Noen med erfaring fra fattige strøk i Afrika?

Jeg har garantert flere spørsmål, men kom gjerne med dine tips og anbefalinger.

Jeg er ingen ekspert på området men noe av det første som slår meg er India, du har rett nok ikke hungersnøden der. Men det er mye og stor fattigdom. Samtidig er India et relativt oppegående og velfungerende land. Hvor du (så sant du unngår konfliktområdene i grenseområdene mot Pakistan). vil unngå å havne i konflikt med soldater og militsgrupper. Noe som vel er en stor fare i ganske mange afrikanske land. I tillegg er engelskkunnskapene gode i India.

kom gjerne med dine tips og anbefalinger.

Nå sporer jeg av så det synger her....men dette vil jeg på det sterkeste anbefale deg å la bli en "drøm".

Tar jeg ikke feil, så har du ikke vært i slike omgivelser før. Man bør ha en viss ballast med erfaring før man beveger seg rimelig ok i fattige strøk av den type du skisserer. Å reise inn i krigsstrøk kan du bare glemme.

Hvorfor vil du absolutt filme fattigdom, elendighet og krig? Det er ikke noe idyllisk ved det. Hvis filmingen er det viktigste, så kan du vel heller opparbeide interesse for å filme noe annet.

Mulig innlegget mitt er upassende, men jeg blir litt oppgitt når andres elendighet blir presentert som noe man reiser rundt og ser på for å forlyste seg selv.

Enig med annmag, synes dette høres ganske smakløst ut. Og eventuelt en jobb for profesjonelle og erfarne fotografer.

Ellers er erfaringen min fra Kamerun, hvor jeg stort sett opplevde smil, glede og gjestfrihet, at et speilreflekskamera tiltrakk seg negativ oppmerksomhet da mange ikke likte at jeg tok bilder rundt dem. Jeg tok selvsagt ikke bilder direkte av folk uten å spørre dem, men flere som kjeftet eller krevde penger hvis de trodde de var med på bildet.

Uten å gå inn på motivasjonen min ønsker jeg råd og tips fra dere som har vært områder med opprører og fattigdom.

Jeg har vært noen fattige steder, har også fått min andel gevær rettet mot meg, og sovnet til skuddvekslinger innen høreavstand. Jeg ville tatt motsatt utgangspunkt, reis til ett fattig land som fasinerer deg. Da gode bilder av lykkelige mennesker. Spesielt i Afrika er det mye latter og glede til tross for det vi vil kalle fattige kår. Skrev en tråd om en slik reise

http://vgd.no/forbruker/bil/tema/1624485/tittel/med-leiebil-inn-i-Zambia

Den er lang, men forteller litt om hvordan det er å reise utenfor allfarvei. Skrevet på bilforumet, så litt offtopic. På denne og flere andre reiser i fattige strøk har jeg gått rundt med stor speilrefleks(Canon 7d med 24-105L f4,0, en av de større kombinasjonene). Ikke noe problem å ta bilder så lenge du er hyggelig. Noen få stammer liker det ikke, du får føle deg litt frem.

Du bør først ta de nødvendige vaksinene som er anbefalt i det landet du skal reise til .

Deretter så trenger du kjentfolk som kan være guide mens dere besøker fattige landsbyer og andre steder med fattigdom .

Når jeg besøkte slumområdet i Bangkok , så var jeg avhengig av folk rundt meg som sikkerhet i tilfelle det skjer noe.

Man skal ikke bevege seg i såkalte risikosoner uten vakthold.

Og i utsatte land i Afrika regner jeg med det er vanlig med en bevæpnet vakt som kan følge dere når dere tar bilder osv.

Og i utsatte land i Afrika regner jeg med det er vanlig med en bevæpnet vakt som kan følge dere når dere tar bilder osv.

Min holdning er at en ikke bør bevege seg i områder det er behov for bevæpnet vakt før en har mye erfaring. Eneste gangen jeg har hatt bevæpnet vakt var i Congo når det var veldig urolig der. Har ikke bodd fast på steder med bevæpnet vakt, men flere ganger overnattet steder der det har vært behov for det. Sikkerheten var normalt 3 meter høy betongmur med knust glasskår på toppen, flombelysning, flere mannevonde vakthunder (de angrep ukjente), 1-2 vakter med machete (den ble brukt, mye blodspor etter ett innbruddsforsøk en gang), 20 mm tykt gitter i alle vinduer og dører, så solid at en bil hadde ikke klart å kjøre gjennom døra. alarm som vekker hele nabolaget, skikkelig sirene, utløser til alarm i de fleste rom inkludert rett ved senga. Walkie talkie som sto konstant på med samband til alle expats i område, kortbølgesender med lyttevakt i hovedstaden. Kortbølgesenderen kom etter at telefon ble sperret under ett opprør.

Dette er forholdsreglene vi tok. Håper Haugen tenker over om han er klar til å reise til denne typen risikosoner. Sammenlignet med mange andre steder i Afrika bodde vi i ett trygt område.

Bør jeg alliere med med andre journalister?Bør jeg kontakte noen i landet jeg skal til for å ta vare på sikkerheten?Hvordan kommer jeg meg rundt? Leier jeg meg bil, eller tar jeg buss og drosje? Andre muligheter? Hvordan tar jeg vare på kamerautstyret mitt med tanke på å bli ranet?Hvilket steder i Afrika anbefaler dere meg å reise til med tanke på fattigdom? Hvor er det tryggest?

Ift fattigdom/kriminalitet kommer du svært langt om du har de rette kontaktene. Kommer du sammen med rett person er du relativt trygg selv i verdens verste slumstrøk.

Hva gjelder krigsområder anbefales særdeles gode kontakter, bestikkelsespenger og sikkerhetsvakter.

Foruten krigs- og konfliktområdene er vel hele afrika relativt trygt. Spesielt land som DR Kongo, Nigeria, CAR, Chad, Somalia, Liberia, Guinea-Bissau og Rep Kongo er, konflikt eller ei, generelt mer krevende enn øvrige land. Akkurat nå bør en vel også styre unna Mali og Niger.

Madagaskar kan være et tips da de har mye fattigdom, men langt mindre kriminalitet enn det øvrige Afrika sør for Middelhavslandene. Skal du gjøre det enkelt logistikkmessig finner du nok av fattigdom i transporthubs som Nairobi og Johannesburg. I de byene bør du dog som nevnt absolutt ha gode kontakter med deg om du tenker deg inn i de mest kriminelle slumstrøkene (shanty towns).

Noen tips og oversikt over hva som er de verste områdene kan du finne mer om her: http://en.wikipedia.org/wiki/The_World's_Most_Dangerous_Places

http://www.comebackalive.com/

For ordens skyld skyr også jeg såkalt fattigdomsturisme.

Enig med annmag, synes dette høres ganske smakløst ut.

Men når det er sagt, så tror jeg ikke det er trådstarters mening å være ufin....jeg har alltid opplevd ham som et godtmenende menneske her inne.

Mulig han er farget av bilder fra Aleppo. Setter man alt av følelser til side, så kan jeg ikke annet enn å si at det har vært publisert noen helt utrolig flotte bilder derfra....men virkeligheten av å være i et sånt område er noe annerledes.

Uansett...så skal man ha ganske solid erfaring med forskjellige kulturer for å kunne bevege seg rimelig ok i det som gjerne omtales som fattige ("farlige") områder. Noen vil aldri bli i stand til det, andre fikser det fint....kommer an på hvordan type menneske man er.

har også fått min andel gevær rettet mot meg

Hva hadde du gjort da? Riktignok har jeg opplevd å være omringet av maskingeværer noen ganger, men de har da aldri pekt dem mot meg.

Deretter så trenger du kjentfolk som kan være guide mens dere besøker fattige landsbyer og andre steder med fattigdom .

Det er jeg kjempeuenig i. Jeg har aldri med meg kjentfolk (guide) når jeg rusler rundt. Kommer an på hver enkelt hvor trygt man kan bevege seg.

http://www.comebackalive.com/

Dusteliste.

Mange overdramatiserer det de opplever kun for å fremstå som spennende mennesker....kjedeligere folk finnes ikke. De juger og dikter.

dine tips og anbefalinger

I Rio de Janeiro arrangerer de turer til favelaer. Disse er trygge å være med på og du kan ta bilder i hytt og gevær hvis du ikke blir fortalt noe annet. Er gjengbermen der, så får du beskjed om å holde deg unna utløserknappen på kameraet...og da er det jo bare til å gjøre det.

Det fristet ikke mye å stoppe og ta seg en spasertur i Port Hardcore (Harcourt).

BA business London -> Mumbai , ta deg en spasertur i noen timer og du får alt du trenger av bilder, sett deg på første fly hjem

Mumbai , ta deg en spasertur i noen timer og du får alt du trenger av bilder,

Ja, Mumbai har fantastiske motiver.

Ok, jeg svarer deg.

Jeg følger ofte drømmene mine. Drømmene mine kan gjerne være uoppnåelig for noen, andre kan mene de er altfor ambisiøse. Jeg for min del bruker tid på drømmer jeg plutselig får. Noe legger jeg fra meg, andre ting forfølger jeg.

Jeg har lenge vært interessert i film og foto. Foto har jeg nylig startet med, men jeg er flink og har et øye for detaljer. Jeg lager film, redigerer og lager musikk selv.

Jeg har smått reist gjennom Kambodsja og sett hvor ille fattigdom kan være. Det er vel stort sett også det eneste jeg har sett på nært hold - sånn rent bortsett fra små innslag av fattigdom når jeg har reist.

Konfliktsområder er ikke det første jeg ønsker å besøke. Dessuten finnes det allerede veldig mange journalister som dekker nettopp dette. Men det er likevel noe jeg ønsker å gjøre. Det er heller ikke noe jeg har tenkt å gjøre de første årene. Men jeg må starte et sted. Jeg starter her, på google, erfarne journalister og andre små innslag jeg kommer over.

Jeg avsluttet militæret relativt tidlig. Konfliktsløsning med våpen har aldri vært min greie. Dessuten var jeg ung, barnslig og umoden. Jeg visste ikke hva jeg skulle spørre om og jeg kjente ikke til mulighetene mine. Faren min har vært FN-observatør i Afrika i flere år, og sånn smått startet interessen min for å utgjøre en forskjell. En annen forskjell enn å betale 240,- hver måned.

Målet med å fotografere og filme fattigdom er ikke å skape en idyll. Det er heller ikke et mål å tilfredsstille seg selv eller andres behov. Det handler om å vise verden hvordan andre lever. Hvor godt vi har det. Det handler ikke om fattigdomsturisme. Det handler ikke om å nyte synet av elendighet. Det handler om å skape kunnskap om fattigdom. Det handler heller ikke bare om å filme og fotografere. Mens jeg er der kan jeg bidra og hjelpe. Jeg kan bli kjent med de innfødte. Skape en relasjon og tillatelse til å vise dokumentasjonen. Det er en dråpe i havet, men et sted må du starte. Det nytter ikke tenke at jeg ikke kan forandre livet alene. En ting er sikkert. Ingen ting skjer om du ikke prøver.

Ser du gjennom Vimeo er det tusenvis av filmer av filmer fra idylliske strøk. Glade mennesker. Nydelig natur. Glede. Lykke. Det er naturligvis slik vi ønsker at verden skal være. Men verden er ikke slik. Jeg ønsker å vise baksiden.

Jeg vil fortelle en historie. Jeg vil gjøre folk oppmerksomme på hvordan mange millioner lever på vilkår vi ikke en gang tenker over. Greit, nyhetene forteller oss dette. Men det blir på en helt annen måte. Krigsbilder gir meg langt sterkere følelser enn en nyhetssending.

Noen ganger må du involvere deg i andres liv for å forstå hva som mangler i ditt eget.

India har jeg tenk på. Heller mer ditt enn Afrika, i første omgang.

Jeg så en gang en liten film fra India og et filmcrew som fulgte foreldreløse barn som levde på gata. Utrolig sterk film. Senga var på søppeldynga. Måltider var i søppelkassene, eller hos en snill baker(slike personer varmer). Det var ikke mye glede, men tryggheten var samholdet.

Jeg skal lese denne.

Som regel reiser jeg bare med 5D mk3 og 50mm 1.4. Det er lett og lite. Kan også ta med meg 70-200 hvis jeg vet jeg trenger bilder og film fra litt avstand eller rett og slett bare ønsker tele-komposisjon.

Men jeg lurer. Hvorfor er det forskjell på å ta bilde av en lykkelig person og en trist person? Hvorfor skal det være mer smakløst å dokumentere fattigdom enn rikdom? Jeg spør. Jeg trenger forståelse. Jeg vet ikke svaret selv.

Jeg finnes ikke ufin, men det får være opp til andre å bedømme. Men takk for gode ord!

Jeg er farget av hverdagene. Er ikke vi alle det? Aleppo er absolutt ikke en inspirasjonskilde. Jeg lå faktisk på ei seng i Ålesund da jeg fikk idéen til å dokumentere fattigdom. Noen dager senere kom jeg over filmen "Tusen ganger god natt". Jeg deler Erik Poppes syn:

"Fordi eg var sinna.’ Då eg var 16, 18, 20, par-og-tjue, så var eg sint. Eg var i opposisjon, eg måtte bestå noko, eg synest ikkje at me gjorde nok for nokon. Det biletet av at folk får kaffien i halsen, og vaknar og tenkjer ‘Å, skitt! Er det sånn det er?’, det er dét ein lengtar etter. Ein vil vekkje folks reaksjon, som igjen set igjen at folk blir engasjert!"

Jeg utrykker meg gjennom film og musikken jeg lager til filmene mine. Derfor vil jeg dokumenter fattigdom, selv om det ikke er idyllisk.

Det er klart jeg må lese meg opp på området jeg skal reise til. Jeg må forberede meg. Jeg starter her. Her på VGD.

Hvilket steder i Afrika anbefaler dere meg å reise til med tanke på fattigdom? Hvor er det tryggest? Hvor kan jeg fritt gå rundt og filme uten å konstant være redd for kamerautstyr som henger på skuldra?

Vest-Afrika er stort sett veldig trygt: Senegal, Gambia, Guninea-Conakry, Ghana. Litt mer stress og vanskeligere forhold i Nigeria.

Men de førstnevnte statene er kjent for stor gjestfrihet og svært begrenset kriminalitet.

Noen ganger må du involvere deg i andres liv for å forstå hva som mangler i ditt eget.

Ja, men like fullt begynner en trapp med det første skrittet. Du kan ikke nå øverste trinn av trappen på første skritt. Du kan heller ikke nå øverste trinn først, selv om andre har gått trappen før deg.

Jeg betviler ikke at du har et godt blikk for foto og film. Kan du ikke heller perfeksjonere dette litt mer først?

Som du selv skriver, så er det mange som både skriver og fotograferer fra noen av verdens mest fattige strøk, og publiserer dette slik at offentligheten kan ta del i det. Det betyr ikke at vi kan ta alt dette innover oss. Gjør vi det, så kan vi nesten bare glemme å leve videre.

For å publisere sterke og troverdige historier, så må man ha en erfaring i forhold til det man vil formidle....ellers blir det ikke troverdig.

Jeg husker godt nyhetsdekningen fra opptøyene i Kairo da presidenten ble styrtet. En norsk avis sendte bl.a. nett-TV derfra. Det var noe med de to journalistene på nett-TV som gjorde at jeg ikke opplevde dem som troverdige....uten at jeg kan sette fingeren på hva det var. Noen dager senere ble opptøyene sterkere, og husker jeg ikke helt feil, så var det også mediefolk blant de drepte. Det gikk sterke videoinnslag verden rundt....blødende folk med opprevne klær så oss rett inn i hvitøyet og skrek ut sin fortvilelse.

Da dukket en av disse to journalistene opp på nett-TV igjen. Denne gangen hadde han en flenge i skjorta si og berettet om hvor utrolig farlig situasjon han befant seg i. Så han troverdig ut? Nei, ikke det minste. Ikke et hårstrå lå feil i "sleiken" hans. Det var ikke et støvkorn på skjorta hans, og huden som viste under skjorteflenga hadde ikke antydning til blod eller møkk.

Kan du ikke skrive litt om opplevelsene dine fra Kambodsja i Kambodsjatråden? Jeg reiser inn der i neste uke og tar gladelig i mot tips og råd fra deg.

Men jeg lurer. Hvorfor er det forskjell på å ta bilde av en lykkelig person og en trist person? Hvorfor skal det være mer smakløst å dokumentere fattigdom enn rikdom? Jeg spør. Jeg trenger forståelse.

Det har ikke noe med at det er smakløst å dokumentere fattigdom, men at det blir litt feil hvis man tror at man kan reise til svært fattige/krigsherjede land og ta noen bilder/film og reise hjem igjen, uten å ha erfaring fra den type områder tidligere.

Jeg forstår at du spør her for å få råd du kan ta med i din videre vurdering....er derfor jeg gidder å bruke tid på å svare deg.

Jeg så en gang en liten film fra India og et filmcrew som fulgte foreldreløse barn som levde på gata. Utrolig sterk film.Senga var på søppeldynga. Måltider var i søppelkassene, eller hos en snill baker(slike personer varmer).

Verden er full av slike sterke historier. Folk bor på kirkegårder, på gata, i huler inne i søppelet på ei søppeldynge.....m.m. Det er deres hjem. De har like fullt et helt følelsesspekter slik vi som lever i overflod har. Jeg har vært noen sånne steder, og har alltid følt meg trygg og velkommen.

Jeg hører ofte folk bruke termen "slum" om andre menneskers hjem. Et forferdelig ord....det er et hjem....og evner man ikke å forstå det...så kan man holde munn.

Det enkle med å bevege seg i fattige områder i India, er at man enkelt kan trekke seg tilbake til tryggheten på hotellet og fordøye inntrykkene i fred og ro. I krigsherjede strøk så er det ikke slik.

Jeg vet du ikke finnes ufin, derfor har det plaget meg litt at jeg brukte litt sterke ord til deg.

Når det gjelder forberedelse, så kan du ikke lese deg til erfaring med å bevege deg ok i det som kan være utrygge omgivelser. Du må oppleve for å få erfaring, og da må du ta det skritt for skritt.

India har jeg tenk på. Heller mer ditt enn Afrika, i første omgang.

Jeg ser Anmag snakker om Mumbai, (er vel her historien rundt Slum Dog Millionare utspiller seg forøvrig).

Men i slummen i Mumbai er en av de store farene veldig spesiell for å være en storbyslum. Og det er faktisk at årlig drepes en rekke mennesker her av leoparder. Grunnen er at idag så har Mumbai nærmest omringet et jungelområde med blant annet leoparder. Og nærmest opp mot jungelen ligger flere av Mumbais slumkvarterer. Og leoparder på jakt etter mat har funnet ut at såvende her er lette bytter.

Jeg vurderer å ta med meg kamerat til fattige strøk for både å fotografere og filme. Jeg har også et ønske om å filme krig og elendighet.

Anbefaler Oslo-Øst en fredags kveld. Rene Afrika, du får alt du ber om, og ikke en kjeft vil se på filmen din og tro du var i Oslo siden:)

Men i slummen i Mumbai er en av de store farene veldig spesiell for å være en storbyslum. Og det er faktisk at årlig drepes en rekke mennesker her av leoparder. Grunnen er at idag så har Mumbai nærmest omringet et jungelområde med blant annet leoparder. Og nærmest opp mot jungelen ligger flere av Mumbais slumkvarterer. Og leoparder på jakt etter mat har funnet ut at såvende her er lette bytter.

Nå må folk være så snill å slutte å spre sånn tulleskremselspropaganda.

Hvor er det nå trygt å oppholde seg da? Hjemme? Er det ikke sånn at de fleste ulykker skjer i hjemmet da?

Opplys meg gjerne om hvor mange turister som er drept eller skadd av leoparder i Mumbai.