Dette er opprinnelig skrevet av en gammel debattant, Saft Suse, på et annet forum,
og det er glitrende skrevet.
Når du hjelper din syke bestemor med å hogge ved, så er det enten fordi du liker å hjelpe, eller fordi du får skyldfølelse om du ikke hjelper. I begge tilfeller så velger du å gjøre det som gir deg minst smerte og mest glede. Hvis du liker å hjelpe, får du en "belønning" i form av at du gjør noe du liker. Hvis du hater å hogge ved, så vet du at "straffen" (skyldfølelsen) likevel er værre enn å gjøre møkkajobben. Når du hjelper din bestemor, så er det altså bare fordi du ønsker å gjøre det som er best for DEG???
Hvis du derimot hater å hogge ved og heller ikke får noen skyldfølelse om du ikke hjelper, så kommer du heller ikke til å hjelpe til med å hogge denne veden. Vil det si at uansett hvilke gode gjerninger vi gjør, så gjør vi det fordi det passer oss selv best? Hvis vi ikke får en form for belønning for å gjøre en god gjerning, eller får en straff for å ikke gjøre det, så kommer vi alltså heller ikke til å gjøre den gode gjerningen? Er det slik at vi alle bare er store egoister?
Er vi ikke?
Så kommer den frie viljen inn i bildet. Hvis vi alle velger den veien som gir mest "belønning" og minst "straff", har vi da en fri vilje, eller er vi bare slaver av våre egne følelser?
Det er også en annen måte å se dette på. Vi kan også si at det er våre følelser som gir oss vår fire vilje, men siden vi ikke kan kontrollere våre følelser, kan vi da kalle det en FRI vilje?
Hvis du er sint på din bestemor, så hemmer dette skyldfølelsen av å ikke hjelpe. Du får heller ingen glede av å hjelpe noen du er sint på. Så igjen gjør du det som gir deg minst straff og mest belønning.
Med straff og belønning mener jeg naturligvis den "straffen" og "belønningen" som dine egne følelser gir deg.
Ja, jeg hadde valget mellom å skrive innlegget eller la være, men spørsmålet er om dette var et virkelig valg. Jeg ønsker å skrive dette innlegget, det er mine følelser som styrer mine ønsker og det er mine ønsker som styrer mine valg.
De fleste normale mennesker vil si at det føles godt å glede andre, og selv om du verken får penger, gaver, eller ikke en gang takknemlighet, så føler vi oss vel fordi vi har gjort noe godt mot andre. Det er akkurat dette som er poenget.
Vi gir oss selv en belønning i form av lykke og stolthet over å ha gledet noen.
Hvis vi IKKE har gitt oss selv denne belønningen, er min påstand fremdeles at vi heller ikke ville ha gjort den samme handlingen.
Selv handlinger som virker 100% uegoistiske kan forklares på denne måten.
F.eks hvis en mor dør som følge av å redde sitt barn, var det naturligvis en heltemodig handling, men var det uegoistisk? Jeg vil påstå at sorgen over å tape sitt eget barn, og smerten ved å se sitt eget barn lide, er større enn frykten for selv å dø.
Dvs. si at den personen som ofrer sitt eget liv for sitt barn, likevel velger den letteste veien. Det er veldig ekkelt å tenke på at vi er så egoistiske uansett hva vi gjør, men er det sant?
Hva skjer om vi følger denne tanken videre? og hvor ble det av den FRIE viljen din?
