Kommunene har allerede en lovbestemt plikt til å tilby innbyggerne de helse-, omsorg- og sosialtjenester de har behov for.
Dette er blant annet regulert i " Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m" - vedtatt i 2011:
Kapittel 3. Kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester
§ 3-1. Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester
Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester.
Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne.
Kommunens ansvar etter første ledd innebærer plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om pliktens innhold.
Kommunens helse- og omsorgstjeneste omfatter offentlig organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat eller fylkeskommune.
Tjenester som nevnt i første ledd, kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Avtalene kan ikke overdras.
§ 3-2. Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester
For å oppfylle ansvaret etter § 3-1 skal kommunen blant annet tilby følgende: 1. Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder: a. helsetjeneste i skoler og b. helsestasjonstjeneste 2. Svangerskaps- og barselomsorgstjenester 3. Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder: a. legevakt, b. heldøgns medisinsk akuttberedskap og c. medisinsk nødmeldetjeneste 4. Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning 5. Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering 6. Andre helse- og omsorgstjenester, herunder: a. helsetjenester i hjemmet, b. personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, c. plass i institusjon, herunder sykehjem og d. avlastningstiltak.
Kongen i statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om krav til innhold i tjenestene etter bestemmelsen her, herunder bestemmelser om kompetansekrav for ulike typer tjenester.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastlegeordningen, herunder om kvalitets- og funksjonskrav og om adgangen til suspensjon av fastlegeordningen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, herunder om kvalitets- og funksjonskrav. Dette gjelder også private tjenesteytere som ikke har avtale med kommunen.
Så som vanlig så har frp og frøken Jensen et særdeles lettsindig forhold til fakta - og media stiller som ukritisk mikrofonstativ.
Statlig stykkprisfinansering er derimot ikke en del av loven, ei heller at det er kun legen som skal avgjøre om behovet for sykehjemsplass er tilstede.
Selv om det i loven ikke stilles et direkte krav om sykehjemsplass for en strekt pleietrengende, så er det eneste alternativet helsevesenet kjenner. Stortingsbehandlingen og forskrifter er også krystallklare på dette.
Senest 1. mars i fjor foreslo Frp det samme - og fikk kun sine egne stemmer for dette. Høyre, Krf og Venstre stemte for å fortsette den trenden som er fulgt blant annet for barnehagefinansieringen - å gi kommunene som sitter nærmest brukerne og kjenner situasjonen best også det økonomiske ansvaret for organisering og finansiering av tjenestene mens man fra sentralt hold kun stiller krav om tilhjengelighet og kvalitet.
Frp derimot ønsker mest mulig sentralisert og statlig makt - i god stalinistisk stil.
Det interressante er det Frp og Jensen ikke vil diskutere - hvordan deres modell skal organiseres, kvalitetssikres og finansieres. Er fastlegen den som er best egnet til å vurdere behovet? Er det han som best kan vurdere om behovet endres? Har alle sykehjemsbeboere behov for samme tjenester? Er det realistisk at en sykehjemsplass koster det samme i alle kommuner - om ikke hvordan differensier man? Hvordan sikrer man at det finnes ledig kapasitet når man har null styring på om hvor den enkelte ønsker å få plass? Er sterkt pleietrengende eldre i stand til å orientere seg i markedet og ta slike valg? Hvordan skal man sikre kvaliteten på at tilbudet som gis er i tråd med forutsetningene? osv.