Religion og livssyn
Å leve sitt eget liv
Hvis vi retter blikket mot vitenskapen, slik den er i dag, ser vi raskt at den ikke har peiling på hvordan vår virkelighet har blitt til. Det er mange hypoteser og langt fra noen enighet, og i tillegg har man fundamentale problemer i alle hypotesene. Vi er kommet til et punkt der vi hele tiden risikerer å oppdage ting som vil snu opp ned på det vitenskapelige verdensbilde. De mest vidløftige teoriene som vitenskapsfolk presenterer er ikke engang vitenskapelige - fordi man enda ikke har funnet noen måte å falsifisere dem.
Man venter på at teknologien eller andre funn skal gjøre det mulig å finne ut en måte å gjøre dem falsifiserbare. (Det i seg selv er en tjeneste de forbeholder sine egne idéer, og ikke idéen om Gud)
Likevel henvises det til vitenskapen, omtrent slik religiøse henviser til Gud når de sier "Gud vet svaret". Ikke fordi vitenskapen vet svaret - men fordi den vil få vite svaret...i framtiden.
Eller retter sagt, man håper/tror at vitenskapen vil finne svaret i framtiden.
Dette trenger ikke skje i din levetid. Ikke i dine barn eller barnebarns liv heller. Det trenger ikke skje i det hele tatt.
Og likevel, er denne troen på at vitenskapen skal finne svaret nok til at man selv ikke søker etter svar, men slår seg til ro og peker på vitenskapen.
"Den finner det sikkert ut. Kanskje ikke i min levetid, men so what - vitenskapen finner det i det minste ut."
Faktum er at vi ikke vet om vitenskapen vil klare å finne en koherent teori. Vi vet altså ikke engang om det noengang vil finnes et komplett alternativ til de religiøses "skaper".
Da undrer jeg meg; Hvorfor denne ansvarsfraskrivelsen i din egen levetid? Hvorfor legge din egen søken på hylla? Og hvorfor i all verden bruke vitenskapen som trumfkort overfor de som tenker akkurat som deg selv:
"Det er ikke nøye med at jeg vet det - det holder at Gud vet det".
Holdningen er altså at "sannheten vil nok komme for en dag en eller annen gang, så jeg trenger ikke lete". Om svaret da kommer fra vitenskapen eller fra Gud, ser jeg ikke den store forskjellen på. Begge håper at deres ideal skal komme med svaret, men begge er åpenbart likegyldige til om svaret kommer i deres egen levetid.
Og dette gjelder jo ikke bare hvordan verden har blitt til - men absolutt alle ting. Mange er så ekstreme at de ikke godtar noenting uten at de har fått det fra vitenskapen. Selvfølgelig som regel uten selv å ha kontrollert metodene og funnene, da ingen mennesker har kapasitet til det.
Hva er det som har skremt folk fra å søke etter svar selv - og gjort mange så uinteresserte i å utforske selv? Og hva får folk til å slutte å lete etter svar på de tingene vitenskapen ikke kan besvare? Er det bare en religiøs tro på at vitenskapen skal finne svaret en gang?
Det synes på meg som at ikke-religiøse har substitutter for mangt av det som de kritiserer de religiøse for. Både vitenskapen - som gjør at de fjerner hele problemstillingene rundt de store spørsmål fra seg selv, og som jeg har nevnt tidligere; idealet om objektiviteten, som er erstatningen for den Gud som ser på - det som står utenfor alt og skuer inn - helt ulikt alt menneskelig - som er subjektivt. Men vitenskapen i seg selv - tar jo sikte på å forstå alle ting - å bli allvitende.
ER dere nå helt sikre på at vi ikke alle egentlig snakker om Gud, selv om enkelte prøver å la være?
