Vi bør selfølgelig fortsetteå ta imot asylsøkere til Norge. Personer som er tvunget til å flykte og trenger tillholdssted bør få det, men vi bør bli strengere i screeningen avasylsøkere.
Vi må legge til grunn at det er hjemmlandet som har hovedansvaret for for asylsøkere som kommer til Norge.
Kriminalitet og fattigdom i hjemlandet bør aldri sees på som grunnlag for asyl.
Generelle trusselvurderinger bør heller ikke holde som grunnlag for asyl, med mindre detforeligger en spesifik trussel mot den spesifike søkeren.
I Norge har vi opplevd at folk som ikke vil sendes hjem later som at de er homofile for å få bli i Norge, for så å søke familiegjenforening med partner av motsatt kjønn etter at de har fått invilget opphold.
Homofili bør ikke være grunnlag for asyl, med mindre man kan vise til at den spesifike asylanten blir etterfulgt for sin homofili, og ikke bare at homofili generelt blir sett på som straffbart.
Videre bør vi håndheve asylinstituttets regler om at en hver asylant er pliktig til å søke tilflukt i det første landet de kommer til, og ikke tillate asylanter å velge land på bakgrunn av egne ønsker.