Kirkefedrenes svik.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som stenger himlenes rike for menneskene! Selv går dere ikke inn, og dem som er i ferd med å gå inn, tillater dere ikke å gå inn. (Matt.23:13)

Hvorfor kunne jeg galant overført dette Jesussitatet til presteskapet i vår tid?

Den totalt ikkevoldelige martyrtiden, som oppstod i kjølevannet av Jesu frivillige vandring til korset, var heftig i de første ett til to hundre årene av vår tidsregning og tilhengerskaren eskalerte kraftig i antall, men straks kirkefedrene lot kirken innlemme i staten og lønn kom på dagsorden, da stilnet martyriet. Men lønnen var ikke hovedgrunnen til at martyriet stilnet, det var det ettertidens presteskaps tolkning av kirkefedrenes endelige stadfestelse av teksten i DNT som sørget for. Teksten i DNT, slik vi kjenner den i dag, la nemlig føringen for presteskapets tolkninger som heller henviste til Paulus råd om nådetro, enn til Jesu råd om handlingstro. For mens Jesu krevde personlig offer for å bli frelst, var det nok for Paulus å tro på nåden alene. ”For av nåde er dere frelst ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.”(Efeserne 2:8), og dette grep kirkefedrene med begge hender og lanserte begrepet om Jesus som; sann Gud og sant menneske, noe som i realiteten betydde at Jesus først og fremst er Gud og menneske deretter. Dermed kunne de første kirkefedrene redde sine egne liv og unngå martyriet, for kirkefedrene hadde press på seg fra menighetene til å gå foran med det gode eksempelet som Jesus og martyrene hadde satt på dagsorden. ”For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det.” (Mark. 8:35/36) Men ved å hevde at Jesus offer var en nådegave gitt fra gud til menneske og ikke en nådegave gitt fra menneske til menneske, slik Jesus ville det, slapp de unna med et gigantisk bedrageri som Jesus forutså da han lanserte benevnelsen, Menneskesønnen, om seg selv, en benevnelse han gjentok gang på gang ovenfor disiplene, for å stadfeste at han så på seg selv først og fremst som et menneske og ikke som Gud.
Så begynte utsilingen av de handlingstro Jesustilhengerne. Ved det ene kirkemøte (konsil) etter det andre ble alle som hevdet noe som stod i strid med kirkefedrenes oppfatning av at Jesus var sann Gud og sant menneske, fjernet. Konsekvensene av det ser vi i dag da det hevdes at nådetroen er kjernen i kristendommen.
Ved reformasjonen skjøt frelse ved troen på nåden alene fart og vi fikk det vi i dag ser og hører i kirker og bedehus, en Jesus som henger stum og død på korset, og et presteskap som forkynner at du ikke behøver å gjøre deg fortjent til Guds rike ved gjerninger, for du har fått nåde hos Gud bare ved å tro på Jesus. De kunne i tillegg like godt ha knyttet en knebel om Jesu munn, for det var slettes ikke slik han ville ha det.
Hvordan klarte kirkefedrene å forfalske Jesu frivillige vandring til korset, som skulle være det optimale forbildet på at den har størst kjærlighet som gir sitt liv for sin neste? Jo, ved å opphøye ham til sann Gud og sant menneske og dermed gjøre ham uoppnåelig. Kirkefedrene snudde dermed Jesu korsgang på hodet ved å fortelle tilhengerne av kristendommen at Jesu gode eksempel ikke var til etterfølgelse for mennesket, for Gud/Jesus hadde gått i forveien en gang for alle. Jesus hadde tatt på seg verdens synd og soningen var dermed ferdiggjort. Er ikke det en forfalskning så vet ikke jeg. Mennesket trengte altså ikke etter dette ikke å frykte synden, for nåden var allerede gitt.
Arven etter kirkefedrene gjør seg gjeldende den dag i dag, hvor kirkens tjenere verden over er mer opptatt av å betale husleien og få mat på bordet enn det Jesu påla de første apostlene om ikke å ha brød, ikke veske og ikke penger i beltet når de skulle forkynne Guds rike for folket. I dag tjener en nyutdannet prest på laveste sats tjener 490.000.- i året. ”Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg.” (Joh. ev. 2:17)

1
Laster...