Livet kan være hardt når man er ung.Jeg var veldig sjenert når jeg var ung,og jeg følte meg veldig feig.Jeg gadd ikke å sloss,eller ville ikke.Jeg ville heller ikke erte jentene,men var mest for meg selv.Når jeg ble voksen forsto jeg at dette hadde å gjøre med at jeg var enebarn og at vi hadde flyttet mye.Mor begynte å jobbe tidlig og selv etter at begge døde har jeg anklaget henne for dette.Jeg er 58 år og var gift fra 1982-92.Har hatt lite kontakt med eldste sønnen på 34,men desto mer med han på 32.Jeg er nå bestefar til en jente på 6 og en gutt på 4.Mulig jeg flytter nærmere han for å være barnevakt.
Som min far sa:Du er født alene og dør alene.Man må faktisk kle på seg,gå ut og snakke med folk,selv om det er vanskelig.Ikke ta kritikk så personlig,men forstå at folk vil hjelpe deg,om du er født i utlandet,eller har bodd i Norge mindre enn 5 år.
Jeg var utadvendt i 40 år,men har utviklet en depresjon.Jeg har nå valget å være alene,eller å oppsøke andre.Mulig jeg begynner å gå ut å spise middag en dag i uka i 17 tida og gå på kino kl 19.00 i nærmeste storby.
Har du dårlig råd,kan du få månedskort av sosialkontoret,eller du kan få eller kjøpe en sykkel.Vi har ett uttrykk i Norge,det finnes ikke dårlig vær,bare dårlige klær.
Du døve gutt: Glem din gamle venn,han er ikke verdt å spare på,finn deg nye venner,det er sikkert mange andre ensomme på din alder der ute i Internett-land .Kan du engelsk? Da har du jo hele verden for deg.Vær glad du er døv og ikke blind! Du har det mye bedre,for du kan uttrykke deg skriftlig! De blinde kan jo bare snakke med de rundt seg,og kanskje også bare på norsk!!!
Ha ett meget godt liv alle sammen.
Hans