Svertingen av MDG har ikke virket

Det ble nok et lite sjokk for de etablerte partiene at Miljøpartiet De Grønne gjorde et så godt valg i Oslo ved siste kommunevalg.

Det har i alle fall ikke manglet på besk kritikk fra etablerte partier og andre stemmer i samfunnet som nærmest konkurrerer om å latterliggjøre MDG og fremstille de som livsfjerne og urealistiske. Her har spesielt høyresiden i norsk politikk og næringsliv vært toneangivende, og mye av kritikken er etter mitt syn usaklig og ufin. Men det mangler ikke på systemforsvarere på rød side i politikken heller.

Ikke alle er like negativ til MDG. Bjørn Stærk gir en interessant analyse av hvorfor MDG blir så hetset. Det norske samfunnet og folk har tjent seg rike på en næring som skaper global oppvarming. Dette forstår de fleste av oss og den offentlige diskursen i klimadebatten har fulgt det Stærk kaller en pragmatisme som går ut på å hevde at de norske klimagassutslippene er små i det globale bildet slik at klimaproblemet må løses med internasjonale avtaler som følges opp med en rekke abstraksjoner så som klimamål, klimakvoter etc. som politikerne bruker som skalkeskjul for å fremstå som handlekraftige mens de i realiteten er ytterst forsiktige med å forstyrre dagens samfunn med brysom klimapolitikk. Resultatet blir at samfunnet og vi som bor i det fortsetter å leve på samme vis som før slik at klimagassutslippene våre øker år for år, stikk motsatt av hva de fleste av oss forstår er nødvendig for å løse klimaproblemet. Denne livsførselen gir det Stærk kaller "en kognitiv dissonans på størrelse med Statfjordfeltet".

MDG er det første politiske partiet i Norge som skjærer gjennom denne kognitive dissonansen og beskriver forholdene slik de faktisk er ved å påpeke at den klimapolitikken som er ført siden 1990-tallet har ikke virket. Norges klimagassutslipp har vokst kraftig de siste 25 årene. Bjørn Stærk har ordlagt dette flott:

"MDG ødelegger idyllen. De snakker om klimaendring som om det faktisk er det problemet vi vet at det er. De snakker om de slemme tallene i bunnen av regnskapet. De sier at når de pragmatiske løsningene ikke er nok, så må vi gjøre mer, ikke mindre. At når den gamle måten å tenke på ikke duger, så må vi tenke på en ny måte. At bærekraft er viktigere enn vekst. Og det høres ut som de mener det.

De hogger løs der det gjør vondt."

Jeg tror at Bjørn Stærk gir en riktig analyse. Hetsen av MDG skyldes at partiet tør utfordre vår kognitive dissonans og foreslår en rekke klimapolitiske grep som vil bety en merkbar endring av vår hverdag. Slik sett er det veldig interessant at MDG i Oslo ikke raser på meningsmålingene, enda MDG med Lan Berg i spissen tør å røre det som lenge har vært en hellig ku i norsk politikk, folks frihet til å kjøre egen bil. Byråden har fjernet parkeringsplasser, jobber for å innføre høyere bomsatser, lavutslippssoner, og kjøreforbud for den mest forurensende bilene, og hun er sterk motstander av å øke veikapasiteten. Lan Berg har m.a.o. hugget løs på vår kognitive dissonans der hvor det gjør skikkelig vondt, men har ikke mistet popularitet i velgermassen.

Det gir håp om at det er mulig å trenge gjennom den kognitive dissonansen på nasjonalt nivå og endelig få aksept og forståelse for det vi alle egentlig forstår, men ikke tør å innse, at å fortsette norsk olje- og gasspolitikk er uforenlig med å bevare en jordklode med like gode levevilkår for våre barn og barnebarn.

Påstanden at vi kan løse klimaproblemet samtidig som vi (og andre land) tar opp all olje og gass vi finner drivverdig er en livsløgn. MDG er vår tids doktor Stockmann som våger å si fra at vår forretningsmodell for å berge velferden (oljepolitikken) er ikke liv laget. Men i motsetning til Stockmann, høster ikke MDG bare nidord og motstand, mange velgere ser og forstår hva MDG ønsker. Og det gir håp.