Nye VGD er lansert! Mer informasjon

De beste og mest nære vennene deres,er dette noen dere har kjent "hele livet" eller noen som dere har blitt kjent med senere i livet?Og hvis de nærmeste ikke er barndomsvenner, hvor møtte dere denne /disse vennen(e)?

Jeg har mange venninner som jeg har kjent i evigheter og setter pris på dette.Men jeg tror samtidig at jeg har "lent meg" for mye på det at vi har en historie sammen.Nå som vi blir eldre merker jeg at mange av dem er gode venner og bekjente,men at jeg faktisk ikke har noen virkelig nære venner.Må understreke at jeg ikke skal kvitte meg med de gamle,for jeg setter pris på dem,og vi jentene treffes ofte i festlige anledninger.Og jeg vet at mange av dem er der for meg. Jeg skulle gjerne treffe noen som er mer lik meg osv..Føler meg helt låst slik det er nå,men lurer samtidig på om det er jeg som er sær og krever for mye av andre.Vil gjerne høre om andres vennskapshistorier eller andre innspill.

1
12 kommentarer

Kommentarer

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å kommentere på dette innlegget!

Gå til innlogging

Purrfect

Jeg har bare nye venner da jeg har flyttet endel og er dårlig på å holde kontakt. Synes det er helt greit. Men er ingen som kjenner meg ut og inn, det er ulempen. Men man lærer jo mer og mer om hverandre, tilslutt blir man vel "gamle venner"? Man kan være nære og gode venner selv om man ikke har kjent hverandre lenge.

1

shimmer

Purrfect skrev: Jeg har bare nye venner da jeg har flyttet endel og er dårlig på å holde kontakt. Synes det er helt greit. Men er ingen som kjenner meg ut og inn, det er ulempen. Men man lærer jo mer og mer om hverandre, tilslutt blir man vel "gamle venner"? Man kan være nære og gode venner selv om man ikke har kjent hverandre lenge.

-Det er nettopp det at ikke nye folk kjenner meg godt.Og jeg syns ofte det er en fordel å være venner med noen som kjenner min bakgrunn og vet mye om meg,eller noen som jeg kjenner gjennom andre venner.Med nye folk føler jeg at jeg må forklare meg hele tiden for å få frem hvem jeg er.Jeg er nok litt sær og liker ikke for mange nye folk.Jeg synes det ofte blir vedig overflatisk når man treffer nye,og jeg er samtidig redd for å bli sviktet av en ny person.

Samtidig har jeg en gjeng med venner,men egentlig ingen nære venner.Og jeg føler at ingen er som meg.Vet egentlig ikke om jeg noensinne kommer til å finne en venn/venner som er sånn jeg innbiller meg at en nær venn er.

Ja nå er jeg negativ.Men jeg må få klage litt her,for jeg kan ikke snakke med noen av vennene mine om dette.

Men du har rett i at nye folk blir gamle venner etter hvert.Det er bare det å tilbringe nok tid med dem til at det faktisk blir gode venner.

1

Cassie2006

Shimmer: Jeg skjønner veldig godt ditt synspunkt og det er jo i grunnen sant, ved nye folk må man jo forklare det ene og det andre, da de ikke kjenner deg fra før. I utgangspunktet synes jeg det er befriende å snakke med nye folk, for da dømmer de deg ikke hvis du har gjort en tabbe før i fortiden og de kjenner deg pga det, hvis du skjønner hva jeg mener. Men på en annen side er det ikke alltid lett å åpne seg for nye folk, det er jo ikke alle man har kjemi med osv. Jeg opplever selv det mange ganger. Før åpnet jeg meg for alle og enhver, nå er det begrenset hvor mange jeg åpner meg for. Opplever også at hvis jeg treffer venner av venner, så er det vanskelig for meg å få en dialog med de førstnevnte folka. Som oftest, fordi de virker ikke interesserte.

Man er ikke nødvendigvis sær fordi man ikke liker mange nye folk på en gang. Har du blitt sviktet siden du ikke tør å komme deg innpå nye folk?

Fint at du åpner deg her i hvert fall, Shimmer. Bedre å åpne seg her enn å ikke åpne seg

1

malaikaen

Historien du lener deg på er jo bare minner, og de har du med eller uten vennene dine uansett. Ergo; det har ingenting å si. Finn deg noen nye ved siden av. Det er jo ikke akkurat sært å ønske seg en nær venn.

Jeg har, tro det eller ei folkens (!), en bestevenn fra barnehagen, en bestevenn fra barneskolen og en bestevenn fra videregående.

1

Bonnie_Maria

Jeg har en blanding av gamle og nye venner, og jeg synes det virker som om det er veldig vanlig at barndomsvenner vokser fra hverandre. Etterhvert er man venner for gamle dagers skyld, og selv om det er koselig er det ikke nok. Husk at når du blir kjent med nye folk kan du ikke forvente at de skal kjenne deg like godt som dine gamle venner, og kanskje har de noen rare sider som du må overse. Det er utviklende for deg å få nye bekjente, så kom igjen! :)

1

Cassie2006

Selvsagt er det vanlig at enkelte barndomsvenner vokser fra hverandre, men det er faktisk mange barndomsvenner som holder sammen etter mange år. Jeg har vokst fra så og si alle barndomsvennene mine, har et par som jeg snakker med nå og da. Nå er jo ikke jeg særlig gammel, men vil si at de beste vennene jeg har er de som jeg ble kjent med på videregående. Opplevde også at jeg og en kompis som ikke var særlig venner på barnesskolen ble faktisk kjempegode venner da vi var på videregående og at jeg lekte av og til med en jente i barnehagen, siden så vi ikke hverandre på mange mange år, men så ble vi kjempegode venninner da vi kom i samme klasse på videregående.

1

aviatoni

Jeg har en venninne jeg har kjent siden jeg var 5 mnd gammel (kan vel ikke akkurat si jeg kjente henne så godt da men hehe :) ) Problemet nå er at hun bor veldig langt borte (ja, vi snakker en annen verdensdel her) men hun kommer til Norge hver sommer :) Vi har ikke hatt kontakt på 8 år, frem til nå, fordi det har vært litt konflikter osv. Men nå som vi har kontakt igjen, føler jeg det er vanskelig å komme inn på henne igjen :( Jeg tror kanskje begge er litt sjenerte, og ofte når vi finner på ting, så er det ofte stille stunder osv. hvor ingen sier noe. Jeg har lyst til at vi skal få samme kontakt som vi hadde før, men jeg synes det er så vanskelig. Ja, jeg vet dette kan ta lang tid, men hvor lang tid? Jeg er bare litt fortvilet =(

1

kanutten85

Mine beste og næreste venner er både av de jeg har hatt hele livet, i tillegg til nye venner jeg har truffet i voksen alder. De "nye" er venner jeg har møtt på videregående skole, diverse jobber, og hobbyer jeg har. Det er også venner jeg har fått via internett. Man vil hele tiden komme inn i nye miljøer i forbindelse med jobbskifte/fritidsaktiviteter, hvor man også har store sjanser for å få nye venner. :o)

Det er også noen av mine gamle venner som jeg ikke lenger har så mye til felles med, vi har rett og slett vokst fra hverandre. Så - noen venner forsvinner, andre kommer til.

1

Hannenord

Jeg har mange nære venner som jeg ble kjent med i barndomstiden. I mellomtiden har jo noen flyttet og noen har allerede kommet tilbake. Disse vennene betyr alt for meg! Vi stiller opp for hverandre når som helst, møtes til syklubb og har festlige lag. Vi har fått barn nesten alle sammen, og mange av barna er også bestevenner. De som er flytter fra, kommer hjem så ofte de kan, og da er det som om vi ikke har vært borte fra hverandre en eneste dag! Vi reiser også bort sammen, på husmorferie, som vi prøver å få til en gang i året.

Høres kanskje for utrolig ut, men slik er det faktisk! Har mange ikke så nære venner og familie som berømmer det forholdet vi i "flokken" har...

1

Lignende temaer

Bilde

Psykologi

Psykologi

Bilde

Seksualitet

Seksualitet

Bilde

Graviditet

Graviditet

Bilde

Jul og høytid

Jul og høytid

Bilde

Likestilling

Likestilling

Laster...