaven Vorukh. Siden stridighetene brøt ut har begge lands regjeringer prøvd å stoppe grensekrigen, men det vist seg at kirgisere utover det enslige angrepet på Golovnoi vannforsyningsanlegget var dårlig forberedt på de tadsjikiske angrepene som i løpet av kveldstimene den 29. april brøt seg gjennom, og dermed invaderte Kirgisistan hvor sivilister var hensynsløst skutt på, soldater skjøt på sivile personbiler og angrepet landsbyer inkludert byen Batnak med artilleri. Om ettermiddag 30. april var det klart at det foregår etnisk rensning i hensikten om å erobre og annektere kirgisiske territorier - flere landsbyer skal ha blitt ødelagt, minst én landsby er totalt utslettet.

Over 20,000 sivilister er drevet på flukt - 31 er nylig meldt drept på kirgisisk side, sammen med 154 skadde. På tadsjikisk side er det ikke kommet meldinger om annet enn ganske små tap. 10 døde og 90 skadde. Alt tyder på at det var tadsjikerne som er angriperne, og at deres fremstøtet inn i Batkanregionen var planlagt. For det er kommet ut at vannforsyningsanlegget ikke ligger ved byen Batkan - men sør for storbyen Khujand mellom 80 og 100 km mot vest. Det bor minst 100,000 i den vestre delen av regionen som er blitt kuttet fra resten av Kirgisistan av krigsutbruddet. Alt tyder på at sivildiktator Rahmon i Tadsjikistan hadde utnyttet anledningen for å skape korridorer til de isolerte landområdene.

Det er ikke sikkert om våpenstillstanden vil holde, ettersom kirgiserne vil ha det tapte tilbake og har hentet fram styrkene fra byen Osj i øst - om tadsjikerne nektet å trekke seg fra disse lokalitetene som var tatt i 29. og 30. april. Uansett hadde krigsutbruddet kommet som et stort sjokk også på lokalfolk. For Batkanregionen var utsatt for en regelmessig invasjon med hundrevis av soldater og sivilkledde militante som angrepet sivilbefolkningen.

2
20 kommentarer

Kommentarer

Vi ønsker å legge til rette for en god debatt på nettsidene våre, og for å kunne sikre god moderering holder vi nattestengt mellom klokken 00.00 og 08.00.

SlimWhitman

Det finnes fremdeles noen udetonerte kruttønner igjen i verden, som venter på at en gnist skal antenne et nytt flammehav som vil oppsluke verden. Sentral Asia er definitivt en av disse. Mens verdens øyne tilsynelatende har tunnelsyn rettet mot Covid-19 og dets konsekvenser, samt eufori etter å omsider ha blitt kvitt Donald Trump, består jo enda den underliggende dynamikken i geopolitikkens groteske og machiavelliske realiteter. Men dette går stort sett under lupen for de fleste.

Russland, Kina, Iran, Tyrkia, og, i noe mindre grad, atommaktene India og Pakistan, har alle interesser i dette området (som overgår mexicogulfen hva olje- og gassreserver angår. Disse interessene går svært ofte på tvers av hverandre, både geografisk og ideologisk sett. Alle disse statene i dette området ser på amerikansk engasjement som nødvendig for deres utvikling og overlevelse. Selv om USA er for langt unna for å kunne spille en dominerende rolle i denne delen av Eurasia, er de for mektige til ikke å bli involvert. Likedan er Russland for svake for svake for å gjenoppta imperialistisk kontroll over dem, eller å hindre andre fra det, men de er også for nære og for sterke til å bli ekskludert.

På 90-tallet forelå det konkrete planer om en rørledning sørover gjennom Iran, som skulle finansieres av et amerikansk selskap, men som måtte forlates på grunn av USAs økonomiske embargo på avtaler med Iran. Det som skjedde i stedet var en ekspansjon øsover via EU og NATO, som nylig inkluderte Ukraina. Dersom Vesten klarer å sementere sin posisjon og til slutt Donbass og kaukasus, vil Sentral Asia representere de neste brikkene på sjakkbrettet. Men for Russland må Aserbajdsjan fortsette å være et prioritert mål. dens underordning vil bidra til å forsegle sentral-Asia fra vest, spesielt fra Tyrkia, og derved øke Russlands innflytelse overfor det motstridende Usbekistan og Turkmenistan.

Parallellene til balkan er flere. Det tradisjonelle balkan i Europa involverte konkurranse mellom tre keiserlige rivaler: Det osmanske riket, det østerriksk-ungarske imperiet og det russiske imperiet. Det var også tre indirekte deltakere som var bekymret for at deres europeiske interesser ville bli negativt påvirket av seieren til én bestemt aktør: Tyskland fryktet russisk makt, Frankrike motsatte seg Østerrike-Ungarn, og Storbritannia foretrakk å se et svekkende osmansk imperium i kontroll over Dardaneller enn fremveksten av noen av de største deltakerne som hadde kontroll over balkanene. I løpet av det nittende århundre klarte disse maktene å holde disse balkankonfliktene i sjakk uten å berøre noen vitale interesser, men de klarte ikke å gjøre det i 1914, med katastrofale konsekvenser for alle.

Tyrkia, en post-imperialistisk stat som fremdeles er i ferd med å omdefinere sin identitet, trekkes i tre retninger: modernistene vil gjerne se at det blir en europeisk stat og dermed ser mot vest; islamistene lener seg i retning Midt-Østen og et muslimsk samfunn og ser dermed mot sør; og de historisk tenkende nasjonalistene ser i de tyrkiske folkene i Kaspiskehavsbassenget og Sentral-Asia et nytt oppdrag for et regionalt dominerende Tyrkia og ser dermed østover. Hvert av disse perspektivene utgjør en annen strategisk akse, og sammenstøtet mellom dem innfører for første gang siden den Kemalistiske revolusjonen et visst usikkerhet angående Tyrkias regionale rolle.

Da Russland på 90-tallet truet med å danne en egen militærblokk som svar på NATOs ekspansjon, ba det spørsmålet "med hvem?". Og det ba det enda mer smertefulle svaret: på det meste, kanskje med Hviterussland og Tadsjikistan. Under disse omstendighetene hadde Russland etter Putins inntreden få andre valg enn å ruste opp for selv å demme opp mot den vestlige ekspansjonen østover.

Kina er for tiden verdens fremvoksende makt. Den har steget jevnt, både økonomisk og geopolitisk, ettersom den prøver å matche og kanskje overgå Amerika. De er imidlertid nøye med å unngå en åpen geopolitisk konfrontasjon med USA. Utfordringen for Washington er hvordan man ansvarsfullt kan trekke Beijing inn i en større rolle i å opprettholde verdensorden, ikke bare i Stillehavet, men også i Midt-Østen og Sentral-Asia. Gitt USAs sikkerhetsengasjement overfor Taiwan i henhold til Taiwan Relations Act of 1979, dens langvarige politikk for våpensalg til øya, dets støtte til Dalai Lama, og dets forhold til aktivister i Xinjiangs løsrivelse fra Kina, er det ingen overraskelse at Beijing har oppfordret Washington til å håndtere sine interesser med stor følsomhet.

Finanskrisen oppsto i USA høsten 2008 og avslørte flere mangler i dagens verdensøkonomi både på mikroøkonomiske og makroøkonomiske nivåer, fra det svake økonomiske tilsynet i USA og pliktforsømmelse av internasjonale finansinstitusjoner til den amerikanske offentlighetens overforbruk og Kinas overlagring av utenlandsk valuta. Siden krisen har den største utfordringen vært å sikre sterk, bærekraftig og balansert global økonomisk vekst - et nøkkelmål man ble enige om på tredje Group of Twenty (G-20) økonomiske toppmøte, holdt i Pittsburgh i september 2009. Et uforutsigbart USA i kaos, koronapandemien og Kinas økende posisjon gjør saken ytterligere betent. En konflikt i Sentral Asia ser jeg på som mer eller mindre uunngåelig.

2

Videoseven

I senere tid vist det seg at dette var gjort med vilje for splitt-og-hersk taktikk av Stalin som senere overtok all makt.

Hva er det du egentlig vil diskutere?

Er det det at land med flere kulturer og folkegrupper fører til konflikter?

At streker på et gammelt kart er det som er gjeldende for evig tid?

At det å flytte store mengder fremmede inn i et område befolket av andre ikke er bra?

At folkeforflytninger er gjort med vilje for å skape splitt og hersk, bare for at den gruppen som støtter innvandringen skal senere overta all makt?

Jaja, selv Stalin skjønte at nasjonalisme er det som må til for å skape ro i et område.

1

Varulv2478

Jaja, selv Stalin skjønte at nasjonalisme er det som må til for å skape ro i et område.

Alle andre steder hadde kommunistene valgt å balansere ulike kriterier for størst mulig fordel knyttet til det gjeldende området, når det ikke forelå spesielle omstendigheter som mellom armenerne og aserbajdsjanerne som var i et hatforhold i mellomkrigstiden. Stalin innførte nasjonalstatlige kriterier i Ferganadalen, men ignorerte faktumet om at blandede regioner må underlegges en sentral autoritet som er best knyttet til disse topografisk og økonomisk sett, dette var ikke tatt til følge mellom Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan - i meget grell motsetning til resten av Sovjet.

https://www.rferl.org/a/Why_Is_The_Ferghana_Valley_A_Tinderbox_For_Violence/2074849.html

Så lenge det fantes en felles autoritet var dette mulig, men siden 1991 har dette fulgt til meget store problemer. Det som kanskje kan avslutte dette er en "mini-EU" der omkring dalen som er ved å bli den største økonomiske motoren i Sentral-Asia, og der kan stormaktene rundt omkring går inn. Tyrkia og Iran er desperat etter å høste frukter der, mens Kina vil åpne opp vegen mot vest, så man kan ikke tillate en fortsettelse av oppsplittelsen.

1

Noreger

"Kampen" om sentral Asia virker uoversiktelig mest fordi Vestlig presse har lykkes i å vrenge bildet og nekte folk oppfattelse av det store bildet.

Nøkkelen i dette spillet forblir Afghanistan. Det er den siste brikken Kina trenger for å ha stabil tilgang til energi fra Iran, samt for sistnevnte å kunne eksportere sine ressurser på en tryggere måte. Det er i bunn og grunn dette USA frykter (vel muligens i sammen med Opiumsproduksjonen der borte og strategisk base) og som vil svi hardest for dem.

De tidligere Soviet-landene er i bunn og grunn bare skviset imellom Kina og Russland og noen store geostrategiske konsekvenser kommer det ikke derifra så lenge Afghanistan er sikret.

Hverken Kina eller Russland vil ha noen interesse av å okkupere når USA og Europa trekker seg ut. I stedet vil Kinesisk-Russisk diplomati og Belt&Road initiativet bli bærebjelken som vil gi full kontroll der. Afghanerne er lut lei av okkupasjon og hva som kommer senere er ikke godt å si, annet enn at Vesten er fullstendig lukket ut.

India vil kunne bli en annen spiller. Det er ting som tyder på at Kina og India vil gjøre store strev for å ordne opp i forholdet imellom de to, noe som vel er det siste Vesten kan tenke seg. India vil kunne dra store fordeler av stabile oljeforsyninger fra Iran via Afghanistan og hvem skal stoppe dem?

Da vil vi få en sone imellom Kina og India (Burma, Thailand, Laos, Vietnam) hvor mer uanvhengighet fra Vesten vil finne sted. Noe slikt er igjen til Kina sin fordel og vil styrke sistnevntes posisjon i Asia.

Afghanistan er en utrolig viktig brikke. Trump gav vel egentlig mer blaffen i hele greia enn at han var mindre bekymret for konsekvensene, men han var nå den presidenten som har skapt mest fred på lenge da, selv om han feilet på det meste. En ser jo nå hvor desperate Biden-Administrasjonen er til å sette i gang konflikter overalt igjen.

Afghanerne fortjener nå sitt eget land og styrt av sitt eget folk. Ikke noen flere marionetter fra utlandet; ikke noen flere korrupte pamper.

Vil media i det hele tatt bry seg noe som helst om hva som skjer i landet etterpå? Neppe, og enda mindre om det skulle utvikle seg i riktig retning.

Det er ikke slutt enda, men en får bare håpe og tro Taliban følger godt med her slik at okkupantene er ut for godt.

1

Mrsa2

Trump gav vel egentlig mer blaffen i hele greia enn at han var mindre bekymret for konsekvensene, men han var nå den presidenten som har skapt mest fred på lenge da, selv om han feilet på det meste.

Kva fred har Trump skapt?

1

Noreger

Tja, uttrekningen fra Afghanistan er jo hans verk. De diplomatiske annerkjennelsene from endel Arabiske land imot Israel er vel også noe han står bak.

I tillegg til dette skal han ha honnør for at han klarte å holde militærvesenet vekk ifra flere kriger.

1

SlimWhitman

Enkelte vil kanskje peke på fredsavtalene mellom Israel og UAE/Marokko/Bahrain, selv om en kan kritisere disse avtalene som en del av å befeste Saudi-Arabia sitt hegemoni i dette området. Men han startet i det minste ikke noen nye kriger, selv om droneangrepene ekskalerte.

Det er derfor vanskelig å avgjøre hvorvidt Trump var en "fredelig" president eller om konvensjonell krigføring er noe som tilhører fortiden, uansett hvem som er president.

1

perchri

Han skapte vel ingen fred....men han gjorde noe alle de andre presidenten ikke klarte....det var å komme på talefot, møtes og prate...prate med Putin og som han sa "rakettmannen"

Om han ikke var eller kunne være politisk korrekt i sin talemåte, var, Trump, i stand til å få de i tale. Bare det var en bragd. TOLLOGMED ENIGE OM GJENNTREFF, men han røk ut før det.

Å få en "mulig fiende" på talefot er vel ikke bedre en det?

I allefall var han fargerik han der Trump.....en alle de andre dønn kjedelige kopier av presidenter.....

Men som tiden er, hadde det faktisk vært best for denne kloden om vi brakte sammen med allt vi har, kloden trenger noen år på å komme seg, rent klimamessig...uten oss kakkerlakker.

1

Varulv2478

Det har nå roet seg ned siden 1. mai, men det er meget sterk bitterhet mellom tadsjikere og kirgiserne som tidlig hadde levd som nabofolk, minst et dusin landsbyer hadde blitt angrepet på begge sider og over hundre bygninger er totalødelagt i et område som er ikke større enn en norsk kommune. Kirgiserne som hadde kunne vende tilbake, oppdaget i raseri at de hadde blitt utsatt for omfattende plyndring. Og raseriet blir mye større da det vist seg at det stort sett var sivilister - deres egne naboer - som hadde fulgt etter soldatene eller angrepet med våpen for å plyndre og ødelegge som banditter.

Kyrgyzstan, Tajikistan: Communities take stock of destruction wrought by border unrest | Eurasianet

Det vist seg at flere hundre sivilister hadde oppført seg som tyver som bestjålet andre uten den minste nølingen og deretter brent ned mange bygninger, selv om soldatene også var deltagende - dette var besvart med artilleri som rammet tadsjikiske landsbyer hvor mange bygninger var også ødelagt. Befolkningen i denne regionen har et meget stort forklaringsproblem om sin etiske standard, ettersom de villig angripe uskyldige for å berike seg og hundse andre. Denne bitterheten er mye større enn det krigen hadde forårsaket.

55 er bekreftet drept, 36 kirgisere og 19 tadsjikere - og 33,500 sivilister hadde blitt drevet på flukt. Det var først i den 3. mai situasjonen løst seg da troppene på begge sider ble trukket ut, muligens under meget kraftig internasjonal press fra Tyrkia, Russland og Kina som slett ikke vil ha en konflikt i Ferganadalen som er blitt veldig viktig for disses planer for verdensøkonomien. Det har vist seg at kirgiserne var ikke så politisk isolert som trodde i Tadsjikistan, ettersom Tyrkia, Kasakhstan og Kina var raskt med å slutte seg til dem. Her hadde det innviklede forholdet mellom stormaktene utenom Russland som dels falt helt ut, noe som merkes i Sentral-Asia, vært meget fordelaktig for å hindre en opptrapping.

Men for russerne var konflikten nok en demonstrasjon om at de har mistet grepet, for Rahmon var deres alliert mot en regjering som støtter seg på Tyrkia. Putin endt opp med å bli ignorert da han ville megle, idet flere stormakter kom til og sluttet seg omkring Kirgisistan og satt Rahmon under et stort press slik at en lokal megling med flere lokale statsoverhoder raskt kom på bordet, og i 3. mai hadde Rahmon gitt opp. Tradisjonell diplomati bak kulissene virket meget raskt og effektivt i møte med utviklingen - mens russerne får meget liten PR i slutten. Det viser også at stormaktene har så kryssende interesser i Sentral-Asia, at de så stor interesse i stabilitet. Så meget, at toleransen for selvstendige handlinger er sterkt redusert.

Konflikten er over, men det er mulig at dette kan løse dilemmaet Stalin har etterlatt seg i fremtiden.

1

Varulv2478

Som ventet er våpenstillstanden brutt, ettersom begge sider skulle trekke seg ut av hverandres territorier - det har ikke hendt. De tadsjikiske styrkene har derimot hentet inn forsterkninger og blitt værende på sine vinninger. Strategien for Rahman er å konsolidere sine vinningene omkring Vorukh-regionen i vest og Kara-Bak området i nordøst etter å ha tatt minst fem landsbyer. Meldinger om at store tadsjikiske styrker er observert ved Khujand er også illevarslende, ettersom Leilek-distriktet i Batken-regionen lengst mot vest er nå kuttet av og under trussel om å bli okkupert. Dette skyldes vann, en del av vannforsyningen i Ferganadalen kommer fra de ugjennomtrengelige Turkestanfjellene i sør.

På den usbekiske siden er situasjonen meget uklart, men mye tyder på at de ikke vil gripe inn, ettersom kirgisiske nasjonalistene hadde i flere år trakasserte og angrepet usbekere, slik at regionene omkring Osj og Jalal-Abad er blitt ustabilt. Den meget utilgjengelige diktatorpresident Islam Karimov som døde i 2016, var etterfulgt med Shavkat Mirzijajev som var ikke en mindre tyrann enn sin forgjenger - men han hadde i 2017-2020 prøvd å bygge opp et bedre forhold med Kirgisistan. Så kom det tyrkiskstøttede kuppet i oktober 2020, som fulgt til at opposisjonen med støtte fra Tyrkia kunne overta makten fra mer tradisjonelle politikerne.

For øyeblikket er det meget spent. Ved sist telling hadde kirgiserne mistet 21 drepte militære og 10 sivile, senere oppgitt til 33 døde, samt 154 skadde mot tadsjikisk tap på 10 drepte og 84 skadde, samtidige militære. 27,358 sivilister har blitt "evakuert".

Et planlagt møte mellom presidentene fra begge land måtte kanselleres til fordel for en telefonsamtale fordi tadsjikiske militante hadde angrepet "den internasjonale landsbyen" hvor møtet skulle skje. Mistilliten er meget raskt voksende, hvor det etter hvert er klart at tadsjikerne avansert videre inn i Leilek-distriktet som er svakt forsvaret.

1

Lignende temaer

Bilde

Aktuelt

Aktuelt

Bilde

Politikk - Norsk

Politikk - Norsk

Bilde

Koronaviruset

Koronaviruset

Bilde

Amerikansk politikk

Amerikansk politikk

Bilde

Midtøsten

Midtøsten

Laster...