Han, henne og psykologen

Hun vil ikke snakke om samtalene deres, noe jeg selvsagt respekterer, men på den andre siden føles det sårt. Som om der er hemmeligheter, et liv i hennes liv jeg ikke får delta i. Hvordan skal man håndtere dette? Jeg føler meg ærlig talt litt fortapt her...

Jeg syns du skal fortelle henne det slik at dere forøvrig kan fungere normalt.

Hvis du holder den sårheten inne og føler deg utestengt, så vil det garantert merkes i forholdet og kommunikasjonen deres etterhvert.

Det kan være at hun trenger å ha disse samtalene med psykologen for seg selv, for selv å komme frem til svar og måter å håndtere/bearbeide det på.

Snakker hun med deg vil du sikkert (bevisst/ubevisst) komme med innspill,råd,kommentarer (noe som er helt naturlig) som igjen kan påvirke henne...og det hun trenger er kanskje å greie dette på egen hånd for å mestre det som er vanskelig. Kanskje psykologen har rådet henne til det også.

Så jeg syns du skal fortelle henne hvordan du føler det, men samtidig presisere at du skjønner at det kanskje er nødvendig - men at du hadde satt pris på et kort resymé innimellom.

Hvordan skal man håndtere dette? Jeg føler meg ærlig talt litt fortapt her...

Ja, det er grusomt at kjæresten snakker med andre uten at du får referat av det. Især når det er snakk om samtaler med en utdannet samtalepartner som har dette som jobben sin.

Skjønner virkelig frustrasjonen din!

Hehe.. er igjennom akkurat det samme selv.. :)

Fortell henne at du sliter litt med det.. vær ærlig og åpen... Kanskje hun kan fortelle deg tema'ene de snakker om?

Synes selv det er ubehagelig.. men det hjalp veldig mye med når hun fortalte bare noen korte stikkord om hva de snakket om..

"gikk det bra idag?" "ja" "Snakka om noe spennende?" "Snakka litt om barndomstida og oppvekst" "ok, eller hvordan har dagen din vært da kjære? :)" "fin fin :) din?"

Følte det hjalp for min del iafall.. får jeg på en måte være litt delaktig.. og kanskje skjønne hva hun sliter med.. og være der for henne..

Ironi?

Psykologer/psykiatere kan være til hjelp for enkelte.

Dersom du er så heldig (eller uheldig, i mitt tilfelle), at du har to på deg" på samme tid, kan det fort utvikle seg til å bli en kamp om prestisje mellom behandlerne - med worst case scenario; feildiagnostisering. De sier så fint; "Jaja, men selv om du får denne diagnosen, forandrer det ikke hvem eller HVA du er". For noe forbanna bullshit.

Dette var off-topic, men nødvendig for å beskrive hvor komplisert en slik prossess kan være.

Vær åpen, fortell at du vil lytte, men ikke press din kjære.

Hun har det jævlig nok fra før.

For min del ødela behandlings-apparatet meg mer enn jeg trodde var mulig.

Forøvig setter jeg som oftest stor pris på Joplinas svar.

Takk. Setter ting i perspektiv.