Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Fanget i mitt eget fengsel

Har kommet til det punktet alt bare stopper opp. Og innsett at alt jeg har vært gjennom har formet meg til et bittert, knust menneske.

Opplevde å bli mishandlet som et barn. Kan fortsatt huske at moren min prøvde å kaste meg ned fra 4 etasje. i en alder på 5 år. Har fortsatt følelsen i meg, kulden, frykten og reddselen for at det skulle skje igjen. Blitt mørbanka når jeg egentlig ville ha trygghet, kjærlighet. Dette ble vanlig i min verden. Faren min er ganske utforutsigbar, voldelig og har alltid reager med vold eller aggresjon. Og dette lærte jo jeg også. Så han banke moren min mange ganger som liten, og nå skjønner jeg hvorfor jeg sto ute på veranden og skulle bli kastet ut. Moren min orket rett og slett ikke faren min. Han bygde en frykt, sånn at jeg ikke fikk være den jeg er. Så har levd med å beskytte jeg-et mitt i 15år nå. Hva skal jeg gjøre?

Faren min har trykket meg og søskene mine ned så langt jeg kan huske, og har lagt merke til at det er vanskelig å ta imot konfirmasjoner og komplimenter fra andre. I alle sammenger. Fordi at jeg har fulgt hans mønster. Dette fikk jeg nylig satt sammen i en helhet og dt er tungt å kjenne på alle disse følelsene, noen som har noen tips til å klare å mestre dette og hverdagen?

livet er urettferdig :(

1
23 kommentarer

Kommentarer

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å kommentere på dette innlegget!

Gå til innlogging

burgermag

ripstah skrev: Livet er urettferdig :(

***Yeah. Ferdig med det. Hva vil du GJØRE med det?

***For her har du problemet: Du er voksen nå. Rettighetene du hadde som barn er borte. Barndommen er borte. Uskylden er borte. Unnskyldningene er borte. Det var da - dette er nå. men det er ikke en DRITT du kan gjøre med det. Tiden går. Face it or perish. Det er også urettferdig.

***Alt du har opplevet, og gjennomgått er for jævlig. Men ingen sympati i verden kan hjelpe deg. Selv ikke en MILLION dypt medfølende hjerter vil gjøre den MINSTE forskjell for deg. Det er også urettferdig.

***Det er bare en ting som kan gjøre noe for deg: Deg selv. Du må SELV definere hvem du vil være videre. HVA du vil være videre? Hvordan vil du ha det? Hva skal DU være for andre? Bare du kan bestemme det. Bare DU kan gjøre det. Du kan få hjelp i massevis, men de kan ikke redde deg. Bare slenge ut livbøyer Det er også urettferdig.

***Du kan enten gå rundt å synes synd på deg selv resten av livet. Eller du kan sette deg under et tre. Et godt, stort, tidløst tre. Og der skal du sitte til du har forstått at INGENTING kan gjøres med fortiden. Ingenting. Derfor er det meningsløst å tenke på den. Dette er HER. Dette er NÅ. Det er også urettferdig.

***Og når du virkelig ikke lenger kommer til å ofre fortiden en tanke, skal du begynne å bygge et GODT menneske fra ingenting. Du fikk ingen god oppragelse - og nå må du oppdra deg selv. Nakketak, kjeft, ros og belønning. Vær streng. Det er også urettferdig.

***Men du VET hvordan et godt menneske er. Du vet hva som skal til. Det er bare å gjennomføre det. Det kommer til å ta resten av livet, og du blir aldri ferdig. Men det er det ingen som blir. Ingen voksne er perfekte. Ingen gode mennesker blir noengang ferdige med å bygge et enda bedre menneske. Ingen voksne blir noengang ferdige med å oppdra seg selv. Det er også urettferidig.

***Tiden går. Det er det mest urettferdige av alt. Men at noe er urettferdig, er ingen unnskyldning. Tiden går forover. Det gjør du også. Face it or perish. Be a good man, or at least try every day.

1

ripstah

Jeg er enig med deg. Siktet mot råd, ikke medlidenhet.

Så du mener det at ikke psykolog eller noe i den duren vil hjelpe?

1

burgermag

ripstah skrev: Så du mener det at ikke psykolog eller noe i den duren vil hjelpe?

***Nei. I mange tilfeller blir det en sovepute som kan skape inntrykk av at man kan "reddes" av andre eller slipper å gjøre jobben sjæl.

***For det første "forstår" ikke psykologer problemet ditt. De fleste psykologer har ikke levd et liv i kverna, og mange er jo unge, uerfarne og vet svært lite om livet. De fleste vi ha lant mer utbytte av å snakke med venner, kompiser og slekt.

***Psykologer KAN lede folk i riktig retning. Men de kan ikke gjøre mer enn å slenge ut livbøyer. Og livbøyer er HELT nytteløse med mindre du VIL bli reddet, har lært å svømme, vet hvilken vei du skal svømme, og har et fst punkt i syne som du akter å karre deg opp på.

***Den ENSTE som kan hjelpe deg er deg selv. Ingen andre. Ingenting annet. Alt annet er bare verktøy som letter jobben. Sorry.

***Dette er her. Dette er nå. Hva er det du vil? Hva vil du bli? Hva skal du bli husket som? Ditt valg.

1

gourmande

ripstah skrev: Har kommet til det punktet alt bare stopper opp. Og innsett at alt jeg har vært gjennom har formet meg til et bittert, knust menneske. ---------------------- Du skal bestemme deg for hva du IKKE ønsker å være, nemlig som din egen mor og far. Det du har vært igjennom skal du bruke til noe positivt, for du skal fra nå av gjøre mot andre, slik du ønsker at de skal gjøre mot deg, dvs være et godt medmenneske.

Du skal skaffe deg en bra utdannelse, og jeg tror det bør bli en retning mot å hjelpe andre mennesker; innenfor helsevesenet, barnehave, lærer, eller noe lignende.

Og, det viktigste: Du må ikke tro at din mor og far representerer alle mennesker. Dine foreldre utgjør et fåtall. Du må prøve å tilgi dem, og ta tak i ditt eget liv, og bestemme deg for ikke å bli som dem. Prøve å legge bak deg alt vondt, og konsentrere deg om hva du kan gjøre for ikke å bli som dem.

Jeg er ikke så flink med varme ord, men dette er noe jeg har erfaring med. Det gjelder å bestemme hvem du ønsker å være!

1

ripstah

Akuratt nå har jeg ikke noe annet valg en å kjenne på alle de følelsene jeg har fortrengt i så mange år. Klarer ikke å se så veldig positivt på alt det jeg har vært gjennom, det er mye skyldfølelse pgr av atferden jeg ubevist har vist ovenfor, venner, kjærester osv. uansett om jeg veit at det ikke er min feil.

Alle de valgene jeg har tatt innen skole har blitt påvirket av fortiden. Og alt er valgt gjennom inpulsiv handling. Så har mye å ta igjen samtidig som jeg må bearbeide, selvbilde, selvtillit, og det å føle meg trygg.

Jeg vet at det å tilgi er en styrke, men vil heller bruke styrken til å fylle hjertet mitt med hat ovenfor faren min. Ordene dine er langt ifra kalde sammenlignet med det jeg har opplevd. Setter pris på det, takk for støtten jeg fikk av dere.

1

joplina

Både hat og kjærlighet kan være en drivkraft. Likegyldighet og bitterhet er stagnerende.

Bruk sinnet du føler overfor far din som drivkraft til å vise at du sannerlig kan heve deg over det nivået han prøvde å sette.

Enkelt? -Nei Umulig? - Nei En mulighet? - Ja, definitivt

1

Turbolady

ripstah skrev: Akuratt nå har jeg ikke noe annet valg en å kjenne på alle de følelsene jeg har fortrengt i så mange år. Klarer ikke å se så veldig positivt på alt det jeg har vært gjennom, det er mye skyldfølelse pgr av atferden jeg ubevist har vist ovenfor, venner, kjærester osv. uansett om jeg veit at det ikke er min feil.

Alle de valgene jeg har tatt innen skole har blitt påvirket av fortiden. Og alt er valgt gjennom inpulsiv handling. Så har mye å ta igjen samtidig som jeg må bearbeide, selvbilde, selvtillit, og det å føle meg trygg.

Jeg vet at det å tilgi er en styrke, men vil heller bruke styrken til å fylle hjertet mitt med hat ovenfor faren min. Ordene dine er langt ifra kalde sammenlignet med det jeg har opplevd. Setter pris på det, takk for støtten jeg fikk av dere.

Turbolady: Å måtte kjenne på alle de følelsene en har fortrengt kan være forferdelig smertefullt.

Men jeg tror også det er viktig å tillate seg selv å føle det du føler, både sinne, hat, sorg og alle de andre vonde følelsene. Det handler om godta at du har dem, uten å skjemmes, uten å ha dårlig samvittighet, men bare rett og slett akseptere at det er slik akkurat nå.

Det er når man aksepterer at slike følelser finnes i en, at en kan begynne å jobbe med dem på en konstruktiv måte.

Etter hvert vil du finne ut at hatet bare ødelegger deg selv og ikke din far. Men det er en vond og vanskelig prosess du skal gjennom, og jeg håper at du har en fornuftig terapeut som gir deg den tiden du trenger til å komme gjennom denne prosessen.

Ønsker deg alt godt i fremtiden.

1

joplina

Du store min....slik skal ingen måtte ha det.

Nå vet jeg ikke om du og dine søsken fortsatt har samme ødeleggende oppvekstmiljø...alltså at det er en form for selverkjennelse du har kommet frem til, eller om dere har fått flyttet til fosterheim/annet og at dette har ført til at du har sett tilbake (evt. med hjelp fra fagperson)og sett sammenhengen.

Det eneste jeg kan tenke meg til er at du ville hatt inderlig vel av å snakke jevnlig med en fagperson. Ikke fordi at en fagperson er "bedre" enn andre venner/voksne, men fordi en fagperson kan forberede deg på reaksjonene du får og også hjelpe deg å mestre dem og forklare dem. Det er deres"fag"...og dessuten har de taushetsplikt....noe venner ikke alltid greier å overholde.

1

ripstah

det er fortsatt det samme mønsteret, og det er ødeleggende ja. Dette har jeg fått hjelp til å se i helhet av en tidligere lærer. for dette har vært vanlig i min verden til nå. så det er hardt å få alt dette tilbake, og alle de følelsene.

1

Pittelillemeg

Var forferdelig trist å lese det der :( Ja, livet er urettferdig. Det er det nok ingenting noen kan gjøre med desverre..

Jeg har egentlig ingen tips å komme med, beklager... Det eneste jeg kan komme på er: Har du vurdert å oppsøke en psykolog? H_n kan hjelpe deg med å bearbeide dette, godkjenne det, kanskje komme deg videre litt.

Håper du får det bedre :) Lykke til.

- Jeg er meg og meg er bra å være jeg!

1

bamse76

Vet du kjære stakkars deg? Prøv healing. Det er genialt for de kan fjerne negative eniergier i kroppen. Og de kan renske ut alt det vonde uten at du trenger å fortelle hva det er hvis ikke du vil. Når du blir healt, tar de på en måte din smerte inn på seg og finner derfor ut hva som har skjedd med deg. Du får gode, men av og til litt merkelige råd som de anbefaler deg å gjøre. Men gjør det for det pleier å virke. Jeg har selv blitt healt for mine plager fra fortiden :)

Du skulle kanskje snakket med en psykolog også. Lykke til

1

burgermag

***Jeg tror kanskje ikke ren hokus-pokus er rette verktrøyet for jobben. Men for noen kan det kanskje virke, akkruat som troen på Jesus virker.

***Poenget er å finne ut hvor man skal, og SÅ velge verktøy fritt for å løse oppgaven. Det finnes ingen "trylleformularer". Igen mirakler venter. Ingen snarveier.

1

ripstah

jeg er ganske skeptisk når det gjelder healing.

1

Lignende temaer

Bilde

Psykologi

Psykologi

Bilde

Seksualitet

Seksualitet

Bilde

Graviditet

Graviditet

Bilde

Jul og høytid

Jul og høytid

Bilde

Likestilling

Likestilling

Laster...