Religion og livssyn
Underlig sted - enda underligere mennesker
Det er underlig hvordan vi mennesker har distansert oss fra naturen, og lever i våre mentale bobler.
En gang i tiden hadde mennesker en viss kontakt med naturen; og var en del av dens ånd. De så rundt seg og skjønte selvfølgelig at de var født inn i en underlig og magisk verden. Her kryr det med liv og skjønnhet, og over oss en enorm himmel. Og de kjente rikdommen som de selv var, og bar på i sine tanker og drømmer.
De var fascinert av dette stedet, og jo mer de studerte det, jo mer respekt fikk de for det. Stjernehimmelen var ett av disse magiske tingene.
De fleste skjønte umiddelbart at dette var Guds verk. Den samme Guden som sendte dem ned hit. Dette er lett å forstå for de som har et åpent hjerte og er nær sin natur.
Men så mistet etterhvert menneskene kontroll på sine ego, og de begynte å heve seg over skapelsen, kritisere den og mente de selv kunne gjort det bedre.
De begynte å veve sine samfunn og sine liv så komplekse, at de mistet både seg selv og kontakten med virkeligheten.
De ble fanget av sin egen jakt på kunnskap, og ble sin egen slavedriver. Hodet ble fullt av forestillinger og idéer. De fleste av dem feilaktige og korttenkte.
Men ettersom selvbildet ble knyttet til idéene, nektet menneskene å gi slipp på disse.
Og samfunnene og menneskene begynte å leve først og fremst i sine egne idéer om virkeligheten, i stedet for å slippe virkeligheten inn. De satte seg selv på himmelen, til å se på seg selv, og de var såre fornøyd med det de så.
Faktum er at menneskene svever på en liten blå ball i løse luften i Guds gigantiske arbeidsværelse, og menneskeheten har ikke funnet noen andre å henvende seg til, annet enn illusjonen om at de selv vokter over seg selv - gjennom sin objektivitet.
Menneskheten er med andre ord fullstendig fortapt i sin egen dumhet, der de midt i denne magiske verden, innbiller seg at det virkeligste som finnes er betong og asfalt - og at å krangle om hvem som sist tok oppvasken besvarer de viktigste spørsmålene i livet.
Det er et trist syn å se på menneskeheten. Innbildningen om at ansvaret for egen søken ligger i fellesskapet - eller i funn i fremtiden. Og innbildningen om at det er rasjonelt å ikke tro på Gud. Det er noen av de største innbildningene menneskehetens ego skaper når man begynner å sette lys på individet.
Jorden er en magisk oase som henger i løse luften, og menneskeheten er for dum til å forstå at dette er Guds eksperiment. Og resten av universet er øde og tomt. Men dette vet egoet at er en truende tanke, så det har sannsynliggjort for seg selv - gjennom tomprat - at det ikke er tilfelle.
De store tenkere gjennom historien har alle sett dette. Men i dag er det ikke tid mellom fotballkamper og Tv-programmer til å tenke - og derfor har man bare bestemt seg for at man er så intelligent at dette er et uinteressant spørsmål som man allerede har svaret på. Enhver liten tosk er i dag betydelig større tenkere enn Pythagoras, Sokrates, Aristoteles, Konfucius, Lao Tse, Jesus, Buddha, og så videre - fordi det står 2000-og-noe på kalenderen.
Alle disse store tar feil, selv om deres tanker har stått seg i flere tusen år. Den fordrukne fotballidioten som aldri i sitt liv har tenkt to tanker etterhverandre, vet bedre. Han vet at det store spørsmålet er hvem som vinner kampen på TV, og kanskje om han får med seg noen hjem fra byen. Han har mistet nattehimmelen av syne, han har mistet perspektiv på hva slags verden han lever i - hvor ufattelig dette vi kaller livet egentlig er.
Han har mistet sine drømmer, og seg selv, stakkars forvirrede menneske.
Det er i sannhet et trist syn å se at menneskers hjerne ikke fungerer lenger, og at mennesker har blitt så små.
