Vel Stalins kommunisme blir kalt for Stalinisme, og den har flere fascistiske trekk, men la oss gjøre et tankeeksperiment. La oss tenke oss at et fascistisk parti tar makten i Russland. Hva vil da skje?
Det vi ville se var de samme tendensene som i Tyskland og Italia på 1930 og 1940 tallet. Vi ville se en reaksjonær forherligelse av russiske storhetstid – det russiske imperium under tsartiden – med glorifiseringer av store handlekraftige tsarer som for eksempel Ivan den grusomme og Peter den store, og en utstrakt bruk av nasjonale symboler og tematikk fra forgangen storhet.
Vi ville sett en utstrakt mytifisering og romantisering av den russiske nasjon, den russiske kultur, det russiske folk og russisk religiøs tro. Ikke minst ville vi sett en mytifisering av tidligere tsarers kompromissløshet og handlekraft. Vi ville sett en fremhevelse av det russiske folks egenart, stolthet og ikke minst en vektlegging av russisk ære. Vi ville sett et militant ønske om å beskytte alt det som blir sett på som genuint russisk.
Et slikt fascistisk parti ville gitt økt støtte til tradisjonelle verdier og elementer i det russiske samfunnet. Et slikt høyreekstremt russisk parti ville være svært nasjonalistisk og villig til å bruke vold for å oppnå sine mål. Følgene av en slik høyreekstrem russisk nasjonalisme ville være de samme som vi har sett i andre høyreekstreme totalitære regimer; en fullstendig løpsk xenofobi under til dels statlig kontroll.
Kommunistene som kom til makten i Russland var progressive og hadde et ønske om å kvitte seg den gamle aristokratiske samfunnsstrukturen – de ville bygge opp noe helt nytt. De brøt med det gamle tsarveldet og de brøt med gamle nasjonale holdninger og verdier – de var radikalere. De ville legge bak seg det gamle og opprette noe helt nytt i Russland – noe nytt de trodde det kunne være internasjonal enighet om.
Fascismen og nazismen er tuftet på nasjonalisme, patriotisme, soldatromantisk militarisme, autoritarisme og en reaksjonær tankegang knyttet til forherligelse eget lands storhetstid. De italienske fascistene så det gamle romerske imperium som sitt ideal, mens de tyske nazistene fremhevet keisertiden og idealene fra den gang. Fascisme og nazisme er en konservativ og reaksjonære tankeganger knyttet opp til nasjonal stolthet, nasjonal ære, nasjonal kultur, ”blodrenhet” og territorielle krav – ett folk, en nasjon, en Gud. Xenofobien kommer som naturlig følge.
Kort og tabloid oppsummert; Mens høreekstreme er reaksjonære og opptatt av ære og gammel nasjonal storhet, er venstreekstreme radikale og opptatt av å kvitte seg med det som føles utgått på dato.